Bærekraftig utvikling og samisk som urfolksspråk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som en del av Universitetet i Oslos satsing på bærekraftig utvikling, har det utdanningsvitenskapelige fakultetets dekan, forskningsdekan og direktør arrangert et lanseringsseminar om UV-fakultetets bærekraftsstrategi den 15. februar, 2023. Vår markante UiO professor i biologi Dag O. Hessen, psykolog og førsteamanuensis i spesialpedagogikk Francis Vergunst, initiativtakeren til Håpets katedral Tone Langvik, lektorstudent Jannicke Totland og forskningsdekan professor Erik Knain har vært innledere og paneldeltakere. Kommunikasjonsrådgiver Monica Bjermeland og Vibeke Hoffmann sto for gjennomføringen av seminaret.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Debatt ● Petter William Hansen

Vi skal ikke være enig i alt, men vi har ansvar for å lytte

Vår akademiske kultur er kjent for sine muntlige og skriftlige ytringer i form av presentasjoner og publikasjoner av faglige perspektiver og forskningsbaserte kunnskaper om dagsaktuelle temaer. Temaet bærekraftig utvikling er et av dem. Det har også fått sin plass i grunnopplæringens læreplanverk, Kunnskapsløftet LK20/LK20S. Jeg satt bakerst, lyttet og observerte den fulle seminar-arenaen i foajeen på Helga Engs hus. Innledere og paneldeltakeres kunnskaper og refleksjoner om bærekraftig utvikling der hovedfokuset var klima og natur, samt sammenhengen mellom klimaendringer og bl.a. konsekvensene for kloden og livene våre med spesiell vekt på klimaendringenes konsekvenser for psykisk helse hos barn og unge. Innholdet og formen av presentasjonene var preget av seriøsitet, kunnskapsbasert og genuint engasjement. Det hele var fritt for agitasjoner, men desto mer fylt av faglige refleksjoner. Formidlingen var pedagogisk treffende og harmonerte med utdanningsvitenskapens samfunnsfunksjon.

Bærekraftig utvikling er et begrep fra Gro Harlem Brundtlands rapport fra 90-tallet. Det vil ikke være en overdrivelse å hevde at seminarinnledernes overbevisende perspektiver om klima- og naturutfordringene og deres konsekvenser for habitater, insekter, dyr og menneskers psykiske helse og eksistens har fått deltakere til å konkludere med at «This time is serious.». Noe må gjøres. Og det kreves mer av alle og enhver.

Som fagforvaltere, forskere og formidlere ved UV-fakultetet har vi en viktig jobb som utdannere av kommende lærere, fagpedagoger, spesialpedagoger og pedagogisk-psykologiske rådgivere som kan utføre viktige funksjoner i og utenfor vår barnehage- og skolesektor. Den oppvoksende generasjon kan ikke unngå pedagogene. Vi må være vårt ansvar bevisst og utøve vårt forsknings- og formidlingsarbeid, opplæringsjobber og rådgivningsfunksjoner med bevissthet om at vi er rollemodeller for de som møter oss i sitt sosialiseringsforløp, og påvirker kommende yrkesutøvere i det pedagogiske fagfeltet. Med vår forskningsbaserte kunnskapsproduksjon og begrepskonstruksjoner leverer vi i betydelig grad perspektiver til politiske beslutningstakere. Hva slags begrepsforståelse vi har av «bærekraftig utvikling» rettet mot klima- og naturutfordringer og hvordan vi formidler dem, er med på å bestemme kvaliteten og slagkraften av vårt budskap.

Det utdanningsvitenskapelige fakultetets strategiseminar om bærekraftig utvikling fikk meg også til å tenke på et av de feltene som jeg har jobbet med i min prof. II stilling ved Sami allaskuvla/Samisk høgskole, nemlig språkbevaring, språkbeskyttelse og språkspredning av urfolksspråk. Språkbevaring og språkbeskyttelse er et forsømt område i vår begrepsforståelse av bærekraftig utvikling. Vi har i Norge utryddingstruete språk. Følgende illustrasjon baserer seg på den omtrentlige andelen av noen truete arter som er en del av vår økologi:

Figur 1: Noen eksempler på truete arter i menneskets økologi

Figuren er ment å gi et enkelt sammenligningsgrunnlag når vi inkluderer truete språk og noen andre truete arter i vår menneskelige økologi.

Alle arter av insekter, dyr og planter, innsjøer, myrer, skogområder etc. utgjør et biologisk mangfold som påvirker klimaet og menneskers liv. Mennesker er en del av naturen, men foruten å bestå av knokler, kjøtt og blod, har vi også språk, kultur og kunnskapsbase.

I verden fins det rundt åtte tusen verbale språk og like mange tegnspråk. Ca. 45 % av dem er utryddingstruet. Tallet på dem som lærer og taler disse språkene synker. Men ingen slutter å bruke sitt språk med vilje.

