For studentene - ikke skrot blind klagesensur

Like før helgen skrev Arve Hjelseth ved NTNU et flammende innlegg om hvorfor vi bør skrote blind klagesensur – til studentenes beste. I innlegget tar Hjelseth feil både når han forklarer rammene for blind klagesensur; og om hvordan blind klagesensur ble til. I tillegg bruker han eksempler som inneholder mulige saksbehandlingsfeil. Slikt kan ikke danne grunnlaget for en debatt om blind klagesensur eller ikke!

Først av alt stemmer det ikke at blind klagesensur ble til ved at NSO presset ordningen gjennom i 2014. NTNU har selv benyttet seg av blind klagesensur siden 2003, og var en av institusjonene som ivret for denne ordningen. All honnør til NSO for arbeidet med å få dette på plass, men å si at det ble presset gjennom, er å ta munnen for full.

Det er heller ikke riktig at blind klagesensur er en trussel mot likebehandlingen. Hjelseth skriver: «Hvis man sitter i en klagekommisjon, har man imidlertid ofte bare 1-2 besvarelser å forholde seg til. Hvis man da ikke har vært involvert i sensuren av emnet i første omgang, blir lesingen fullstendig uten kontekst, man har ikke noe å sammenligne med». Det kan godt hende det er slik i Hjelseth sitt tilfelle, men sensurordningen har mekanismer for å motvirke dette.

Da blind klagesensur ble til, var en av forutsetningene at det skulle kunne gjennomføres nivåkontroll. Ut av forarbeidene til prop 59 L - 2013-2014 kan vi lese at: «Departementet er også enig i at ny sensor bør kunne få tilgang til andre eksamensbesvarelser med karakter som eksempler, og også karaktersnitt kan være et relevant og nyttig hjelpemiddel for klagesensor».

At det åpnes for nivåkontroll er ikke det samme som at det må gjennomføres nivåkontroll, men dersom alternativene er at «Klagekommisjonen famler i blinde» og at man må «gjette seg til […] om prestasjonen klart utmerker seg eller om den er jevnt god» følger det av forvaltningsloven og kravet om likebehandling i forvaltningssaker at det skal gjennomføres nivåkontroll.

Ei heller er det meningen at klagesensuren skal være klagebehandling i egentlig forstand, slik Hjelseth beskriver tidligere ordninger. Klage over sensurvedtaket er et tosporet system der alle klager som vedrører noe annet enn det faglige skjønnet skal behandles av klagenemnda etter de ordinære reglene i forvaltningsloven. Det eneste unntaket er at klagenemnda ikke kan gjøre nytt vedtak (sette ny karakter), men ev. må oppheve det opprinnelige vedtaket.

Det andre sporet i systemet inneholder faglig skjønn. Under klagesensuren gis studentene mulighet til å få et nytt faglig skjønn. Alle feil ved eksamen blir altså behandlet av klagenemnda - det eneste klagesensorene skal gjøre er å vurdere de faglige prestasjonene på nytt.

Til sist er det en misforståelse at kandidatene skal måles opp mot hverandre. Vurderingene skal legges opp slik at det oppnås en naturlig normalfordeling over tid. Det skal ikke være en tilsvarende fordeling av karakterer på den enkelte eksamen. Nivåkontrollen er altså ikke sensorenes redskap for å fordele karakterene i forhold til hverandre, men for å sikre at tilnærmet like besvarelser vurderes til tilnærmet lik karakter.

Jeg håper både Hjelseth og hans kolleger ønsker å gjøre det beste for studentene. Jeg tror også at Hjelseth og hans kolleger klarer å danne seg et bilde av en students prestasjoner når de får tilgang til nivåkontroll; De kan i prinsippet få tilgang til samtlige av de øvrige besvarelsene, anonymisert, rettet, og vurdert. Til sist mener jeg blind klagesensur er en god ordning, men som alle andre systemer forutsettes det at klagesensuren gjennomføres ordentlig, uten feil, misforståelser og mangler.