Ferden mot det virkelig frie

«Cremant eller Mozell?»

Musikk, farget lys og sushi. Kanapeer og makroner. Det feires jubileum i Høyskolen Kristianias lokaler.

Etter en byvandring via alle høgskolens bygg i Oslo sentrum, samles de ansatte i «Campus Fjerdingen» langs Akerselva. Bygget ble en del av Høyskolen Kristiania da høgskolen kjøpte Westerdals for 85 millioner kroner for to år siden.

Rektor Arne Krumsvik setter fra seg glasset med Mozell, lager ei glipe i persiennene og kikker ut av vinduet. Han peker over på andre siden av elva, på det som nå bare er et skall av et bygg. Høsten 2021 skal høgskolens kunstfaglige studietilbud samles i «Urtekvartalet». Det blir Norges største kunstfaglige tilbud, forteller han.

For Høyskolen Kristiania vokser stadig. Og «jubileet» de feirer er ikke engang et rundt tall. 105 år. Høyskolen Kristiania har selvtillit.

En selvtillit de har bygget opp gjennom oppkjøp, fusjoner og nysigneringer.

«Vi er mest interesserte i å snakke med de som gjør veien kortere til universitetsstatus»

Arne Krumsvik

Mottar over seks ganger så mye støtte

Høyskolen Kristiania er ikke lenger en liten aktør i det norske universitets- og høgskolesystemet. I 2012 mottok skolen, som da het «Campus Kristiania - Markedshøyskolen», ifølge de offisielle dokumentene 31,7 millioner kroner i tilskudd fra Kunnskapsdepartementet.

I 2019 var støtten Høyskolen Kristiania mottok fra departementet nær seks og en halv ganger så høy — over 203,3 millioner kroner. Høgskolen har gått fra å motta tre prosent av alle tilskuddene til de private høgskolene, til 13 prosent. Neste år bikker høgskolen sannsynligvis 220 millioner.

Antall ansatte har mer enn doblet seg i samme periode og fortsetter å øke. Fra 230 i 2013, til 460 i 2017, til rundt 600 i dag og 620 «før du vet ordet av det», som direktør Solfrid Lind sier det.

Kjøper Westerdals og betaler for de forrige eiernes synder

Den private stiftelsen «Høyskolen Kristiania, Ernst G Mortensens stiftelse» har nådd sin størrelse etter en rekke fusjoner de siste ti årene. Stiftelsen forlot i 2005 forkortelsen NKS — fra Norsk Korrespondenceskole som ble startet Ernst G. Mortensen for 105 år siden — og tok navnet Høyskolen Campus Kristiania. Under dette navnet lå blant annet Markedshøyskolen og Norges Kreative Fagskole.

Markedshøyskolen blir akkreditert høyskole i 2009 og de påfølgende årene kjøper Campus Kristiania nettstudieselskapet Aktiv læring, Akupunkturhøyskolen og Nordisk Akademi for Osteopati. De to sistnevnte går inn i det Campus Kristiania fra 2012 kaller for Helsehøyskolen, som på dette tidspunktet nå eksisterer ved siden av Markedshøyskolen og Norges Kreative Fagskole under samme paraply.

I tillegg driver Campus Kristiania Aktiv Læring og NKS nettstudier.

I mars 2017 blir det klart at Høyskolen Kristiania også sikrer seg Westerdals for 85 millioner kroner, etter at Westerdals i 2015 og 2016 blir avslørt for å ta for mye betalt av studentene og for å ha overført 100 millioner til egne eiere, i strid med vilkårene for å motta støtte fra Kunnskapsdepartementet.

Samme år dømmes Westerdals til å betale tilbake både skolepenger til tidligere studenter og statstøtte til Kunnskapsdepartementet. Det er Høyskolen Kristiania som gjør opp for Westerdals etter fusjonen. Studentene får tilbake 29 millioner kroner og Kunnskapsdepartementet 42 millioner.

