Stappfullt i Eilert Sundts hus på Universitetet i Oslo i anledning SAIHs seminar om avkolonisering av akademia høsten 2018. Foto: Øystein Fimland
Stappfullt i Eilert Sundts hus på Universitetet i Oslo i anledning SAIHs seminar om avkolonisering av akademia høsten 2018. Foto: Øystein Fimland

Språk og avkolonisering

Avkolonisering. Fredriksen og Øgård hevder at mangelen på egne urfolksuniversiteter «blir i praksis en videreføring av diskrimineringen fra kolonitiden». Dette er en særdeles drøy påstand, skriver medisinprofessor Stig S. Frøland.

Publisert

I Khrono 6. februar skriver Lill Tove Fredriksen fra UIT og Beathe Øgård, leder av SAIH, om viktigheten av å bevare verdens språk. De peker på det velkjente faktum at en betydelig del av verdens språk stadig dør ut. Jeg er fullstendig enig med dem i at dette er et globalt problem.

Jeg er overbevist om at det i dag er bred enighet i akademia om viktigheten av å studere urfolks språk og kultur.
Stig S. Frøland
Professor i medisin, UiO

Jeg reagerer derimot på at Fredriksen og Øgård uten videre kobler dette språkproblemet til den pågående kampanjen for avkolonisering av universitetene og krav om urfolksuniversiteter. Kravet om avkolonisering av akademia er basert på den ikke-dokumenterte påstanden at «vestlige» universiteter er gjennomsyret av gammel kolonialistisk tankegang og nedvurdering av urfolks kultur.

Implisitt i Fredriksen og Øgårds innlegg er at slike holdninger truer bevaring av urfolks språk, og at egne høyere utdanningsinstitusjoner for urfolk derfor må opprettes. Dette er neppe riktig.

Jeg er overbevist om at det i dag er bred enighet i akademia om viktigheten av å studere urfolks språk og kultur. Problemet er faktisk at så vel norske universiteter som universiteter i våre naboland av ressursgrunner kjemper for å opprettholde forskning og undervisning på mindre språk, både eksisterende og utdødde. Oppbygging av egne urfolksuniversiteter for å bevare språk og kultur vil kreve ressurser som ville være bedre anvendt på de etablerte utdanningsinstitusjonene.

Fredriksen og Øgård hevder at mangelen på egne urfolksuniversiteter «blir i praksis en videreføring av diskrimineringen fra kolonitiden». Dette er en særdeles drøy påstand. Det samme gjelder deres krav om at forskning på urfolkstematikk fortrinnsvis bør utføres av urfolk selv. Dette er et negativt utslag av identitetspolitisk gruppetenkning, som bryter med vitenskapens grunnleggende prinsipper.

I debatten om avkolonisering ble det gang på gang understreket av Øgård at «avkolonisering» måtte innebære aksept for urfolks «epistemologi» som angivelig er i strid med «vestlige kunnskapssystemer».

Til tross for at blant annet Øgård gjentatte ganger ble avkrevet en nærmere presisering av disse påstandene, hverken ønsket eller evnet hun å imøtekomme dette. I det siste innlegget i Khrono møter vi igjen det ulne kravet om «utdanningsinstitusjoner som utfordrer det etablerte vestlige kunnskapssynet» og anerkjennelse av «epistemologi som utfordrer konvensjonelle systemer».

Samtidig understreker Fredriksen og Øgård at «Dette handler ikke om å endre vitenskapens prinsipper og metoder eller erstatte vestlig kunnskap». Hva handler det da om, med mindre de erkjenner at det rasjonelle grunnlag for vitenskapelig virksomhet er det samme også når urfolksproblematikk er temaet?