Åpen publisering
Asheim avviser krav om nasjonalt publiseringsfond: — Ikke aktuelt nå
Forskerforbundet ba Asheim bla opp penger til publisering. Her er svaret.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): Forrige uke serverte Forskerforbundets leder Guro Elisbeth Lind følgende glassklare krav til forskning- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H):
— Vi må få penger på bordet, og det må skje nå. Når forskere står i kø for å publisere kan vi ikke vente til høstens budsjett.
Konkret ba Lind om at statsråden får på plass et nasjonalt publiseringsfond der forskere kan søke midler for å få dekt publiseringsavgifter forlagene krever for å publisere med åpen tilgang.
En uke senere kommer svaret fra Asheim. Kravet avvises:
— Et nasjonalt publiseringsfond er ikke aktuelt nå, skriver han i en mail til Khrono og legger til at «abonnementsavtalene, og nå publiseringsavtalene, er i utgangspunktet institusjonenes ansvar».
Utarbeider felles kunnskapsgrunnlag
Khrono ba i utgangspunktet om et telefonintervju med Asheim. Det fikk vi ikke. Vi stilte derimot en rekke spørsmål på epost, som vi nå har fått svar på.
Et av spørsmålene var om et nasjonalt publiseringsfond er blitt vurdert. Det får vi ikke et klart svar på. Vi har også spurt om det er aktuelt å stille opp med noe nasjonalt, eller om det skal ligge hos institusjonene.
Asheim skriver i sitt svar at det nasjonale publiseringsutvalget og Unit (Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning) er i ferd med å utarbeide et felles kunnskapsgrunnlag om de økonomiske konsekvensene av overgangen til åpen publisering.
Videre skriver han at Unit jobber med å gi institusjonene grunnlag for vurdering av en ny kostnadsfordeling mellom de som deltar i såkalte «publiser og les»-avtaler fordi «det fremover er naturlig at den enkelte institusjons andel av kostnadene i større grad skal gjenspeile pupliseringsaktiviteten».
Så hva med nasjonale midler?
— Dersom institusjonene mener det er hensiktsmessig å gå sammen om dette nasjonalt, diskuterer vi gjerne hvordan departementet kan bidra til å understøtte et slikt samarbeid, skriver Asheim.
Kan bli tvunget til å bla opp selv
Det er ikke første gang Forskerforbundet krever et nasjonalt publiseringsfond. Denne gangen ble kravet fra Lind reist på nytt etter at forskere ved NTNU fikk beskjed om at det fra og med januar ikke ville være mulig å søke penger fra publiseringsfondet ved universitetet.
Om forskere vil publisere i tidsskrifter uten avtale med universitetet må de bla opp av egen lomme, finne et annet tidsskrift eller få støtte fra fakultetet.
Biblioteksjef Rune Brandshaug viste til at utbetalingene fra fondet har økt, og at pengene for 2021 må brukes til å dekke ting det ble gitt tilsagn på i 2020.
Symbolsk nok kom beskjeden fra NTNU bare dager etter at Plan S — med krav om åpen publisering av forskning finansiert av Forskningsrådet og de andre aktørene i Coalition S — formelt trådte i kraft.
Lind mener saken ved NTNU viser til at ting er gått for raskt og advarer mot «en situasjon der de som har godt med midler har råd til å publisere, mens de som ikke har overskuddsmidler som tilfeldigvis står tilgjengelig får et kjempehinder i sin forskning».
Hva med de oppbrukte kvotene?
Lederen av Forskerforbundet rettet blant annet kritikk mot Asheims forgjenger Iselin Nybø for å ha presset på for raskt og unyansert.
Asheim avviser at det har gått for raskt.
— Nei, det mener jeg ikke. I 2017 slo vi fast at vitenskapelige artikler fra offentlig finansiert forskning skal gjøres åpent tilgjengelig innen 2024. Det er ingen tvil om at sammen med publiser- og les-avtalene har Plan S brakt oss lenger mot åpen tilgang i løpet av de siste to årene enn de foregående tjue årene til sammen, skriver Asheim.
Han mener dette ikke ville ha vært mulig «uten å legge press på forlagene ved å sette tidsfrister» gjennom allianser som Open Access 2020 og Coalition S.
Som Khrono også har skrevet om fikk norske forskere enn annen kalddusj i fjor, da det allerede i september viste seg at kvotene i «publiser og les»-avtalene var fulle for enkelte storforlag allerede i september. Også dette satte forskere i en situasjon der de måtte finne finansiering på annet vis.
Samfunnet er tjent med universiteter og høyskoler med en utstrakt grad av institusjonelt selvstyre.
Henrik Asheim
På spørsmål om hvordan dette kunne skje skriver Asheim at avtalene institusjonene inngikk med forlagene i 2019 innebar en gradvis opptrapping av hvor mye som kunne publiseres hvert år med mål om hundre prosent åpenhet innen tre år.
— Kvotene ble beregnet på grunnlag av estimert publisering de siste tre årene før avtaleinngåelse, skriver han. Asheim legger til at de nyeste avtalene ikke har slike begrensninger og at det samme er målet for kommende avtaler.
Peker på institusjonelt selvstyre
Asheim skriver at «det er lett forstå at det er frustrerende å stå midt i overgangen mellom et lukket abonnementssystem og et nytt system med åpen tilgang».
— Selvsagt må forskere ha mulighet til å publisere, skriver han og serverer følgende oppskrift til forskerne:
— For å gjøre artiklene sine åpent tilgjengelig kan de undersøke om de er omfattet av en publiser og les-avtale som institusjonen deres har inngått gjennom Unit. De kan sjekke muligheten for å publisere i åpne tidsskrifter som ikke koster for mye, og de kan publisere i et lukket tidsskrift og gjøre en versjon av artikkelen sin tilgjengelig i et vitenarkiv. Vi har i tre budsjetter nå bevilget midler til et nasjonalt vitenarkiv for å være sikre på at alle norske forskere skal ha et sted å arkivere artiklene sine når Plan S trer i kraft.
Han legger til at det i utgangspunktet er institusjonene «som har ansvaret for å sørge for publiseringstjenester og lesetilgang for sine ansatte, på samme måte som de har ansvar for å ordne andre ting som trengs for å drive forskning». Han skriver videre at «det er en dårlig idé å ta fra institusjonene dette ansvaret. Samfunnet er tjent med universiteter og høyskoler med en utstrakt grad av institusjonelt selvstyre».