Westerdals-oppkjøpet medfører et kraftig hopp i bevilgninger og studentmasse for Høyskolen Kristiania.

Nyter godt av regjeringens politikk — gjør flere mindre oppkjøp

2018 og 2019 medfører flere oppkjøp. Norges Yrkesakademi kjøpes opp og inngår fra november 2018 i Høyskolen Kristianias satsing på fagskolevirksomhet, Fagskolen Kristiania, som nylig åpnet nye lokaler i Oslo sentrum. Fagskolen skal være landets nest største fagskolevirksomhet, ifølge direktør Solfrid Lind.

En høgskole med ambisjoner om å vokse nyter ytterligere godt av at regjeringen i 2018 annonserer at de i framtiden først og fremst vil gi støtte til institusjonsakkrediterte private høgskoler. Signalene fra Kunnskapsdepartementet gjør at mindre høgskoler må se seg rundt etter mulige samarbeidspartnere. Noen av dem ser mot Høyskolen Kristiania.

— Vi har tatt inn toppen 30 studenter i året, og ville aldri kunne oppnå det som kreves for å få støtte, sier Anne Kristin Norum, tidligere rektor ved Norges Dansehøyskole, til Khrono.

— Jeg startet allerede i 2014 og 2015 med å lukte litt på Westerdals. Jeg satt i et nettverk for private høgskoler og ville finne ut av hvor vi kunne høre hjemme. Da Høyskolen Kristiania annonserte at de satte seg mål innen kunst- og kulturrelatert undervisning og ville samle scenekunst, design og film i en egen «school» (Høyskolen Kristianias navn på det som ved universitetene kalles fakulteter, journ.anm.), bestemte jeg meg for å jobbe aktivt for å få de andre private høgskolene med inn dit, sier Norum.

Norges Dansehøyskole fusjonerer med Høyskolen Kristiania i 2018 og blir en del av studietilbudet fra 2019. Dansehøyskolen var også en privat stiftelse, og var derfor ikke gjenstand for noe oppkjøp.

Det var imidlertid Musikkteaterhøyskolen, som også fra 2019 er blitt en del av Høyskolen Kristiania.

— Det varslede kravet om institusjonsakkreditering for å få statstilskudd så vi på med bekymring. Da Høyskolen Kristiania tok kontakt og i sine statutter slår fast at de både er en utdannings- og kulturinstitusjon, så kunne vi ikke tenke oss en bedre partner å gifte oss med, sier tidligere rektor Erik Schøyen.

— Og hva betalte Høyskolen Kristiania for Musikkteaterhøyskolen?

— Det er rett og slett en forretningshemmelighet, vil jeg tro. Det er ikke offentlig, sier Schøyen.

Heller ikke direktør for Høyskolen Kristiania, Solfrid Lind, vil kommentere hva hun har kjøpt fagskoler og høgskoler for de siste årene.

— Nei, det kan jeg ikke si. Men jeg kan si at det er veldig regulert hva du kan betale for utdanningsvirksomhet med statstøtte. Det er ikke lov å betale for skolepenger og statstøtte, så det du kan betale for er innskutt kapital og goodwill (verdien av bedriftens rykte og status, journ.anm.), sier Lind.

Norum og Schøyen er i dag instituttledere for insitituttene Musikkteaterhøyskolen og Norges Dansehøyskole på Høyskolen Kristiania.

Khrono kunne tidligere i oktober fortelle at Høyskolen Kristiania har mottatt seks av ni millioner som Kunnskapsdepartementet tildeler de private høgskolene for at de skal drive fusjonsarbeid.

— Dere har vært heldige med at regjeringen har signalisert at de små ikke-akkrediterte høgskolene kan risikere å miste støtte?

— Det har vært gunstig for begge parter. Initiativet om sammenslåing med Musikkteaterhøyskolen og Norges Dansehøyskole kom fra oss. Men de har selv besluttet at de vil snakke med oss og til slutt inngå en avtale. Den beslutningen tok de fordi de så at de ikke ville overleve alene og fordi de vil inn i et fagmiljø, svarer Lind.

