Ungdom på vei til universitetet

Film. «Booksmart» er kjapp og passe intelligent, men revolusjonerer ikke sjangeren, mener vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

Sjangeren «high-school film» er velprøvd. Det handler om filmer rettet mot et ungdomspublikum, og de inneholder gjerne en viss blanding av temaene finne seg til rette, hva er et godt vennskap?, kjærlighet, overgangen til voksenlivet og – i noen tilfeller opprør mot foreldrene. Ganske ofte er slike filmer spekket med klisjeer og det er lett å få en følelse av at man har sett det hele før.

Derfor; når det siste tilskuddet skal anmeldes i Khrono bør det kanskje være en spesiell grunn for å bruke spalteplass på den. I dette tilfelle er det to. Den første er filmens tittel, den andre skal jeg komme tilbake til.

Fakta

Booksmart

Norgespremiere: 21.06.2019

Sjanger: Komedie

Skuespillere: Kaitlyn Dever, Jason Sudeikis, Lisa Kudrow, Billie Lourd, Will Forte, Beanie Feldstein.

Regi: Olivia Wilde

Produsent: Will Ferrell, Adam Mckay

Musikk: Dan Nakamura

Nasjonalitet: USA

Originalspråk: Engelsk

Lengde: 1 t. 42 min.

Aldersgrense: 9 år

Tittelen interesserer meg. «Booksmart» sier oss at noe av handlingen dreier seg om skoleflinkhet. Kanskje ikke det mest brukte hovedtemaet i slike filmer.

Denne filmen utspiller seg i det siste døgnet før den endelige avslutningen av high school (videregående) for en gruppe elever i Los Angeles. Våre nærmeste bekjentskaper er Amy og Molly. De er uatskillelige, og de er enige om én ting: Det er lurt å jobbe hardt på skolen. Det sikrer din framtid, fordi du har god sjanse for å komme inn på de gode universitetene. Så nerdete er de at de tar med tusj på do for å rette opp i språkfeil i grafittien på doveggene. Deres felles idol er (selvfølgelig) nobelprisvinneren Malala.

«Booksmart» er en ganske grei og kjapp film i sjangeren. Den er til tider morsom, og unngår de verste klisjeene. Men mest interessant er den kanskje på et meta-nivå.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Men så oppdager de at flere av partyløvene i klassen også har kommet inn på universiteter som Harvard og Yale. Nerdetilværelsen var ikke den eneste veien til lykken, kanskje ikke den beste heller. Av denne og et par andre grunner bestemmer de seg for å bli med på den store klassefesten, kvelden før avslutningsseremonien. De kan ikke forlate high school uten å ha vært med på en eneste fest.

En del av filmen handler om å finne festen. Jentene er helt utenfor de vanlige sosiale nettverkene, og har ikke fått melding om hvor huset til tanta til Nick er. Etter hvert blir det fest på dem, og den byr selvfølgelig på opplevelser de ikke hadde sett for seg.

«Booksmart» er en ganske grei og kjapp film i sjangeren. Den er til tider morsom, og unngår de verste klisjeene. Men mest interessant er den kanskje på et meta-nivå. For hva skal en high-school film anno 2019 handle om for å føles frisk? Mitt bilde er at den må ta noe av tidsånden. Aktørene, måten de snakker og agerer på og hva de snakker om må være nåtidsrelevant. Det er her «Booksmart» skårer sine viktigste poeng.

Amy og Molly er tydelige representanter for Generasjon Perfekt. Eller iallfall slik mange har en tendens til å oppfatte ungdommer med denne tilhørigheten. Men også de andre elvene er fanget i bestrebelser med å finne fram til seg selv blant et antall identiteter som tilbys. Smart ligger i potten i deres 24/7 pokerliknende spill. Det samme gjør undergruppene streetsmart, poseringssmart, ha-full-kontroll-uansett-hva-som-skjer-smart - og altså booksmart.

En annen sak er at filmen viser oss et typegalleri som er oppdatert. I denne filmen er det ikke de ulike aktørenes etniske opprinnelse som slår oss, altså at skolemiljøet er sammensatt av elever med ulike opphav. Det er lenge siden «Fame».

I «Booksmart» er det heller seksuell legning, og det å leve ut sine mer eller mindre skeive drømmer og væremåter som er i fokus. Kjønn er sosialt konstruert, må vite. Det er her filmen har et litt annet blikk enn en del av det vi har sett før. Men den er ikke revolusjonerende på dette området.

Og selvfølgelig er de foreldrene vi møter akkurat så irriterende myke, forståelsesfulle og ekkelt empatiske i forhold til alt ungdommene gjør at vi helst vil klippe til neste scene raskt.

Da er det bra med noen humor-høydepunkter. Særlig hadde jeg sansen for en kreativ bruk av Barbie-dukker i en eksplisitt seksuell scene midt i filmen.

Regissør Olivia Wilde gir oss grei og passe intelligent underholdning. Dialogen er ofte ganske skarp. Hun antyder at de studentene som inntar våre universiteter og høgskoler om knappe to måneder kommer fra et kaos av følelser, utprøvinger, identitetsstrev - og lyst til å komme videre i sine unge liv.

Det har hun kanskje rett i?