Bli din egen chatbot

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kommende semester skal jeg ta et kurs ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Den største pensumboka er en deilig tykk murstein i papir med ensfarget betonggrå hardcover-forside og tittelen: «Arbeidsrett — Individuelle og kollektive emner». 

Selv er jeg lærebokforfatter, men har gjort min tidligere papirbok «Bedre ledelse» til et streaming-produkt med innebygget chatbot. Dette i partnerskap med selskapet Docstream, et utviklermiljø som er spesialisert i dokument-streaming av helt vanlige Word-filer. 

Studentene som har kjøpt boka mi spør KI-boten om hva som helst, men svarene genereres kun fra teksten i boka, foreløpig ikke fra flere kilder og slett ikke fra «overalt på internett».

Debatt ● Erik Børve Rasmussen

Vi bør slutte å snakke om KI

Jusens verden er en fascinerende kombinasjon av det mest digitaliserte og det minst digitaliserte, side om side. Lovdata Pro er alle juristers nødvendige digitale verktøy. Samtidig har ingen så tykke papirbøker som nettopp jusstudentene. 

Lesing på papir krever erfaringsmessig mer konsentrasjon, altså egeninnsats, enn lesing på skjerm. Det er nettopp i avgrensingen og det ferdigstilte og fullendte at papirboka har sin styrke. Men styrken i avgrensning gjelder også KI til profesjonell bruk. Det er stikk i strid med det inntrykket vi får ved å bruke de store verktøyene CoPilot eller ChatGPT.

Debatt ● Helge Høivik

KI-alderen krever presis og strukturert informasjon

KI-verktøyene må, for å virke godt, ha en grunnsville. Den grunnsvillen er hvilke data KI-modellen henter svarene sine fra. Det er dette som er ChatGPTs svakhet og hengemyr, kildene er uendelige. «Garbage in, Garbage out». Selv den mer presise Perplexity, som angir kilder mer tydelig for brukeren, viser ikke hvorfor den ene kilden ble foretrukket framfor den andre. 

Det må avgrensing til for å gjøre noe brukandes. Advokat Eivind Arntsen har utviklet et avansert KI-verktøy innen arbeidsrett under navnet Lawai. På samme måte som i min bok har Lawai også har et klart definert og kvalitetssikret, dog mye større datagrunnlag for svarene. 

Datatilsynet brukte Lawai som utgangspunkt for en sammenlikning med bruken av Copilot, der nettopp graden av kildekontroll hos Lawai gjorde sammenlikningen interessant. Copilot henter data fra overalt i en bedrift, f.eks. også fra KI-genererte møtereferater. Copilot må derfor, dersom den skal bli god, hvile på stålkontroll i datakontroll og oppsett hos bedriftene som bruker den. Ingen norske bedrifter har den type kontroll, meg bekjent. Dermed blir ikke bare svarene til Copilot rotete, verktøyet kan også bryte personvernet så det synger.

Det er nettopp i avgrensningen at min KI-bot i egen bok, og Eivind Arntsens KI-produkt Lawai, er mer interessante i en profesjonell sammenheng. 

Studentene bruker KI-boten i min digitale bok flittig. Hver gang jeg mister troen på ungdommen kan jeg gå inn og se hva de faktisk spør om. En analyse av spørsmålene viser hvilket kompetansenivå de er på. Det gir både innspill til revisjoner av teksten, men også kunnskap for å gjøre forelesningene mer tydelige innenfor områder studentene er mest usikre.

KUNSTIG INTELLIGENS

Mange studenter mener KI gjør det for lett å jukse. Vil at hjemme­­eksamen droppes

Det mest overraskende for meg som forfatter var at svarene fra KI-boten også viser meg svakhetene i egen tekst. Jeg stiller den nemlig spørsmål selv også. Når jeg spør om forskjellen på oppsigelse og avskjed er KI-boten presis og korrekt i svarene. Men i spørsmål rundt ordinær oppfølging av medarbeidere gjennom løpende personalsamtaler svarer KI-boten veldig grundig, men litt på siden, fordi hovedvekten i svaret handler om årlige medarbeidersamtaler.

Hva forteller det meg? Jo, jeg burde som forfatter vært mer presis i forskjellen på ordinære oppfølgingssamtaler og de mer formaliserte medarbeidersamtalene, som jo gjerne bare skjer en gang i året. Forskjellen på disse to formene for oppfølging står ikke tydelig nok forklart i teksten. For meg er forskjellen så opplagt at jeg ikke kom på å male det ut. I sum er altså KI-boten den beste forlagsredaktøren man kan tenke seg!

Khronos artikkel «KI-generert lærebok skaper bølger» handlet om debatten rundt en KI-generert lærebok innen middelalderens litteraturhistorie. Professor Zrinka Stahuljakmener hennes «bok», en digital plattform gir henne mer tid med studentene, slik at de sammen kan gå rett til primærkildene og drive kritisk analyse. Opponentene mener innovasjonen ikke løser noe som helst av akademias kjerneproblemer, som er mangel på ressurser til forskning og undervisning.

Kritikernes reaksjon er som å høre bonden si at trenger bedre hest, ikke traktor. Samtidig virker Zrinka Stahuljaks påstand om eget produkt litt for optimistisk. Selv om læremiddelet presenterer bedre og mer enn før, er det sikkert at studentene begriper det de leser? Kan de gå rett inn i primærkilder og kritisk analyse med samme tidsbruk eller er det bare slik at studentene må jobbe mer alene, kun i selskap med AI-boka? Mens de tidligere fikk mer presentert av læreren i auditoriet?

kunstig intelligens

KI-generert lærebok skaper bølger. — Helt absurd

Læring krever konsentrasjon, og studentene blir ikke mer konsentrerte av et KI-produkt. Papirbokas totale mangel på liv og variasjon er den beste form hjernetrim man kan tenke seg. Det kjedelige, men opplagt riktige svar på om papir eller skjerm er best, er «ja takk, begge deler».

Alle som er det minste interessert i middelalderens litteraturhistorie bør altså kjøpe KI-boka til Zrinka Stahuljak. Er den bedre eller dårligere enn hennes papirbøker, og i så fall på hvilken måte? Ta også et sveip gjennom egne Word-filer: Har du orden i egne tekster, og fra hvor lang tid tilbake? De som har tatt vare på siste versjon av alle sine manuskripter i word, har også et godt grunnlag for å lage KI-versjonen av seg selv.