Bioingeniører- bærebjelke og mangelvare

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Før jul kunne vi lese at fødeavdelinger på Stokmarknes må legge om driften og om bekymrede fastleger i Distrikts-Norge som melder om pasienter som risikerer å reise i flere timer i akuttsituasjoner. Fellestrekket for disse situasjonene er mangelen på bioingeniører.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Bioingeniørene har kompetanse i skjæringspunktet mellom teknologi og helse. Vi er ikke så mange sammenlignet med andre helseprofesjoner, samtidig gis to av tre diagnoser på bakgrunn av den informasjonen vi legger frem. Maskiner og teknologi kan øke vår kapasitet, men det kan ikke erstatte den kliniske vurderingen av den enkelte pasientprøven, som gjøres nettopp av en bioingeniør. Bioingeniørmangelen ble meldt så tidlig som i 2002, men har kommet i skyggen av andre helseprofesjoner som er mer tallrike. Nå på tampen av 2022 la NITO Bioingeniørfaglig Institutt fram rapporten: Bioingeniørene – bærebjelke og mangelvare, som tydeliggjør sitasjonen og flere ulike framtidsscenarier. Rapportens tall er klare; mangelen på bioingeniører har store konsekvenser for helsesamfunnet og problemet er sammensatt.

Vi som utdanner bioingeniører, ser noen spesifikke utfordringer. Statistisk sentralbyrå (SSB) har estimert at vi kommer til å trenge 2400 flere bioingeniører innen 2035. Dette utgjør hele 40 prosent flere bioingeniører i arbeid enn i dag. I Norge er det i dag 224 statsfinansierte studieplasser øremerket bioingeniører. Det er en økning på ca. 10 prosent siden 2002 til tross for at behovet for nyutdannede bioingeniører var på 48 prosent. I 2021 tok Høgskolen i Innlandet ansvar og opprettet en ny bioingeniørutdanning, men for andre året på rad forblir utdanningen uten statsstøtte. Selv med stabile og gode søkertall til utdanningene er det stort frafall fra utdanningen, og i år har vi sett rekordhøye tall.

Bioingeniørutdanningene er dyre å drifte med kostbare instrumenter og utstyr. Det er krevende for utdanningene å holde tritt med den teknologiske utviklingen på laboratoriene, spesielt når universitetene og høgskolene får begrensede driftsmidler til slikt utstyr. I tillegg er tilgang til laboratoriefasiliteter små. En utdanning vil nok ikke kunne tilby det siste innen automasjon, men vi bør ha midler nok til å drifte den maskinparken vi har. Laboratoriedatasystem er også et viktig verktøy som mangler i utdanningene. Her går OsloMet foran og har signert avtale med en leverandør og forventer oppstart i januar 2023, men lisenser er dyrt og ikke en del av det vanlige driftsbudsjettet.

Praksisfeltet hjelper oss med innføring i noen teknologiske nyvinninger, men samtidig møter vi en ny utfordring her. Praksisplasser er en flaskehals hos alle utdanningsinstitusjonene. Skal vi ta imot flere studenter må vi også ha flere praksisplasser. På laboratoriene sliter de med lav bemanning, høy turn-over og innsparinger. Her burde vi som profesjon se til andre helseprofesjoner som har eget praksispersonell ved avdelingene, med ansvar for å tilrettelegge praksis. I dag er dette noe de fleste laboratorier mangler, til tross for lovkrav om praksis i utdanningen. Det er viktig at laboratoriene bemannes nok til å kunne ta imot både studenter i praksis og tilby bachelorprosjekter. Samtidig melder distriktene om akutt mangel på rekruttering og ønske om desentralisert utdanning (3). Som et kompromiss forsøker vi å sende studenter i praksis i distriktene, til tross for at det gir økte kostnader for utdanningsinstitusjonene.

Også på universitetene trenger vi flere bioingeniører. Med et økende behov for bioingeniørfaglig kompetanse på høyre utdanningsnivå må også vi som utdanning kunne tilby emner på høyere nivåer enn bachelor. OsloMet opprettet to nye masteremner innen patologi og Høgskulen på Vestlandet startet opp med ett masteremne i hematologi, begge med oppstart i 2022. Samtidig dekker dette en beskjeden prosentandel av det tilbudet som burde vært tilgjengelig. Bioingeniørfaglige emner trenger bioingeniører som har den utdanningen som trengs for å kunne bli ansatt i undervisningsstillinger på universiteter. Utdanningene trenger laboratoriefasiliteter til å jobbe med kliniske problemstillinger og nye metoder. Per i dag er det mangler på begge deler.

Når det slår sprekker flere steder samtidig kan vi ikke lenger ty til oppgaveglidende tiltak og ytterligere effektivisering, nå er tiden inne for handling. For å få igjennom flere studenter er det nødvendig å styrke finansieringen av utdanningen og sikre flere praksisplasser. Teknologi er kostbart, og for en profesjon som skal stå i spydspissen av persontilpasset medisin og metodeutvikling, trengs et løft både i utdanningskapasitet og i bemanning av praksisfeltet. Som profesjon har vi lenge utdannet nye bioingeniører på et stramt budsjett med effektiviserende tiltak, samtidig er det en grense for hardt vi kan presset systemet. Pandemien var et varsko om hvor avgjørende et fungerende laboratorium er, og behovet for oppdaterte bioingeniører som kan legge om metodene i følge med smitteutviklingen. Omleggingen av fødeavdelingen på Stokmarknes er et av de første, direkte resultatene av denne varslede krisen. Om vi ikke får en endring raskt, blir pasientene nok en gang stående igjen som taperne og får kjenne et sviktende helsetjenestetilbud direkte på kroppen.