Studenter ved Norges idrettshøyskole. prorektor på Høyskolen Kristiania er opptatt av tilrettelegging av utdanning, også for toppidrettsutøvere. Foto: NIH
Studenter ved Norges idrettshøyskole. prorektor på Høyskolen Kristiania er opptatt av tilrettelegging av utdanning, også for toppidrettsutøvere. Foto: NIH

Toppidrettsutøvere trenger fleksibelt tilbud om etter- og videreutdanning

Idrett. Toppidrettsutøvere er også arbeidstakere som har behov for annen kompetanse og utdanning utover sin ordinære jobb. Når rektor på Universitetet i Oslo (UiO) Svein Stølen argumenterer med detaljstyring er dette underordnet og en avsporing, mener prorektor Christen Krogh ved Høyskolen Kristiania.

Publisert   Sist oppdatert

Prorektor Krogh legger til grunn at arbeidslivet har behov for både fleksibilitet både i grunnutdanninger og i etter- og videreutdanninger gjennom hele karriereløpet. Hvis vi løser denne utfordringen vil vi også kunne klare å løse utfordringene knyttet til spesielle grupper som for eksempel toppidrettsutøvere.

Stortingsrepresentantene Nina Sandberg, Kristian Torve og andre har foreslått at universiteter og høyskoler skal legger bedre til rette for at toppidrettsutøvere skal kunne ta høyere utdanning. Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo kaller forslaget en «velment skivebom». Sandberg og Torve svarer i Khrono at Stølens kritikk er basert på feil premisser. De fastholder at universiteter og høyskoler samt fagskoler må bli flinkere til å utvikle tilpassede studietilbud til toppidrettsutøvere.

Mandatet slår fast at offentlige universiteter og høyskoler ikke er rustet for å svare på behovet for etter- og videreutdanning.
Christen Krogh
Prorektor Høyskolen Kristiania

Problemstillingene som reises i debatten er interessante og fortjener en utdyping. På et nivå handler det om toppidrettsutøveres spesielle behov og om utdanningsinstitusjonene makter å tilrettelegge for dette. Rektor Stølen ser at gruppen kan ha spesielle behov, men ønsker ikke skille den fra andre grupper som også har spesielle behov («[noen studenter] får barn, noen har nedsatt funksjonsevne av ulik grad, noen driver med idrett eller kultur på høyt nivå»). Sandberg og Torve peker på at det finnes universiteter som makter å tilrettelegge også for toppidrettsutøvere. De nevner NTNU, men også andre institusjoner, som for eksempel Høyskolen Kristiania, tilbyr en høy grad av fleksibilitet i sine utdanninger.

På et annet nivå handler det om hvordan de offentlige utdanningsinstitusjonene skal styres. Stølen mener forslaget er et eksempel på detaljstyring som hemmer institusjonenes evne til å nå sine mål. Sandberg og Torve er uenige og presiserer at de for eksempel ønsker mulighet for å få studielån utover 8 år. Styring (eller mangel på sådan) er viktig for institusjonene. Forskningsminister Iselin Nybø har bestilt en studie som skal utrede hvordan statlige universiteter kan få mer uavhengighet og hvilke konsekvenser dette kan få for styring av sektoren. Etter en større debatt i høst fjernet hun ordet «foretak» fra mandatet til studien.

På det tredje nivået handler det om hvorvidt utdanningsinstitusjonene evner å tilpasse sine utdanninger til arbeidslivets behov. Toppidrettsutøvere kan riktignok ses på som studenter med spesielle behov, og det er dette rektor Stølen gjør når han setter de i gruppe med studenter som har nedsatt funksjonsevne. Men toppidrettsutøvere kan like gjerne sees på som arbeidstakere som har behov for utdanning utover sin ordinære jobb fordi de vil møte andre utfordringer i framtiden. Det er på dette nivået diskusjonen er mest interessant. Behovet for kompetanse stopper ikke ved avlagt eksamen. Både arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene er opptatt av hvordan kompetanse kan utvikles gjennom hele yrkeskarrieren. Og behovet for kompetanseheving er økende. Kunnskapsdepartementet har derfor satt ned et ekspertutvalg for etter- og videreutdanning. En hovedoppgave for utvalget er å se på hvilke muligheter utdanningsinstitusjonene har til å lage relevante og fleksible opplæringstilbud som svarer til arbeidslivets behov. Mandatet slår fast at offentlige universiteter og høyskoler ikke er rustet for å svare på behovet for etter- og videreutdanning. En av grunnene som gis er at det offentlige utdanningssystemet er organisert og finansiert først og fremst med tanke på heltidsstudenter som skal ta en hel grad - gjerne rett etter videregående skole.

Høyskolen Kristiania er en stiftelse som i motsetning til statlige utdanningsinstitusjoner må ta betalt for utdanningene. Det stiller betydelige krav til effektivitet, kvalitetsorientering og relevans for arbeidslivet. Kravene er større enn for offentlige institusjoner som i det hele har svært god, noen mener for god, økonomi. Disse kravene gjør at vi tenker fleksibelt for å nå studenter der behovet er størst, med utdanninger på bachelor og masternivå. Blant våre omlag 10.000 studenter er det derfor mange som har valgt et fleksibelt nettbasert eller samlingsbasert utdanningstilbud. Vi ser forøvrig at arbeidslivet også trenger kandidater med doktorgrad innen våre områder. Det er blant annet av den grunn vi har som del av vår strategi å bli et arbeidslivsuniversitet.

Arbeidslivet har behov for både slik og annen fleksibilitet i utdanninger gjennom hele karriereløpet til en arbeidstaker. Hvis vi løser denne utfordringen vil vi også kunne klare å løse utfordringene knyttet til spesielle grupper som for eksempel toppidrettsutøvere. Det er her den store utfordringen ligger. Sett i lys av dette blir diskusjonen om detaljstyring av offentlige utdanningsinstitusjoner underordnet.