Bioingeniører i frontlinjen

Behovet for nøkkelpersonell med kunnskaper egnet for å ivareta det store omfanget av pasienter og befolkningen generelt har aldri vært større enn akkurat nå. 

Allerede før utbruddet av covidD-19 var det dokumentert stor mangel på bioingeniører i Norge, og nå er situasjonen kritisk. I 2035 vil det være behov for 50 prosent flere bioingeniører enn det vi har i dag. Med dagens utdanningskapasitet forventes et underskudd på bioingeniører nasjonalt å være på ca. 2.400 om 15 år. Dette er en varslet krise, og som ikke har blitt mindre alvorlig i dagens situasjon. Omtrent 70 prosent av beslutninger knyttet til diagnose, behandling og oppfølging av pasienter i spesialisthelsetjenesten er basert på laboratoriedata. Dette viser klart hvor stor betydning den jobben bioingeniørene gjør har for hvilke beslutninger som fattes på norske sykehus og andre spesialinstitusjoner.   

Selve påvisningen av Severe acute respiratory syndrome coronavirus 2 (sars-CoV-2) viruset som kan føre til sykdommen covid-19, gjøres hovedsakelig av bioingeniører. Når en pasient blir alvorlig syk og legges inn på sykehus, er det bioingeniørene som, sammen med sykepleiere og leger, møter pasienten i akuttmottaket.

De fleste har fått med seg hvordan legene, kledd i fullt smittevernutstyr, tar luftveisprøver fra pasienten. Ikke fullt så mange er klar over at det er bioingeniørene som analyserer disse luftveisprøvene, i tillegg til at de tar og analyserer blodprøver av de samme pasientene.

Bioingeniørene er ansvarlig for analyseringen av alt prøvemateriale i sykehuslaboratoriene. Luftveisprøvene analyseres for virus ved bruk av genteknologiske metoder. Laboratoriene undersøker også blodprøver for en rekke faktorer som er nødvendig for å følge opp pasienten, for eksempel parametere knyttet til pasientens væskestatus, respirasjonsstatus og nyrefunksjon. Dette er nødvendig for å sikre riktig diagnose og tilfredsstillende behandling. Det er også bioingeniøren som undersøker eventuell utvikling av immunitet ved å påvise antistoffer i pasientenes blod. Kombinasjonen av praktisk erfaring og teoretisk kunnskap innen medisin og teknologi er noe som skiller bioingeniørene fra en rekke andre laboratorieansatte.  

Bioingeniørene i Norge er autorisert helsepersonell med hovedfokus på metodologi og kvalitet i sykehuslaboratoriene. Deres spisskompetanse bør synliggjøres bedre nå i møtet med covid-19-pandemien.

Den teknologiske utviklingen har gitt oss verktøy som endrer både medisin og epidemiologi, og bioingeniørene er trenet i å utnytte disse verktøyene til det fulle. Bioingeniørene på jobb i våre helseforetak jobber nå døgnkontinuerlig skift for å utvikle alternative diagnostiske metoder og screeningstester og få disse på plass i oppskalert rutinedrift. Det globale behovet for laboratoriereagenser og smittevernsutstyr har ført til at etterspørselen langt overstiger tilbudet, og bioingeniørene er med på å utvikle både nasjonale og lokale løsninger.

I media leser vi at sars-CoV-2 testene kan gi både falske positive og falske negative prøvesvar. Det handler om testenes sensitivitet og spesifisitet, og en test har liten verdi om vi ikke kjenner disse egenskapene. Sensitivitet er testens evne til å være positiv dersom man er syk, mens med spesifisitet menes dens evne til å være negativ dersom man er frisk.  Bioingeniørene har spisskompetanse i å undersøke testenes begrensninger og muligheter med mål om å redusere risiko for feil. Kvalitetssikring er et nøkkelbegrep og bioingeniørens kjennemerke. 

Verden står midt i en pandemi som setter samfunnet og helsevesenet på helt nye prøver. På et øyeblikk ser vi behovet for å utvikle, kvalitetssikre og ta i bruk nye diagnostiske tester og vaksiner, begrense smitte, øke kunnskap om virusets egenskaper og gjøre mulig eksperimentell medisinsk behandling for å nevne noen viktige områder. 

For å kunne utdanne nok bioingeniører og møte behovene som samfunnet og helsevesenet trenger, må det tilføres økte ressurser, både i form av flere ansatte og mer laboratorieutstyr til utdanningsinstitusjonene. Ikke minst viser dagens pandemi hvor viktig det er å ha ressurser på plass i forkant, og det haster med å øke utdanningskapasiteten.

Forfattere:

Inger-Lise F. Neslein, førstelektor Bioingeniørutdanningen, OsloMet
Ole Herman Ambur, førsteamanuensis Bioingeniørutdanningen, OsloMet
Hege Tunsjø, førsteamanuensis Bioingeniørutdanningen, OsloMet
Oliwia Witczak, førsteamanuensis Bioingeniørutdanningen, OsloMet
Heidi Eilertsen, universitetslektor Bioingeniørutdanningen, OsloMet
Heidi Andersen, studieleder Bioingeniørutdanningen, OsloMet