Marian Konow Lund og Maria Konow Lund og Rune Halvorsen ble feiret ta de begge mottok Marie Skłodowska-Curie stipend. Foto: HiOA/OsloMet
Marian Konow Lund og Maria Konow Lund og Rune Halvorsen ble feiret ta de begge mottok Marie Skłodowska-Curie stipend. Foto: HiOA/OsloMet

Tre gode grunner til å søke EU-stipendet Marie Skłodowska-Curie

EU-stipend. Å søke og oppnå EU-stipend er prestisje for institusjonen, men det er en krevende søknadsprosess for den enkelte, skriver førsteamanuensis på OsloMet, Maria Konow-Lund.

Publisert   Sist oppdatert

For nye universiteter som OsloMet, betyr det stor prestisje når ansatte får EU-stipendier og reiser ut, men å søke EU-stipend, som i dette tilfelle Marie Skłodowska-Curie stipend, kommer helt klart med en pris. Forskeres tid er knapp, og det blir ofte en vanskelig avveining hvordan tiden best skal disponeres: Meritterende arbeid for å raskere bli professor, eller utvikle søknader til høythengende stipendier der oddsen ikke nødvendigvis er på forskerens side? Det finnes en rekke gode grunner til at forskere nettopp bør gi seg i kast med forskningsstipender.

Gjennom søknadene utvikler en seg både som forsker, ansatt og menneske.
Maria Konow-Lund
Førsteamanuensis, OsloMet

En søknad til besvær ville jeg kalt søknaden til Marie Skłodowska-Curie. Jeg bygget videre på min doktoravhandling for min engelske opponent hadde foreslått at jeg burde «ta meg noen forsknings år» i Storbritannia fordi hun mente avhandlingen var på et høyt nivå, og at jeg absolutt burde følge opp temaet om innovasjon innen nyheter. Jeg hadde disputert midt på sommeren, og fristen for å søke dette stipendiatet var lagt til august. Opponenten var svært håpefull på mine vegne, så jeg valgte å lukke meg inne på HIOA der ventilasjonsanlegget hadde tatt ferie og svettet meg videre gjennom det som kom til å vise seg å være en svært komplisert søknadsprosess. Det jeg heldigvis ikke visste, var at å søke et EU-stipendium som Marie Skłodowska-Curie kan ta opptil ett år med forberedelser, ikke bare for søkeren, men i like stor grad for det utdanningsstedet man knytter seg til og forskningsavdelingen på institusjonen man kommer fra. Det kreves en detaljert innsikt i hva man skal vektlegge og forståelse for hva som er mindre relevant. Fristen i august viste seg derfor å være altfor knapp, og søknaden ble ikke sendt inn før ved neste søknadsrunde.

Resultatet ble uansett ikke spesielt bra, men godt nok til at min kontaktperson i Norges Forskningsråd rådet meg til å søke igjen. Etter en slik intens søknadsperiode kjente jeg ingen umiddelbar motivasjon for å kaste meg ut i mer søknadsskriving. Det jeg har lært siden den gang er at søknadsprosesser er en utdanning. Som Rolv Skjærven nylig uttalte til Khrono; «at du må lære deg kunsten». I likhet med Skjærvens erfaringer, innså jeg først etter gjentatte forsøk at den norske blygheten ikke duger.

Det viste seg å være en meget nyttig innsikt. Det handler om å by på alt det man er og alt har oppnådd, og du bygger kunnskap ved å søke. Det finnes ingen vei utenom. Men enda viktigere er å finne mennesker som kontinuerlig motiverer en til å holde en intens søknadsprosess gående ved siden av full jobb. Disse menneskene finnes i stor grad på OsloMet. En dag jeg hadde bestemt meg for at ´nei, nå er det slutt, jeg gidder ikke bruke et minutt mer på denne søknaden´, støtte jeg tilfeldigvis på en kollega som spurte interessert hvordan det gikk. Jeg forklarte at arbeidet ikke sto i samsvar med den dårlige oddsen for suksess. Han svarte at selvsagt ville jeg klare å få suksess. Selvsagt skulle jeg gjennom nåløyet. Han rådet meg til å støtte meg på den internasjonale forskningsavdelingen i større grad enn det jeg da gjorde. Samtalen med kollegaen førte til at jeg kastet meg inn i enda en søknadsrunde.

Jeg befinner meg for tiden som Marie Skłodowska-Curie stipendiat ved Cardiff Universitet i Wales, og jeg kan med sikkerhet si at min kollega som stoppet meg i trappen den dagen jeg var i ferd med å legge bort søknaden, hadde rett. Hadde jeg ikke fulgt rådet hans, hadde jeg ikke nå befunnet meg på andre året her i Storbritannia. Når jeg ser tilbake på de mange søknadsprosessene og skuffende søknadsavslag jeg har vært igjennom, sitter jeg allikevel igjen med særlig tre gode grunner for å strekke seg langt etter et forskningsmessig utenlandsopphold:

1. En får vidsyn, nye ideer og kreativiteten øker. En utvider nettverket, treffer nye stimulerende mennesker som setter i gang nye tanker innen forskningen.

2. Et lengre forskningsopphold i utlandet kan bidra til å finslipe forskningsfokuset og øker dermed innsikten i egen forskningsportefølje. En sterk bevissthet rundt dette er særlig viktig når en kaster seg over fremtidige søknader.

3. Søknadssuksess er summen av et team-arbeide. Bak enhver suksess-søknad står en rad med kompetente mennesker. Jeg kan med hånden på hjertet si at uten støtten jeg fikk fra OsloMet kollegaer, hadde jeg aldri hatt krefter til å holde ut.

Den siste grunnen til å søke på EU-stipendier eller andre renommerte støtteordninger er ikke noe eget punkt, men kan være en overbygning for alle de nevnte punktene. Å søke på forskningsstipendiat er en prosess. Gjennom søknadene utvikler en seg både som forsker, ansatt og menneske. Man får anledning til å jobbe tverrfaglig gjennom kontakt med kollegaer både på egen institusjon og internasjonalt. Det er rett og slett en dramatisk men svært givende utviklingsprosess. For meg har det beste vært at jeg opplever at jeg utvikler seg både som individ og teamarbeider.

Marie Skłodowska-Curie stipendier overlapper med samtlige av punktene over og er en gyllen mulighet for enhver forsker som har øye for horisonter. Neste synlige horisont er ved søknadsfristen 11 September 2019.