Filmanmeldelse Jan Storø

Bak kulissene i Oslo-prosessen

Mens krigshandlingene i Midt-Østen nok en gang preger nyhetsbildet, kommer filmen om de hemmelige fredsforhandlingene som førte til Oslo-avtalen i 1993.

Ruth Wilson spiller Mona Juul i Oslo

Publisert Oppdatert

HBO-filmen Oslo tar rett og slett på seg oppgaven å fortelle hva som pågikk i de hemmelige forhandlingene mellom Israel og palestinernes daværende organisasjon PLO. Å lage en fiksjonsfilm om politiske forhandlingsprosesser er i utgangspunktet ikke enkelt. Slike forhandlinger må nødvendigvis være kjedelige for utenforstående fordi de må handle om prinsipper, idealer, politiske målsettinger, praktiske detaljer og en rekke andre momenter som en utenforstående betrakter ikke nødvendigvis interesserer seg for. Iallfall ikke i en kinosal eller i godstolen hjemme med popcornet som følgesvenn.

Noen grep må gjøres, og de bør nok handle om å personliggjøre fortellingen. Regissør Bartlettt Sher og manusforfatter J.T. Rogers har valgt å gjøre det på to måter. Først og fremst ved å presentere de to partenes forhandlere medbringende all sin emosjonalitet. Dernest ved å rette kameraet mot de som muliggjorde forhandlingene, her i første rekke representert ved Mona Juul og Terje Rød-Larsen (men også Jan Egeland og Johan Jørgen Holst deltar i kulissene). Begge valgene er gode.

Fakta

Oslo

Oslo

Premiere: 30. mai

HBO Nordic

Regi: Bartlett Sher

Manus: J.T. Rogers

Det første valget fordi det som i mange tiår har framstått som en uoverstigelig barriere mellom palestinere og israelere her får personlige representasjoner. Når forhandlingene kommer i gang ser vi at de som faktisk har valgt å møte opp som sine folks utsendte, egentlig ikke vil være der. Men de har valgt det, og gjør ærlige forsøk på å nå fram til den andre parten. Det skal vise seg å være vanskelig. Men det byr også på pussige og småmorsomme situasjoner.

Det andre valget er også godt, og selvfølgelig interessant sett med norske øyne. Det er tydelig at filmskaperne har lagt mye kraft i å synliggjøre den tilbaketrukne mediator-rollen. Juul og Rød-Larsen (Ruth Wilson og Andrew Scott) er tilretteleggere. Vi blir vitne til deres aktive rolle i få samtalene i gang, og deres aktivt tilbaketrukne rolle under selve forhandlingene. Der gjør de seg selv til maskinskrivende sekretærer som hjelper til med å få stadig nye versjoner av en avtale i utvikling ned på papiret. Denne forhandlingsmodellen er det interessant å få bilder på.

Filmen gir etter det jeg kan forstå et tilnærmet dokumentarisk bilde av hendelsene. Sannsynligvis med tilpasninger til det fiksjonelle universet som blir oss til del. Filmen bygger på J.T. Rogers prisbelønte teaterstykke ved samme navn (2016). Stykket har vært oppført i flere land, blant annet Israel. En interessant detalj er at Bartlett Sher, og (hvis jeg har forstått det riktig) Rogers, er personlige venner av Juul og Rød-Larsen. De har begge blitt grundig intervjuet i forarbeidet med teaterstykket. Oslo er med andre det nærmeste vi kommer Juuls og Rød-Larsens egen autoritative beretning om bak-kanalen de skapte.

Oslo er først og fremst underholdning, og ikke en dyptloddende, analytisk film. Den er i liten grad kritisk til de valgene som ble gjort. Vi som fulgte prosessen da den pågikk, lærer strengt tatt ikke mye nytt. Men for et internasjonalt publikum, som først og fremst husker signeringen av Oslo-avtalen fra TV-sendingene fra plenen utenfor Det Hvite Hus med president Bill Clinton som vertskap, kan filmen tilby en kjærkommen historietime.

Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat under møtet i Washington da Oslo-avtalen ble undertegnet i offentlighet den 13. september 1993.
Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat under møtet i Washington da Oslo-avtalen ble undertegnet i offentlighet den 13. september 1993.

Filmens bilder er i stor grad holdt i duse og relativt mørke fargetoner. Noen scener er fargelagt med med et sterkt gulaktig lys (først og fremst i noen scener fra Jerusalem, men også noen fra Stockholms slott). Det gir en estetikk som jeg har litt vanskeligheter med å forstå. Én mulig begrunnelse er å hente oss inn i en annen realitet enn kontorene i offentlige bygninger og dermed vise et annet klima som disse spesielle forhandlingene så plasseres inn i. Men denne estetikken blir også, fordi den er så tydelig, en aktør i seg selv. Den får eget liv som iallfall for meg blir forstyrrende. Den kan minne om thrillersjangeren, og antyder likskap til fortellinger om spionasje. At de mørke rommene gir mulighet for å slippe sollyset inn når gardinene trekkes fra, kan selvsagt oppfattes som en positiv symbolikk, som et tegn på at forhandlinger kan føre fram.

Oslo er først og fremst underholdning, og ikke en dyptloddende, analytisk film.

Jan Storø

Filmen er utydelig på ett punkt der den gjerne kunne vært tydeligere. Det gjelder Mona Juuls rolle. I de aller fleste scenene på Borregård hovedgård er hun tilstede nesten anonymt observerende i bakgrunnen. Vi mer aner enn ser hennes bidrag i prosessen, bortsett fra i én sentral scene der hun til gjengjeld griper aktivt inn i prosessen - ikke ved å mene noe om dens innhold, men ved å nærmest nekte forhandlerne å gi opp å finne en løsning.

Men bortsett fra dette, hva bidrar Juul med? Filmen gir ikke et godt svar på det. Vi kan nesten tro at hennes del er begrenset til å vise fram kvinnelig ynde i det ellers så mannsdominerte miljøet. Det er etter mitt skjønn et underlig bilde. Hennes bidrag har vært større enn dette.

En deprimerende side ved å se Oslo i 2021 er at diskusjonstemaene mellom israelske og palestinske myndigheter er nesten akkurat de samme nå som for tretti år siden. Spørsmålet om Jerusalem stopper enhver annen framgang i forhandlingene. Filmen blir et dokument over håpløshet, men også til en viss grad over håpfullhet. At den bringer med seg begge disse følelsene, er i grunnen ett av dens fortrinn.

Totalt sett er Oslo verdt de par timene den varer. Den visualiserer mer enn den forklarer og undersøker. Men det er det ikke noe galt i.

Powered by Labrador CMS