Språkskifte er et resultat av det som skjer i barnets oppvekst- og opplæringsmiljø. Storsamfunnets barnehage- og skolepolitikk og holdninger påvirker foreldrenes valg og barnas vilkår for tilegnelse, innlæring og bruk av et språk.

I Norge finner vi tre utryddingstruete språk med egen ortografi og førstespråktalere og skrivere: Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Pitesamisk hadde førstespråktalere i Norge fram til 1990-tallet, da den siste førstespråktaleren gikk bort. Resultatet av en slik utryddingsprosess av språk omtales vanligvis som språkdød. Men ingen språk dør av seg selv. De blir drept av mennesker med makt og mennesker som utformer språkpolitikk i utdanningssystemer.

Argumentet her er at et bærekraftig utviklingsbegrep og strategier for bærekraftig utvikling i utdanningsvitenskap må også inkludere en bevissthet om viktigheten av en bærekraftig språkpolitikk i vårt barnehage- og skolesystem. Vi trenger å levere forskningsbaserte premisser for å utvikle og inkludere en urfolkspedagogikk i storsamfunnets lærerutdanninger og barnas opplæring i barnehagen og grunnopplæringen. En bærekraftig urfolkspedagogikk for språkbevaring, språkbeskyttelse, språkvitalisering, språkrevitalisering og språkspredning må være en del av den utdanningsvitenskapen vi forvalter her i vårt land og Norden. Kunnskapsfeltene tospråklighetspedagogikk og andrespråkspedagogikk må bli en naturlig og uunngåelig del av de fakultetene og høgskolene som utdanner pedagoger, pedagogisk-psykologer, spesialpedagoger, logopeder, barnehagelærere og lærere.

Det å erkjenne betydningen av og respektere og ta vare på urfolkets språk er viktig for vårt arbeid for bærekraftig utvikling. Et tapt språk innebærer tapte verdier, tradisjonskunnskap, taus kunnskap som kulturbærende elementer. Urfolkets språk har preventive virkninger for psykiske helseproblemer.

Det språkfellesskapet bidrar til alternative måter å organisere solidaritet, dele sorg og glede, å løse utfordringer og være kreative og samarbeide og samvirke på. Det å organisere arbeidsfellesskap og leve i pakt med naturen er en viktig del av den samiske urfolk-kompetansen. Det bærende elementet, det bindende leddet og den sterke drivkraften i denne prosessen er deres samisk. Språket har bidratt til at de har utviklet et kommunikativt fellesskap og et samfunnsliv fullt av natur- og kulturkunnskap. Det språkfellesskapet har vært med på å styrke deres duodji, reindrift, institusjonsbygging og kunnskapsproduksjon. Deres språkfellesskap er organisert, praktisert og overlevert fra en generasjon til en annen og overlevd som folk i tusenvis av år uten å ødelegge naturen og miljøet. Bærekraftig utvikling trenger denne urfolkskompetansen. Vi har mye å lære av dem i denne natur- og klimakrisen vi står i. Vår globale kamp for bærekraftig utvikling forplikter oss til å verdsette språkene, levesettene, identitetene og kompetansene til det samiske urfolket og lære av dem. Jo mer vi styrker vilkåret for utviklingen av deres språk, levesett og kulturutøvelse, jo sterkere kan vår kamp om og bidrag til bærekraftig utvikling bli.

Med årene har tallet på samisktalende gått ned. Storsamfunnets politikk og skolepraksis bidro til dette. Et historisk tilbakeblikk viser at vilkåret for bevaringen og videreutviklingen av deres språk ble sabotert. Flere har opplevd subtraktiv tospråklighet på individplanet som endte opp med språkskiftet på lokalsamfunnsplanet. Nå forsøkes det å forhindre at flere havner i lignende situasjon. Revitalisering innebærer bl.a. at flere unge lærer og fungerer på samisk. Dette er en bærekraftig og etisk forsvarlig strategi for samene, storsamfunnet og naturen. Dette fordi jo yngre talere av et språk, jo lysere blir dets framtid og desto lettere kan urfolkskompetansen bli en faktor i bærekraftig samfunnsutvikling også i framtiden. Grunnlovens § 108 og samelovens språkregler danner juridiske, faglige og etiske rammer for dette. De må tas vare på, respekteres og praktiseres uten sabotering eller bagatellisering. Til syvende og sist handler dette om hva slags samfunn og utdanningssystem vi skal ha i dette landet og hvordan vi som innbyggere i fellesskap kan samle våre krefter for bærekraftig utvikling nå og i framtiden. Språkpolitikken overfor urfolket og den kvalitative praktiseringen av den er derfor en viktig faktor for progresjon i det lokale og globale bærekraftig utviklingsprosjektet.