Ett studiesteds skjebne eller institusjonens selvråderett?

Det hører med til sjeldenhetene at universitets- og høgskolepolitikk bringer temperatur inn i den politiske debatten. Det skjedde imidlertid i den siste partilederdebatten før valget da NRKs Fredrik Solvang spurte partilederne: «Vil du som politiker gripe inn og endre vedtaket om å legge ned studiestedet på Nesna?». Denne uken avholdt Stortinget åpen høring om «desentralisert høyere utdanning» – i realiteten om styret ved Nord universitet skal overkjøres og styrevedtaket overprøves.

I 2015 vedtok Stortinget at universitetene selv skulle bestemme organisasjonsstrukturen for å oppnå hovedmålene med strukturreformen, jf. «Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet – strukturreform i universitets- og høyskolesektoren».

Målet med reformen var styrket kvalitet i utdanning og forskning og robuste fagmiljøer. Universitets- og høyskoleloven (UH-loven) fastslår at det er styret for en institusjon som har ansvaret for å legge strategi, fastsette organisering og disponere ressursene. Strukturmeldingen pekte på styrets ansvar for nettopp å utvikle institusjonen på grunnlag av de samlede ressurser og fagmiljøene, og for å vurdere hvordan fagmiljøene bør organiseres for å styrke kvaliteten. I så måte har styret og ledelsen ved Nord universitet fulgt opp vedtak fattet av Stortinget.

Norske universiteter og høgskoler er institusjoner med utvidede fullmakter og betydelig institusjonell autonomi. «Det er institusjonene selv som best vurderer hvordan de skal levere på samfunnsoppdraget, og den institusjonelle autonomien er avgjørende for at de skal kunne gjøre dette», sier Forskerforbundets leder Guro Lind under høringen.

Nettopp derfor hegner universiteter verden over om sin autonomi og tar til motmæle når denne utfordres. Etter Universitets- og høgskolerådet (UHR) sin mening forvalter institusjonene denne på en god og ansvarlig måte. Autonomi medfører også at styrene av og til vil fatte vedtak som ikke nødvendigvis høster tverrpolitisk tilslutning eller som den til enhver tid sittende statsråd vil applaudere. Debatten om Nesna blir derfor langt mer grunnleggende enn om ett enkelt studiested; den blir en debatt om hvor stor autonomi universiteter og høgskoler skal ha.

UHR har i sitt innspill til lovutvalget lagt vekt på at vi har forventninger om både økning og tydeliggjøring av den institusjonelle autonomien for institusjonene når Universitets- og høyskoleloven skal revideres. Økt autonomi vil være avgjørende for å sikre at institusjonene kan oppfylle sitt samfunnsoppdrag, spisse sine profiler og implementere en hensiktsmessig intern organisering. Det vil også være et godt virkemiddel for samarbeid med lokalt, regionalt og internasjonalt arbeids- og næringsliv, og med andre utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljø. UH-lovens bestemmelse om universitetenes og høgskolenes rett til selv å bestemme sin interne styringsform og organisering må videreføres i revidert lov.

Med unntak av et fåtall private institusjoner, er norske universiteter og høgskoler statlig eid og styrt. Det er ikke urimelig all den tid de er offentlig finansiert. Og departementet har både krav og verktøy for styring av institusjonene, blant annet gjennom tildelingsbrev, utviklingsavtaler, måltall og et sett av styringsparametere.

Dette skal og må det enkelte styre forholde seg til. Men når de gjør det, må de også kunne forvente at styrevedtak respekteres. Problemet med Stortingets behandling av studiested Nesna er at det kan komme til å fatte vedtak som svekker tilliten til styret – og dermed utfordrer institusjonenes autonomi – uten først å ha diskutert styrets fullmakter på prinsipielt grunnlag.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Nybø sier til Khrono at departementet er i gang med å lage en ny melding om styringspolitikk for universitets- og høgskolesektoren. Det støtter UHR; da kan vi få en prinsipiell diskusjon om styrets fullmakter og institusjonenes autonomi. UHR er imidlertid opptatt av at dette arbeidet ses i sammenheng med den pågående revisjonen av Universitets- og høyskoleloven som departementet har igangsatt. Lovutvalget skal legge frem sine forslag i løpet av februar 2020.

Universitets- og høgskolesektoren er mangfoldig og dette er noe vi ønsker å beholde, ikke minst av hensyn til samfunnsoppdraget. UHR mener vi fortsatt skal ha én felles lov for hele sektoren, men med frihetsgrader til å drive hensiktsmessig og tilpasset den enkelte institusjons profil, særlige satsingsområder og -prioriteringer, samt samfunnets behov.