Fredag 1. november gjør regjeringen alvor av signalene om at private høgskoler må godkjennes som institusjon for å kunne motta statstilskudd. Regjeringen endrer loven og krever institusjonsakkreditering for å gi statsstøtte.

Høgskolen som takket nei

Da Høyskolen Kristiania gjorde det kjent at de hadde inngått en intensjonsavtale med de to høgskolene, var også en tredje høgskole med på lasset. Barratt Due musikkinstitutt. Men mens de to andre valgte å fusjonere, bestemte rektor Stephan Barratt-Due å stå utenfor.

— Vi inngikk et mulighetsstudie sammen med Høyskolen Kristiania for halvannet år siden, men vi så at vi hadde noen utfordringer ved at vi er en sammensatt skole samlet under ett tak. Vi har musikkopplæring og programmer for unge talenter, i tillegg til høgskoledelen. Skal du bli musiker på høyt nivå, starter det før høgskolestadiet, sier Barratt-Due til Khrono.

Det samme svarte han i et høringsinspill til regjeringen, noe som førte til at kulturminister Trine Skei Grande og forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø troppet personlig opp på skolen og fortalte Barratt-Due at små utdanningsinstitusjoner med høy kvalitet kunne få unntak for kravene som ble stilt til resten av de private høgskolene.

— Det var et kraftig signal. Vi fikk unntak fra krav om institusjonsakkreditering og da la vi samtalene med Høyskolen Kristiania på is. I stedet har vi begynt en dialog med Norges Musikkhøyskole om et høgskoletilbud med «pre collage»-fokus. Systemet er ikke rigget nok for å fange opp de unge talentene, forteller rektor Barratt-Due, som har ledet Barratt-Due musikkinstitutt i 34 (!) år.

— Barratt Due musikkinstitutt har vel en ganske høy stjerne innen musikk. Høyskolen Kristiania hadde kanskje ett litt annet rykte, i alle fall fra i gamle dager og Campus Kristiania-tiden. Vurderte dere også om en sammenslåing kunne være skadelig for merkevaren deres?

— Ja, vi har jo tenkt på det. Vår utdanning er høyst spesialisert. Det er én til én-undervisning med førstestillingkompetanse. Det er kostbart, samtidig som vi ikke utdanner til høytlønnsyrker og derfor ikke kan ta ta høye studieavgifter. Så kulturforskjellene var jo noe vi ville ha måttet se mer på. Men jeg vil ikke si noe negativt om Høyskolen Kristiania. De kjører på. Jeg er imponert over ambisjonene og gjennomføringskraften de har, sier Barratt-Due.

— Kom samtalene noen gang så langt at det kom et tilbud på bordet?

— Det var vel et tilbud, men det er konfidensielt. Men det var ikke et tilbud som gjorde det veldig...

— Fristende?

— Riktig.

Aktuelt å kjøpe seg nærmere universitetsstatus

Høyskolen Kristiania hadde i 2018 en omsetning på 633 millioner kroner. Hele konsernet, som består av høyskolevirksomheten, fagskolevirksomheten og et eiendomsselskap som eier bygninger Høyskolen Kristiania holder til i, omsatte for 802,5 millioner kroner, ifølge årsregnskapet for i fjor.

Rektor Arne Krumsvik og direktør Solfrid Lind sier til Khrono at høgskolen, som har som mål å bli Norges første universitet innen 2030, ikke er fremmede for at flere høgskoler kan komme til å seile under Høgskolen Kristianias navn i årene som kommer.

— Vi er ikke redde for å snakke med andre. Men vi er mest interesserte i å snakke med de som gjør veien kortere til universitetsstatus, sier rektor Arne Krumsvik.

— Hva innebærer det?

— Institusjoner som har doktorgrad, svarer rektoren.

Også andre Khrono har snakket med, antyder at Høyskolen Kristiania er lystne på å legg inn under seg flere institusjoner.

