Finansieringssystem med gode kriterier

Studentledere ved universitetene i Trondheim, Oslo og Tromsø forsvarer regjeringens forslag til nytt finansieringssystem, og går til angrep på argumentasjonen til de nye universitetene.

Publisert   Sist oppdatert

Regjeringen har gjennom statsbudsjettet lagt frem forslag til nytt finansieringssystem for den resultatbaserte tildelingen til sektoren. Ikke uventet får forslaget kritikk fra de som kommer dårligere ut etter endringen.

Vi mener at det er feil å bare se på seg selv når en slik modell skal vurderes. Finansieringssystemet legger store føringer for hvordan sektoren drives, og må derfor vurderes i lys av de mål og strategier som finnes for høyere utdanning. Det å legge til et insentiv for kandidatproduksjon er i så måte et godt tiltak. Dette tvinger frem et mer målrettet arbeid rundt frafall ved institusjonene. Det er ikke lengre nok å ta opp auditorievis med studenter som produserer studiepoeng - nå må studentene også få muligheten til å fullføre studieløpet. Videre kan vi se på om årsstudier også burde gi noe uttelling her. Likevel har en institusjon som NTNU, med en stor andel årsstudier, kommet godt ut av denne endringen.

Høyere utdanning og forskning kommer godt ut av årets statsbudsjettet, med en realøkning på 2,6 prosent. Når vi ser på hver institusjon sin budsjettendring, så øker de nye universitetene mer enn de eldste. At disse nå klager på innføringen av endringer de selv har vært for er merkelig. Det burde være selvsagt at Kunnskapsdepartementet premierer utdanningsinstitusjoner som får studentene gjennom med en fullført grad. Det må selvsagt være premiering for forskning av høy kvalitet, både nasjonalt og internasjonalt. Det er nettopp dette finansieringssystemet nå gjør.

Finansiering per student gir ikke et klart bilde av finansieringen. Hvor mange studenter man har i hver kostnadskategori, andre oppdrag og enkeltvedtak fra statsbudsjett gjennom tidene danner grunnlaget for den totale finansieringen. For eksempel er profesjonsstudiene i medisin og psykologi dyre utdanninger som ligger i henholdsvis kostnadskategori A og B. Institusjoner med studieplasser i disse kategoriene vil naturligvis komme bedre ut i finansiering per student sammenlignet med andre institusjoner.

En budsjettnøytral innføring, som flere har tatt til ordet for, har flere ulemper. Blant annet forsinker dette virkningen av insentivene. Det burde likevel ikke komme som en stor overraskelse at endringer i fordelingsmodellen gir endringer i tildelingen. Dersom innføringen ble gjort budsjettnøytral i år, med halvt utslag neste år og full effekt fra statsbudsjettet for 2019, ville det ta svært lang tid før noen institusjoner får uttelling for økt gjennomføring. Om man i stedet skal kompensere de som taper i modellen vil dette kreve ytterligere budsjettøkning for hele sektoren.

Det eneste målrettede insentivet som flytter penger direkte fra de gamle universitetene til de nye er å innføre en aldersindikator. Jo færre år institusjonen har eksistert, jo høyere tildeling får den.

Jone Trovåg, Marte Sandslett Seland og Hans Christian Paulsen
Studentledere ved NTNU, UiT og UiO

En budsjettnøytral innføring, som flere har tatt til ordet for, har flere ulemper. Blant annet forsinker dette virkningen av insentivene.

Jone Trovåg, Marte Sandslett Seland og Hans Christian Paulsen
Studentledere ved NTNU, UiT og UiO

Både kritikerne i sektoren og opposisjonen presenterer tynn kritikk av modellen. Den mest konkrete kritikken som kommer fra institusjonene er at kandidatproduksjon ikke skal være relatert til kostnadskategoriene. Det har den åpenbare ulempen at gjennomføringsinsentivet blir nesten neglisjerbart på kategori A. Likevel er dette muligens et poeng som er verdt å diskutere, men det drukner i den generelle kritikken om at flere aktører i sektoren taper penger. I sum danner dette ikke grunnlag for konstruktiv debatt. Den politiske opposisjonen skuffer stort ved å ikke presentere noen løsninger eller innspill til justering av modellen. Utspillene som presenteres dreier seg om å kompensere for tap gjennom modellen, som er å unngå hele debatten. Alternativet er å utsette hele finansieringssystemet, som er en utsettelse av debatten. Flere partier ønsker kanskje å utsette diskusjonene til neste statsbudsjett, da den politiske situasjonen potensielt er annerledes, men de gir foreløpig velgerne lite informasjon om hva som da vil endres.

Det eneste målrettede insentivet som flytter penger direkte fra de gamle universitetene til de nye er å innføre en aldersindikator. Jo færre år institusjonen har eksistert, jo høyere tildeling får den.