Spørsmålene i undersøkelsen Digital tilstand 2018 er til dels uforståelige og kan feiltolkes, skriver Arve Hjelseth. Foto: Benjamin A. Ward/OsloMet
Spørsmålene i undersøkelsen Digital tilstand 2018 er til dels uforståelige og kan feiltolkes, skriver Arve Hjelseth. Foto: Benjamin A. Ward/OsloMet

Tvetydig Digital Tilstand 2018

Undersøkelse. Spørsmålene om digitalisering i sektoren er dels tvetydige, dels uforståelige, og det er stor risiko for at svarene feiltolkes, skriver Arve Hjelseth.

Publisert   Sist oppdatert

For et par uker siden dukket det opp en e-post fra Ipsos i innboksen min, som inneholdt et digitalt spørreskjema. Oppdragsgiveren var Diku, som er en forkortelse for det nyopprettede Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning. Ifølge direktoratets hjemmesider var det 7000 ansatte ved ti læresteder som ble bedt om å svare på undersøkelsen. «Digital tilstand 2018» skal undersøke sektorens «arbeid med digitalisering for utdanningskvalitet, gjennom å utvikle indikatorer og rammeverk for en helhetlig tilnærming til feltet IKT og utdanning i samspill mellom policy, forskning og utdanningspraksis».

Det er ganske ubehagelig å tenke på at resultatene i slike undersøkelser kan fungere som viktige innspill i politisk-administrative prosesser, og som utgangspunkt for flere ressurskrevende, men faglig tvilsomme undersøkelser.
Arve Hjelseth
Sosiolog og førsteamanuensis, NTNU

Siste del av setningen over er som man vil forstå et sitat. Selv ville jeg nok ikke uttrykt meg på akkurat den måten, som enkelte politikere pleier å formulere det. Men for å svare på undersøkelsen er det jo ikke nødvendig at jeg gjøres kjent med formålet, så jeg satte trøstig i gang uansett. Selv om det ante meg at undersøkelsen ikke akkurat omhandlet temaer jeg gløder for, er det jo generelt nyttig at flest mulig besvarer undersøkelser som vedrører deres egen arbeidsplass.

Ganske fort ga jeg imidlertid opp (og jeg har fått kommentarer fra flere kolleger som gjorde det samme). Jeg skjønte rett og slett ikke spørsmålene. For eksempel ble jeg bedt om å oppgi hvor ofte jeg brukte «teknologi på følgende måte i tilknytning til [min] undervisningspraksis» på ulike områder, blant annet «i forbindelse med studiets læringsutbyttebeskrivelser for internasjonalisering» og «i forbindelse med studiets læringsutbyttebeskrivelser for arbeidslivsrelevans».

Hva er egentlig spørsmålet? Selvsagt bruker vi digital teknologi, jeg bruker det for å skrive og sende dette innlegget, for å kommunisere med studenter og kolleger, for å legge ut lærestoff til studentene og i forbindelse med selve undervisningen. Skulle jeg gjort noe annerledes for å følge opp (eventuelle) «læringsutbyttebeskrivelser for arbeidslivsrelevans»? Eller forstår ikke Difu forskjellen mellom læringsutbyttebeskrivelser og læringsutbytte? De fleste av oss bruker digitale (eller i noen tilfeller mer gammeldagse) teknologier for å formidle faglig- vitenskapelig kunnskap til våre studenter. Forhåpentligvis gjør vi det på en engasjert og engasjerende måte, men fagligheten er fyrlykten vi navigerer etter. At vi da forhåpentligvis bidrar til at læringsmålene nås er en positiv bivirkning av dette. I NPM-språket finnes ikke fag og faglighet, bare mål, standarder, indikatorer og kontrollsystemer. Å bli bedt om å svare på slike spørsmål er dels fremmedgjørende, dels en fornærmelse.

Jeg avsluttet derfor undersøkelsen. Nylig fikk jeg imidlertid en purring, og fant den fram igjen for å sjekke om den fortsatte i samme spor. Det gjorde den. Et senere spørsmål gjaldt å vurdere noen utsagn om mitt institutts strategi og ledelse for digitalisering av læringsprosesser. Her støtte jeg på utsagn som at «Bruk av digital teknologi for å støtte studentenes læring er forankret i institusjonens overordnede strategier for utdanningskvalitet» og at «digital kompetanse er et selvstendig kompetansemål i studieplaner for studentene ved vårt institutt/avdeling». På de fleste av disse spørsmålene var det heldigvis en «vet ikke»- kategori jeg kunne bruke. Og digital kompetanse, hvorfor skulle det være et selvstendig kompetansemål i alle fag? For meg er i hvert fall digital kompetanse først og fremst et virkemiddel, ikke et mål.

Et annet spørsmål gjaldt hvilke faktorer som har bidratt til den digitale kompetansen jeg bruker i undervisningen. Blant 11 svaralternativer (flere svar var mulig) valgte jeg to, nemlig prøving og feiling og kollegaveiledning. De øvrige alternativene var mer formaliserte, og jeg frykter jo at slike svar tolkes som at institusjonen ikke er nok «framoverlent», som det heter på nytale, i dette arbeidet. For meg funker det fint, det vil jeg bare ha sagt.

Det er nemlig et stort problem i mange slike undersøkelser at vi som svarer ikke nødvendigvis deler oppdragsgiverens verdensanskuelse. Det fører til at svar ofte feiltolkes. På spørsmål om hvorvidt «læringsutbyttebeskrivelser for studentenes faglige digitale kompetanse (Sic!) er for vage i studie- og emneplaner» svarte jeg for eksempel «helt uenig». Dette er det for Difu nærliggende å tolke slik at beskrivelsene er gledelig presise, men det er ikke nødvendigvis tilfelle: Jeg kjenner ikke læringsutbyttebeskrivelsene i detalj (det er som nevnt fagligheten som er fyrlykten, ikke læringsutbyttebeskrivelsene) og ser ingen grunn til at de bør være spesielt presise, i hvert fall ikke i de fag og emner jeg underviser.

Dette var noen eksempler på spørsmål som dels er tvetydige, dels uforståelige for mange av oss som er bedt om å svare, og hvor det er stor risiko for at svarene feiltolkes. Men først og fremst illustrerer det den avgrunnen i virkelighetsforståelse, språk og perspektiv som gradvis har utviklet seg mellom den akademiske fagligheten og utdanningsbyråkratiet. Det er ganske ubehagelig å tenke på at resultatene i slike undersøkelser kan fungere som viktige innspill i politisk-administrative prosesser, og som utgangspunkt for flere ressurskrevende, men faglig tvilsomme undersøkelser.