Bay og Hennum: Sosialfag trenger ny organisering

Jan Storø uttrykker i en kronikk i Khrono 28. januar bekymring for den pågående omorganiseringsprosessen ved Institutt for sosialfag, og de valgene og begrunnelsene som ligger til grunn for den. Som dekan og instituttleder vil vi her redegjøre for hvorfor vi har tatt initiativ til dette arbeidet. Prosessen ble som Storø påpeker igangsatt ved starten av høstsemesteret 2018, men behovet for en ny struktur har vært et tema ved instituttet siden høsten 2017. Arbeidet er foreløpig ikke sluttført og det er ikke riktig som Storø påpeker at et vedtak de facto er truffet. Instituttledelsen arbeider for tiden med et forslag til ny organisasjonsmodell som skal ut på høring blant de ansatte på instituttet. Som ledere har vi imidlertid vært tydelige på at dagens organisasjonsmodell ikke er tilpasset omfanget av oppgaver og utfordringer instituttet står overfor, og at en organisatorisk endring er nødvendig.

For å ta begrunnelsene først: Storø hevder at valgene er farget av at universitetet vil styrke sin forskningsprofil. Et viktig krav til et universitet er at utdanningene skal være forskningsbasert. I dette ligger et krav om relevant forskning av høy kvalitet som skal tilflyte utdanningene og svare på deres kunnskapsbehov. For å oppnå dette må det skapes miljøer som ikke skiller mellom utdanning og forskning, men som skaper muligheter for gjensidig utvikling. I tillegg mener vi at studentene bør møte den samme fagekspertisen tidlig i et bachelorløp som de møter om de velger å gjennomføre en phd. I dag er de faglig tilsatte ved instituttet enten tilknyttet et bachelorstudium eller masterstudiet. Denne organiseringen hindrer en sømløs utveksling av de faglig tilsatte mellom ulike nivåer og mellom de to bachelorprogrammene. Storø mener at dagens organisering er mest effektiv; dette er en vurdering vi ikke deler.

De faglig tilsatte ved Institutt for sosialfag er alle tilsatt på instituttet. De er imidlertid organisert etter studielederområder, og studieleder er de faglig tilsattes nærmeste overordnede. Dette fører til at studielederne får et svært omfattende personalansvar. Dagens organisering bidrar også til at en del oppgaver faller mellom flere stoler, slik som ansvar for etter- og videreutdanning, forskningsakkvisisjon og utvikling av kompetanse som ivaretar bredden av instituttets oppgaver.

For å unngå at forskning og utdanning utvikler seg i separate søyler, mener vi det er uheldig å gå tilbake til en modell hvor forskningen samles i egne enheter. Vi mener også det vil være uheldig å etablere egne enheter for etter- og videreutdanning. Organiseringen bør sikre at grunnutdanning, masterutdanning og etter- og videreutdanning gjensidig befrukter hverandre.

Vi har foreslått å gå over til en organisering basert på en form for faglige felleskap. Dette er en modell som brer om seg både nasjonalt og internasjonalt, som blant annet lærerutdanningen ved OsloMet har praktisert over lengre tid (se kommentar på Khrono av styremedlem Bjørn Smestad), og som er i ferd med å innføres på vår nye Handelshøyskole. Storø er kritisk til selve prosessen og mener den ikke har ivaretatt medvirkning på en god måte. Hva som er godt nok i slike prosesser, finnes det selvsagt ikke en fasit for. Vi har imidlertid vært opptatt av å involvere de ansatte, og har på ulikt vis skapt møteplasser for å få fram deres synspunkter. Det ble i en tidlig fase utført fokusintervjuer hvor et viktig siktemål var å få innsikt i hvordan de ansatte vurderte hva som bør bevares ved nåsituasjonen, hva som bør endres og hvilke kriterier som bør ligge til grunn for ny organisering. Det har vært arrangert flere workshops, og omorganiseringen har gjennom høsten vært tema på lærermøter, ledermøter og instituttmøter.

Storø gir uttrykk for at han misliker at «ny-ordet» robust blir benyttet som betegnelse på ambisjonene bak omorganiseringen på Handelshøyskolen i dekanens innlegg. La oss derfor forsøke å gå mer rett på sak denne gangen: Vi ønsker å skape en organisasjon på Institutt for sosialfag hvor de ansatte deler eierskapet til etablerte utdanninger, en organisasjon som gir rom og ressurser for å utvikle nye utdanningstilbud i tråd med samfunnets behov og hvor forskningen inngår som en integrert del av utdanningsvirksomheten. Selv er vi motiverte og entusiastiske basert på det potensialet som instituttet har til å være nasjonalt ledende på sine områder, og vi ønsker en organisering som støtter dette.