— Det trenger ikke nødvendigvis være oppkjøp, men kan være fusjoner, allianser, samarbeid, legger direktør Lind til.

Også innen fagskolesegmentet, ser hun for seg at Høgskolen Kristiania kan vokse videre.

— Det har begynt et konsolideringsarbeid i fagskolesektoren også. Antallet fagskoler har gått fra 111 til 80. Flere offentlige kommer til å slå seg sammen. Jeg tror det kommer til å skje mye på det feltet. Det snakkes om at man må øke antall studenter i fagskolene fra 15.000 til 50.000 eller 100.000. Det er et potensiale for å vokse der, sier Lind.

— Hvilke penger brukes til gjøre oppkjøp av andre høgskoler?

— Vi har gjennomført ett stort oppkjøp, Westerdals, og flere mindre. Kjøpene er finansiert gjennom tidligere opptjent egenkapital som verken kommer fra statsstøtte eller skolepenger, samt noe lån på bygget vårt. Videre var to av skolene stiftelser, og disse ble da fusjonert inn i vår stiftelse uten noe økonomisk vederlag. Stiftelser har ingen eiere, og kan derfor heller ikke kjøpes, svarer Lind.

Det er imidlertid ikke bare oppkjøp og fusjoner som har gitt Høyskolen Kristiania mye oppmerksomhet de siste par årene. Vel så synlig, har høgskolens mange nysigneringer vært.

En ny ledergruppe

Arne Krumsvik begynte som rektor ved Høyskolen Kristiania 1. august 2018. Allerede før han begynte i jobben, varslet han oppkjøp av andre høgskoler.

Samtidig har Krumsvik hentet inn en rekke personer til ledelsen i sine 15 måneder i rektorstolen. I høgskoleledelsen sitter 11 personer.

Høgskoleledelsen ved Høyskolen Kristiania må sies å være fersk — i denne sammenheng. Av de 11 i ledelsen fikk åtte plass etter august i fjor, inkludert rektor Krumsvik selv. Direktør Solfrid Lind har sittet i direktørstolen siden 2004, prorektor Sander Sværi har ifølge egen LinkedIn-CV vært prorektor siden 2014. Prorektor Trine Johansen Meza ble ansatt som prorektor i 2017. Både Sværi og Meza ble hentet fra egne rekker.

(Teksten fortsetter nedenfor)

Resten av høgskoleledelsen har sittet i nåværende posisjoner i under halvannet år.

Tre rykker opp internt

Da Krumsvik kom inn som rektor, fikk studiedirektør Aleksander Nikolic rollen som strategidirektør i den nye høgskoleledelsen.

I tråd med at Høyskolen Kristiania vil være et arbeidslivsuniversitet, kaller de det universiteter flest ville omtalt som fakulteter for «schools». Instituttleder Helene Ingeborg Sætersdal rykker opp som dekan for «School of Communication, Leadership, and Marketing».

Fra egne, nysammenslåtte rekker, blir også Westerdals-rektor Tine Widerøe hentet til jobben som høgskoledirektør. På mange måter ble det en retur til gammel arbeidsgiver for Widerøe. Før hun ble Westerdals-rektor, var hun nemlig dekan i Høyskolen Campus Kristiania og rektor ved Norges Kreative Høyskole — begge forløpere til dagens Høyskolen Kristiania. Kristiania-rektor Arne Krumsvik jobbet deltid som professor på Westerdals under Tine Widerøes ledelse.

Kolleger med kunstig intelligens

Én prorektor og tre av de fire dekanene blir hentet utenfra.

I november 2018 blir Christen Krogh ansatt som prorektor for forskning ved Høyskolen Kristiania. Krogh kommer fra jobb i Forskningsrådet.

I likhet med flere andre ansettelser Krumsvik har gjort, har Krogh bakgrunn fra OsloMet og forgjengeren Høgskolen i Oslo og Akershus, hvor Arne Krumsvik jobbet i over ti år, de siste som professor i journalistikk fram til 2017. Krogh var forskningsdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus mellom 2012 og 2014.

