Å gi studenter reell innflytelse over utdanningen sin har en egenverdi

Det kreves hurtige og omfattende samfunnsforandringer om vi skal lykkes i å skape en attraktiv og bærekraftig verden - dette gjelder også universitetssektoren. Temaet for årets bærekraftskonferanse i Bergen - «re:thinking/re:working» – var derfor betimelig.

Etter konferanseinnleggene å dømme er vi samstemte: For å møte bærekratsutfordringene må høyere utdanning lære studentene å stille spørsmål (ikke bare servere ferdigtyggede svar), oppmuntre til kritisk tenkning (ikke bare levere kunnskap som dagens arbeidsgivere etterspør), og bygge på tverrvitenskapelig samarbeid (og dermed motvirke akademiske monokulturer).

Læringsformer der studenter gis mulighet til å bidra aktivt til kunnskapsproduksjon spiller her en sentral rolle. Dagens bærekraftsutfordringer preges av kompleksitet, usikkerhet, hastverk og har sjelden et enkelt og entydig svar. Dette utfordrer måten universitetsutdanning tradisjonelt har blitt organisert. Bærekraft i høyere utdanning handler ikke om nytt innhold i gammel innpakning, det krever også at vi tenker nytt om undervisningsformer og hvem som deltar i organiseringen av utdanning.

Spørsmålet som henger i luften er hvordan vi faktisk organiserer studentaktiv, tverrvitenskapelig høyere utdanning i praksis. Her finnes mye å hente i de mangfoldige initiativene der studenter er drivkraft for å skape høyere utdanning som kan møte dagens og fremtidens samfunnsutfordringer.

Gjennom plattformen Collaboratory bygger vi ved Universitetet i Bergen videre på disse initiativene for å utvikle konkrete modeller for akademiske aktiviteter som bygger på partnerskap mellom studenter og forskere. Dette har resultert i et studentledet tverrvitenskapelig kurs i Bærekraftig innovasjon og en internasjonal studentkonferanse som samler over 100 studenter fra hele verden.

Vår erfaring er at studentaktiverende læring ikke oppstår spontant, men krever at vi tenker nytt om hvordan vi organiserer og gjennomfører akademiske aktiviteter. Når studentaktiverende læringsformer er på sitt verste – og det er de ofte – innebærer de hovedsakelig å ventilere løst sammensatte og dårlig underbygde idéer. De risikerer å forsterke rådende samfunnsstrukturer heller enn å kritisk granske dem.

Hvis studenter (og forskere) gis de forutsetningene som kreves for å bidra skikkelig til en felles læringsprosess skapes i stedet en oppadgående spiral der studenter og undervisere engasjerer hverandre på nye måter.

Dette fordrer at både studenter og forskere får mulighet til å utvikle ferdigheter som kreves for studentaktiv undervisning. Evnen til å lede og delta i diskusjoner gjennom å stille spørsmål, gi konstruktiv kritikk og være en aktiv lytter kommer ikke naturlig, men krever trening – og ikke minst grundige forberedelser. Å utforme studieløp som bidrar til disse ferdighetene, er tydelig med å kommunisere forventninger og ikke minst gjør visse seanser obligatoriske, har for oss gitt gode resultat.

Tverrvitenskap handler like mye om prosess som innhold. Tverrvitenskapelige universitetsutdanning belyser ofte et aktuelt problem fra ulike perspektiver og fagtradisjoner. Selve den tverrvitenskapelige syntesen står imidlertid studentene for. Dette kan mildt sagt være utfordrende siden ulike disipliner hviler på motstridende og noen ganger uforenelige kunnskapsteoretiske fundament. Det finnes samtidig en risiko for at tverrvitenskapelig utdanning blir utvannet og lager en salig blanding av ulike disipliner.

Nøkkelspørsmålet er dermed hvilke ferdigheter som studenter (og forskere) trenger å utvikle for å kunne delta konstruktivt i tverrvitenskapelig dialog og bygge på styrken i ulike analytiske tradisjoner uten å falle i en «anything goes»-relativisme. Problembaserte kurs der studenter fra ulike studieretninger aktivt får ta rollen som kunnskapsprodusenter i dialog med ulike disiplinære perspektiv som kan skape forutsetninger for dette. Men da kreves også at de gis de nødvendige verktøyene for å delta i et tverrvitenskapelig samarbeid.

For oss har nøkkelen til å lykkes vært å gi studenter en fremtredende rolle selv i den praktiske organiseringen av høyere utdanning. I såkalte student-faculty partnerships kan studenter forme både det faglige innholdet og undervisningsformer i nært samvirke med forskere.

Det finnes en egenverdi i å gi studenter reell innflytelse over sin utdanning. Men vi ser også hvordan denne modellen leder til akademiske aktiviteter som er unike i innehold og form. Studenter har i mindre grad utviklet den disiplinære og organisatoriske tilhørigheten som kjennetegner akademisk ansatte, og er mer åpne for å aktivere hele universitetets faglige ressurser for å skape tverrvitenskapelige aktiviteter.

Viktigst av alt er at selve utdanningskulturen forandres. Når studenter får rollen å utvikle og lede utdanning gjør de ikke det i egenskap av didaktiske autoriteter, men ved å tilrettelegge for en felles, tverrvitenskapelig læringsprosess. Utdanningsaktivitetene preges av deltagelse, med en eksperimenterende tilnærming som leder til innovative pedagogiske opplegg.

Som David Orr skrev allerede i 1992 er mange bærekraftsproblem skapt av mennesker med høyere utdanning. Det er derfor ikke mer utdanning som kommer til å redde oss, men en spesiell type utdanning. Det er positivt at det råder en samstemthet rundt tverrvitenskap, kritisk tenkning og studentaktiverende læring som sentrale komponenter i en slik utdanning. Men i stedet for å bare diskutere målsetninger er det på tide å utvikle, utprøve, evaluere og spre konkrete modeller for hvordan en slik universitetsutdanning kan organiseres i praksis. Det er altså på tide å gå videre fra «re:thinking» og «re:talking» til «re:working» og «re:doing».