Det må bli mulig å være student på heltid for de som ønsker det, skriver Axel Fjeldavli. Foto: Privat
Det må bli mulig å være student på heltid for de som ønsker det, skriver Axel Fjeldavli. Foto: Privat

Vi bør diskutere på nytt om vi virkelig har like muligheter til utdanning

Lik rett til utdanning. Det er god grunn til å gjøre mer for å bryte ned barrierene, skriver rådgiver i Tankesmien Agenda, Axel Fjeldavli.

Publisert

Vi har ikke like muligheter til utdanning i Norge. Til det er det alt for skjevt hvem som velger å bli studenter, og dessuten hvilke byrder studentene har i løpet av studietiden. Men likevel er ulikhetsperspektivene på høyere utdanning sjelden oppe i den offentlige debatten.

Ett nyttig spor å følge, er å se på hvordan utdanningsvalg kan bli mer uavhengig av foreldrenes bakgrunn.
Axel Fjeldavli
Rådgiver i Tankesmien Agenda

Et nytt notat fra Tankesmien Agenda argumenterer for at det må tas sterkere grep for like muligheter til utdanning. For forskningen og statistikken er ikke mulig å misforstå.

Selv om det er større bredde i hvem som velger å studere i Norden enn i sammenlignbare land, er det altså betydelige forskjeller også i Norge. Det er klart mer sannsynlig at du velger å studere dersom du selv har foreldre som har studert.

Og det stopper ikke der: Blant de som starter på en grad, har også foreldrene dine stor betydning. Blant de som har foreldre med mastergrad, fullfører halvparten selv en mastergrad i løpet av åtte år. Blant de som har foreldre med grunnskole, står halvparten uten bachelor åtte år etter påbegynt grad.

Det er også tydelige økonomiske forskjeller. Blant de som kommer fra familier med lav inntekt oppgir halvparten at de har økonomiske vanskeligheter i studietiden. Blant de som har foreldre med god økonomi oppgir en tredel det samme.

Blant de som kommer fra familier med lav inntekt jobber en fjerdedel mer enn tjue timer i uken, mens dette gjelder 15 prosent av de som har foreldre med god økonomi. Slike forskjeller får selvfølgelig til konsekvens at overskuddet og tiden man har til studier er skjevt fordelt.

Vi bør diskutere på nytt om vi virkelig har like muligheter til utdanning. Det betyr en diskusjon om hvilke barrierer mot å velge å studere eller å fullføre et studium som finnes, og hvordan de er sosialt betinget.

Basert på gjennomgangen notatet gjør av foreliggende forskning og statistikk mener jeg det er god grunn til å gjøre mer for å bryte ned de barrierene. Notatet foreslår en rekke mulige tiltak.

Ett nyttig spor å følge, er å se på hvordan utdanningsvalg kan bli mer uavhengig av foreldrenes bakgrunn. Det betyr for eksempel at utdanningsveiledningen i videregående skole og ungdomsskolen blir betydelig styrket med både kompetanse og ressurser. Dessuten bør det bli lettere å bytte mellom studieforberedende og yrkesfag og lettere å ta studier etter fagbrev.

Notatet foreslår også å gjøre som i Nederland, Belgia og Portugal – hvor videregående skole er obligatorisk. Det er i Norge i dag langt vanligere å avslutte videregående skolegang blant de som har foreldre med kort utdanning. Også regjeringen i Sverige har foreslått et tilsvarende tiltak.

Og det er nødvendig å gjøre mer for å fjerne økonomiske hindre i studietiden. Det må bli mulig å være student på heltid for de som ønsker det. Og for de som tar etter- og videreutdanning må andelen som betales av den individuelle student bli lavere. Mer av kostnaden til etter- og videreutdanning bør tas av det offentlige, og mer bør fordeles mellom bedrifter og arbeidstakerorganisasjoner i lønnsoppgjørene.

Alt dette handler selvfølgelig om at like muligheter og tilgang på fellesgodet kunnskap er et spørsmål om rettferdighet. Men det handler også om det faktum at det er en økonomisk kostnad for fellesskapet om folk velger yrke og utdanning etter sosial bakgrunn heller enn etter hva de er flink til. Vi trenger alle de flinke snekkerne, lærerne, helsefagarbeiderne og forskerne vi kan få.