I august i år ble kjent at Morten Irgens, avtroppende prorektor for forskning ved OsloMet, leies ut til Høyskolen Kristiania. Irgens er nå dekan for School of Economics, Innovation, and Technology, samtidig som han skal jobbe med prosjekter ved OsloMet som også gagner Høyskolen Kristiania

— Irgens ble leid ut til oss. Det var å tenke utenfor boksen, og det er vi ikke redde for. Vi er i en stramt regulert sektor, men det gir oss fortsatt rom til å manøvrere og være kreative, sier Krumsvik til Khrono, om rekrutteringen av Irgens og å være en privat høgskole som ikke er nødt til å lyse ut stillinger og å publisere søkerlister.

— En unorsk modell, mener direktør Solfrid Lind.

Og Irgens har vært på samme sted som både Krumsvik og Christen Krogh tidligere.

Irgens kom til Høgskolen i Oslo og Akershus (senere OsloMet) i 2014 og etterfulgte Krogh som forskningsdirektør. Senere ble Irgens prorektor. Det skjedde blant annet etter at Krumsvik som på samme tid satt i ansettelsesutvalget, kritiserte ansettelsesprosessen da Curt Rice ble ansatt som rektor. Irgens hadde også søkt stillingen, og burde blitt ansatt som prorektor i samme runde mente Krumsvik.

Noen måneder senere var imidlertid ansettelsen av Irgens som prorektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus et faktum.

Før Irgens kom til Høgskolen i Oslo og Akershus, jobbet han ved Høgskolen i Gjøvik fra 2009 til 2014. Irgens er blant annet dekan og viserektor i denne perioden — og er sentral i å få Høgskolen på Gjøvik inn under NTNU-paraplyen som NTNU Gjøvik, ifølge han selv.

I denne perioden er også Christen Krogh som har overlappende fagfelt som Irgens, innom Høgskolen et halvår i 2012. På Høgskolen i Gjøvik/NTNU Gjøvik er også Arne Krumsvik ansatt i på deltid i årene 2011 til 2015. Krumsvik jobber deltid som førsteamanuensis II i medieledelse og innovasjon ved Høgskolen i Gjøvik.

Samarbeidet mellom Krogh og Irgens strekker seg imidlertid enda lenger tilbake. På 90-tallet er Irgens forsker ved Sintef i Oslo. Som forsker, og etter hvert som forskningssjef, jobber også Christen Krogh. De jobber sammen med kunstig intelligens.

— Det stemmer at jeg og Christen jobbet sammen på 90-tallet. Vi går langt tilbake og jobbet med kunstig intelligens på den tiden, ganske mange år før satsingene vi ser i dag, sier Irgens til Khrono.

Og i dag sitter de altså i ledergruppen ved Høyskolen Kristiania, under Arne Krumsviks ledelse.

Høyre-politikeren

Flere tidligere Høyre-politikere har fått plass rundt ledelsesbordet ved Høyskolen Kristiania. Direktør Solfrid Lind er ifølge Høyskolen Kristianias eget portrettintervju med henne tidligere aktiv Høyre-politiker. Rektor Arne Krumsvik har sittet i bydelsutvalget i Stovner bydel i Oslo for samme parti.

Den mest profilerte tidligere Høyre-politikeren i Kristiania-ledelsen er Kristin Vinje. Flere perioder som bystyrerepresentant og byråd i Oslo kommune, ble Vinje kronet med Stortingsplass fra 2013-2017. Der satt hun i utdannings- og forskningskomiteen.

Etter å ha tapt en intern kampvotering om fjerdeplass på Oslo Høyres Stortings-liste, mot Høyre-politikeren Heidi Nordby Lunde, trakk Vinje seg fra stortingsvalget 2017. I stedet ble hun ansatt som visedekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo i oktober 2017.

