Håper studentene ser at dette bærer galt avsted

Sindre Dueland svarer meg om blind klagesensur 31. januar. Dessverre handler kommentaren hans om nokså perifere sider ved min kommentar, mens han lar hovedpoenget – at studentene løper langt større risiko for å få dårligere karakter enn i den tradisjonelle klageordningen – ligge.

Først: Ja, en del institusjoner, deriblant NTNU, benyttet blind klagesensur før 2014, men Norsk studentorganisasjon (NSO) var en sentral aktør i arbeidet med å innføre dette som nasjonal ordning, som var mitt eksplisitte utgangspunkt. Dueland tror muligens jeg gjør meg skyldig i en selvmotsigelse fordi jeg selv er tilsatt ved NTNU, men jeg skriver her på vegne av fagligheten, ikke min egen arbeidsgivers prestisje. At NTNU tok en uklok beslutning på et tidligere tidspunkt hefter ikke ved meg.

Jeg formulerte meg sikkert upresist for en jurists øyne når jeg omtalte den gamle klageordningen som en vurdering av om det forelå saksbehandlingsfeil i den opprinnelige sensuren. Poenget er at det klagekommisjonen den gang vurderte, var om karakteren den opprinnelige kommisjonen hadde gjort, var urimelig. Alle gjør feil, også sensorer. Dagens system er egentlig ikke en klagebehandling, men en ny sensur. Dette poenget er også påpekt av jusprofessor Olav Torvund.

Dueland viser videre til at nivåkontroll var innbakt i vedtaket om blind klagesensur, og det stemmer for så vidt. Jeg har selv sittet i en klagekommisjon hvor vi i tillegg til den påklagede oppgaven fikk tilsendt besvarelser som hadde blitt vurdert til henholdsvis B, C og E. I Dagbladet, hvor innlegget mitt først sto, linket jeg til en tidligere kommentar jeg skrev om blind klagesensur, hvor jeg diskuterte denne muligheten.

Det er ingen tvil om at dette bedrer klagekommisjonens vurderingsgrunnlag, men det er også svært kostnadskrevende, spesielt i emner som bare har 1-2 klager. I eksemplet over måtte jeg da lese tre oppgaver i tillegg til den det ble klaget på, noe som ikke er gratis, enten det er lønn til en ekstern sensor eller en tidsressurs for en ansatt ved institusjonen. Jeg sier selvsagt nei til å ta et eksternt oppdrag hvor jeg får betalt for å lese én oppgave, mens jeg i praksis må lese fire for å gjøre jobben skikkelig. Jeg er overbevist om at ressursene utnyttes bedre om de brukes på andre områder i evalueringssystemet, for eksempel på å sikre at alle besvarelser som hovedregel har to sensorer i første omgang, hvorav helst én ekstern. Men når det gjelder å beholde en to-sensorordning, som virkelig er viktig for studentenes rettssikkerhet, har det vært merkelig stille fra studentorganisasjonene.

Mitt anliggende i de to kommentarene jeg har skrevet om dette har vært å forklare hvorfor blind klagesensur har gitt langt større risiko for at klagerne ender opp med en dårligere karakter. Et viktig poeng er at det – i motsetning til i den gamle ordningen - ikke er noen som helst grunn til å tro at klagekommisjonens vurdering er bedre enn den opprinnelige kommisjonens, snarere tvert imot. Jeg har vel et håp om at studentene også etter hvert innser at dette bærer galt av sted, selv om eks-student Dueland inntil videre står på sitt.