Språk er en bro til forståelse, fellesskap og lærelyst

Hva er hjertet i en kultur, tankenes hjem, vårt bilde av verden?

Dette er bilder som er brukt for å illustrere hva et språk er, og muligens noe av det Knut Hamsun beskrev i VG i 1911, etter at han hadde lest den danske oversettelsen av Johan Turis bok Muitalus sámiid birra (Fortellinger om samene) som kom ut året før:

«Foredraget pipler som av Smaabækker, det smaaprater, det har en sproglig Frygtaktighet som gjør det overmaate virkningsfuldt.» Muitalus sámiid birra er den første boka publisert på samisk, skrevet av en same. Hamsun var ellers i sitt forfatterskap ambivalent i sitt forhold til samene, men språket i boka begeistret ham.

Turis bok er også av de første avkoloniseringstekstene skrevet av en same, der han med sin essayistiske stil og levende fortellermåte gir et annet bilde av den samiske kulturen. Dette var noe annet enn det primitive bildet som myndighetene både i Sverige og Norge ville etablere på begynnelsen av 1900-tallet.

FN har valgt å gjøre 2019 er internasjonale året for urfolksspråk, og på den offisielle nettsiden står det at disse språkene er viktige for utvikling, fredsbygging og forsoning. Det siste punktet er interessant med tanke på oppkjøringen til 2019:

Rundt 40 prosent av verdens 6700 språk står i dag i fare for å forsvinne. De fleste av disse språkene er urfolksspråk.

De samiske språkene er av de som er i fare. Stortinget satte i juni 2018 ned en sannhets- og forsoningskommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Dette har både stor praktisk og symbolsk betydning, fordi hovedangrepet i fornorskningspolitikken ble satt inn nettopp i forbudet mot å bruke samisk i skolen, og med det skammeliggjøringen av språket, en hel tradisjon og et folk.

I fjor høst skrev NRK Sápmi om 96 år gamle Agnete Lorås fra Kvalsund, som i over 70 år ikke snakket om at hun var same. I 1933 fikk hun og resten av klassen hennes høre av lærer Larsen at det nå var kommet en ny lov: «Fra i dag av er det ikke lov å være same lenger. Så dere må slutte å snakke samisk og det skal ikke tenkes på samisk! Og den som snakker samisk skal straffes med skammekrok, ørefik og vold.»

Lorås’ historie er ikke unik, den er også historien til tusener av andre samiske og kvenske barn. Hennes over 70-årige taushet viser hvor effektiv og brutal fornorskningen var, og hvilken pris ikke bare et enkeltmenneske har betalt for den, men hvordan forvirring, sinne, skam, følelse av utenforskap og språktap er realiteten for mange påfølgende generasjoner.

Denne brutale historien er ukjent for mange i Norge. Dette er også historien til urfolk, og skjebnen til urfolksspråk over hele verden.

Forskeren og forfatteren Robin Wall Kimmerer, fra Potawatomi Nation i USA, forteller i boka Braiding Sweetgrass (2013) om hvordan munnen til elevene som snakket ulike urfolksspråk, deriblant hennes bestefar, ble vasket med såpe av misjonærene som drev internatskolen de ble sendt til, etter at de ble tatt fra sine foreldre og sine hjem. Det skulle bare snakkes engelsk.

Språk forteller noe om et folks verden og verdensbilde, og urfolksspråkene er dører inn i kulturer som har stått i veien for imperialistiske prosjekter verden over. Slik som for eksempel samisk og potawatomi, språket til Robin Wall Kimmerers folk, som ikke er delt inn i en feminin eller maskulin verden, det finnes ikke hann- eller hunkjønn. Språkene forteller noe om en verden som er likestilt mellom mennesker, kanskje også mellom mennesker og alt annet levende, og ville dermed ikke passe inn i mere undertrykkende koloniale maktstrukturer.

Selv om utdanning i mange tilfeller historisk sett har vært et sentralt middel for å svekke eller utrydde urfolks språk, kultur og verdensbilde, har det også styrket urfolk gjennom anerkjennelsen av egne høyere utdanningsinstitusjoner. I Norge ble Samisk Høgskole (Sámi allaskuvla) i Kautokeino etablert om en likeverdig høyere utdanningsinstitusjon i 1989.

I mange land anerkjenner ikke nasjonale myndigheter urfolks språk, kunnskapssyn, kultur og verdensbilde i institusjoner som følger vestlige universitetstradisjoner, og urfolksuniversiteter kjemper en hard kamp for å bli anerkjent. Mangelen på anerkjennelse av høyere utdanningsinstitusjoner som utfordrer det etablerte vestlige kunnskapssynet blir i praksis en videreføring av diskrimineringen fra kolonitiden.

Dette handler ikke om å endre vitenskapens prinsipper og metoder eller erstatte vestlig kunnskap, men om å anerkjenne og respektere at andre perspektiver og kunnskapssystemer har en verdi.

I Latin-Amerika arbeider SAIH sammen med urfolk og afroetterkommere for å støtte opp om deres rett til utdanning i tråd med internasjonale rettslige rammeverk som Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)s konvensjon 169 og FNs erklæring for menneskerettigheter.

Urfolksuniversitet URRACAN i Nicaragua er et av de urfolks- eller interkulturelle universitetene som bruker pensum, pedagogikk og epistemologi som utfordrer konvensjonelle systemer for læring og kunnskapsbygging. De samme institusjonene utvikler forskningsmiljøer der urfolk og afroetterkommere selv jobber med deres egne historier, kunnskaper, teknologier og verdisystemer, samt deres sosiale, økonomiske og kulturelle prioriteringer. Dette har vært en mangel i dominerende utdannings- og forskningsmiljøer.

I inngangen til 2019 er det også i Norge flere gode tiltak på gang med tanke på å synliggjøre urfolksspråk og det samiske, blant annet i skolen. I arbeidet med de nye læreplanene for grunnskolen og videregående skole, den såkalte Fagfornyelsen, gjøres det et arbeid for å få inn mer kunnskap og å løfte samiske språks status i den norske skolen. Dette er et viktig tiltak i arbeidet med å avkolonisere det norske folks kulturelle analfabetisme når det gjelder samisk språk, historie og kultur. Språk er nettopp grenseoverskridende. En øre- og øyeåpner inn til en annen kultur, en bro til forståelse, fellesskap og lærelyst.