Under to år senere blir hun hentet som dekan til «School of Health Sciences» ved Høyskolen Kristiania.

Skal lede kunstsatsingen

En annen som har havnet på Høyskolen Kristiania etter å ha tapt et valg, er Jørn Mortensen. Mortensen ble ikke gjenvalgt som rektor ved Kunsthøgskolen i vår. I stedet ble han snappet opp av Høyskolen Kristiania, og er Krumsviks utpekte til å lede det som altså skal være Norges største kunstfaglige utdanningstilbud, etter oppkjøpene av Westerdals, Musikkteaterhøyskolen og Norges Dansehøyskole. Mortensen er dekan for «School of Arts, Design and Media», som skal flytte inn i nybygg om to år.

— Har alle disse fire dekanene søkt på stillingene eller har dere hentet noen av dem direkte?

— Begge deler. Søker du toppledere, blir det en kombinasjon av utlysninger og aktivt søk. Men alle kom frivillig, sier rektor Krumsvik.

Krumsvik har også hentet flere profilerte ledere på lavere nivå det siste året. Av tidligere medieforskerkolleger har Krumsvik hentet Jens Barland fra NTNU til stilling som førsteamanuensis ved Institutt for markedsføring, økonomi og innovasjon. Barland og Krumsvik jobbet samtidig på Høgskolen i Gjøvik.

Medieforsker Bente Kalsnes fikk jobb som førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania i sommer. Da kom hun fra OsloMet. Både Barland og Kalsnes står oppført på publikasjoner sammen med rektor Arne Krumsvik i Cristin.

Den profilerte kommunikasjonssjefen Audun Farbrot gikk fra BI til Høyskolen Kristiania tidligere i 2019. Til Høyskolen Kristiania gikk også Jørgen Langdalen fra NTNU i januar. Nå har han jobb som instituttleder og professor i musikkvitenskap ved Institutt for scenekunst, musikk og studio på Høyskolen Kristiania.

— Vi er blitt mer attraktive

Rekken av nyansatte profiler ved Høyskolen Kristiania er lang. Rektor Arne Krumsvik mener høgskolen hans har blitt mer attraktiv.

— Hvorfor ender dere opp med alle disse navnene?

— Nei, altså vi har endret organisering for å legge til rette for det vi vil bygge. Vi må bli større for å kunne være et robust universitet. Så ser vi til vår store glede at vi stadig blir mer attraktive. Det gjør at vi har vært heldige og tiltrukket oss dyktige folk. Det var stor interesse da vi lyste ut dekanstillingene, sier Krumsvik.

— Det er flere av nyansettelsene du i det minste har hatt overlappende interesser og arbeid med før: Krogh og Irgens ved OsloMet, tidligere Høyre-politiker Vinje, medieforskerne Barland og Kalsnes. Er det «nettverk Krumsvik» som er hentet inn i stillinger ved Høyskolen Kristiania?

— Jeg har vært ansatt ved ved OsloMet og Universitetet i Oslo, og hatt toerstillinger ved BI, NTNU Gjøvik og Høgskulen i Volda. Det gjør at jeg har jobba sammen med mange flinke folk, og det har gitt meg et stort nettverk. Men når det gjelder de du nevner, er det bare Kalsnes jeg har forsket sammen med, og Vinje møtte jeg for første gang i rekrutteringsprosessen, svarer Krumsvik.

— Det var 80 søkere til dekanstillingene. Det er gøy at så mange tiltrekkes av ambisjonen vår, skyter direktør Lind inn.

— Jeg møtte en sentral skikkelse i sektoren i går, som jeg ikke hadde møtt før. Og vedkommende sa «det er jo hos dere alt skjer for tiden». Det er jo hyggelig hvis det oppfattes sånn, sier en fornøyd rektor.

«Hvorfor må Høyskolen Kristiania på død og liv bli universitet, den også?»

Spørsmålet ble stilt av kommentator i Dagens Næringsliv, Eva Grinde, i juni. Grinde mente Arne Krumsvik burde satse på å bli bachelor-konge.

«Studenter-in-spe kunne trengt en alternativ institusjon som spesialiserte seg på kort, akademisk utdannelse i nært samarbeid med «det virkelige liv». I stedet er også Kristiania blitt blendet av prestisjen som ligger i universitetsstatus, i likhet med statlige høyskoler landet over. Slik ensrettes og i verste fall utarmes studietilbudene», skrev Grinde.

En viss skepsis til flere universiteter i hovedstaden hadde også tidligere rektor for Høyskolen Kristiania, Trond Blindheim, i 2015.

«Det er pussig å ha to universiteter i denne lille byen, det er som om vi skulle hatt to operaer», sa Blindheim til Khrono for fire år siden, om universitetssøknaden til Høgskolen i Oslo og Akershus.

Halvannet år senere hadde Høyskolen Kristiania kjøpt opp Westerdals, og Blindheim uttalte til Universitas at det var en del av en plan om å selv bli et privat universitet.

Dette var første gang ambisjonen som i dag preger Høyskolen Kristiania ble kjent offentlig.

— Hva endret seg, som gjorde at dere satte dere ambisjonen om å bli universitet?

— Det som endret seg, var at vi satte oss grundig inn i strukturmeldingen for universitets- og høgskolesektoren som regjeringen kom med. Vi så på hva slags konsekvens den ville ha for oss og den endret måten vi så på fremtiden på. Man så at alle distriktshøgskoler ble sluset inn i universiteter med campus-prinsipp, og når alle høgskoler ble universiteter så fant vi ut at vi måtte legge oss mer mot å bli et universitet vi også. Like etter at strukturmeldingen ble vedtatt, kom den erkjennelsen. Vi kunne ikke nærmest være eneste høgskole igjen i Norge som bare var en vitenskapelig høgskole eller nisjehøgskole. Så da var det bare å brette opp ermene, sier Blindheim til Khrono i dag.

For rektor Arne Krumsvik er det heller ingen motsetning mellom tittelen som bachelor-konge og tittelen som universitetsrektor.

En slags frihetskamp

— Vi skal verken slutte med fagskolestudier eller bachelorprogrammer. Vi skal utvikle det antall doktorgradsprogrammer som er nødvendig for å bli universitet, men vi skal gjøre det ved å sikre at de som blir doktorer på våre programmer, får den samme tette eksponeringen mot arbeidslivet som de andre som studerer hos oss. Og det er derfor vi vil bli et universitet. Fordi vi mener at våre bidrag på alle studieområder og på alle nivåer — fra fagskole til doktorgrad — er til det beste for arbeidslivet og samfunnet, sier Krumsvik.

Og spør man en av Krumsviks nyansettelser, dekan Morten Irgens, så er ikke Høyskolen Kristiania som universitet et tegn på ensretting. Snarere tvert imot, mener mannen som for tredje gang skal være med på å gjøre en høgskole til et universitet.

Det er et en slags frihetskamp.

— Høyskolen Kristiania tilbyr programmer andre høgskoler og universiteter ikke har. Studentene her er fornøyde og det er en energi ved Høyskolen Kristiania som er behagelig å jobbe i. Personlig er jeg drevet av oppdraget til de høyere utdanningsinstitusjonene om å svare på omstillingen som må til i norsk økonomi. Jeg tror også at et økt mangfold i struktur gir et økt mangfold i tenkning og forskning, sier Irgens og fortsetter:

— Universitetene som er eid av Kunnskapsdepartementet har ikke bare samme eier, de har også omtrent samme struktur og samme finansieringsmodell. Til og med tildelingsbrevene deres er ganske like. Jeg tror det er viktig at Norge får et selveid universitet, et universitet med større uavhengighet fra byråkrater og politikere. Det er viktig for Norge å få et universitet med en annen profil og et annet fokus, sier Irgens.

— Jeg er motivert av å skulle få levere noe friere.