Årets julefilmer - med spor av vitenskap

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Don't Look Up

Den mest åpenbart vitenskapsorienterte filmen er regissør Adam McKays Don't Look Up. Eller hva sies om en film der aktørene flere ganger stiller spørsmålet: «Er artikkelen fagfellevurdert»? Bare å høre slike replikker i en filmfortelling må vel være som en våt drøm for Khronos lesere?

Den amerikanske filmen forteller om en doktorgradsstudent som på kveldsvakt på et observatorium oppdager en komet. Hun kontakter sin professor, som rykker ut og beregner kometens bane. Til sin gru finner han at den kommer til å treffe jorda om seks og en halv måned. Den er så stor at den vil innebære slutten på menneskeheten.

Så følger den egentlige historien: Det viser seg å være vanskelig «å selge inn» nyheten - først til presidenten, dernest til mediene. Det hele forsøkes ledd bort. Etter hvert blir varslerne uglesett for de «dårlige nyhetene» de kommer med. Både i sosiale medier og i nyhetsmediene. Kunnskap ser ikke ut til å slå gjennom, selv om jordas utryddelse står på agendaen.

Og selvfølgelig leverer presidenten oppgaven med å redde jorda til et firma, med en eksentrisk leder uten særlig kunnskap utover sitt eget firmas vareutvalg. Det er ikke vanskelig å se parallellene til dagens klimakrise og covidhåndtering i USA, til en viss tidligere president, til medier som svikter sin samfunnsoppgave og til en befolkning som ikke makter å handle til sitt eget beste.

Don't Look Up, er en bra film. Dens beste deler er begynnelsen, selve ideen - og den siste halvdelen der det hele snører seg sammen. Mellom der blir vi vitne til en svakere del med mer platt humor.

Totalt redder filmen seg likevel inn til en god vurdering samlet sett.

Filmen er noe så sjeldent (i vår tid) som en politisk kritikk av et samfunn, framført av ledende kulturaktører (lista over kjente skuespillere er imponerende) og innimellom ganske morsom. Det er dette som er oppløftende i McKays filmfortelling. Han bruker sitt medium til å si noe vesentlig. Det gjør han på en måte som mange vil kunne finne både underholdende og lærerik.

Filmen kommer på Netflix 24.12

Småen

I år er det hundre år siden regissør Charlie Chaplin laget sin film Småen, kanskje like godt kjent ved originaltittelen The Kid. Den kommer opp på kino første juledag i nyrestaurert versjon.

I filmen finner den lutfattige «the tramp» (spilt av Chaplin selv) et forlatt barn som han tar til seg. Fem år senere er han like fattig, men tar seg fremdeles av gutten, som er blitt som en sønn for ham. De samarbeider om det som virker som en bra forretningside, der sønnen knuser ruter i fattigstrøket og faren «tilfeldig» vandrer forbi noen minutter etter med utstyr på ryggen som gjør at han kan tilby seg å sette inn nytt glass.

Barnevernet får vite om det, og henter gutten for å plassere ham på barneasylet. Den klassiske scenen som viser akkurat det, er blant filmhistoriens mest gripende. Ikke minst fordi Jackie Coogan framstiller tittelrollen på mesterlig vis.

Den versjonen vi nå ser er med Chaplins egen musikk, komponert til filmens femtiårsjubileum - filmen var opprinnelig en stumfilm. Musikken er med på å bygge opp vår forestilling av det helstøpte dramaet Chaplin skapte i filmens barndom. Som så ofte ellers er det de fattiges plass i samfunnet som er Chaplins tema, og derfor plasserer vi ham i sosiologien i denne oversikten.

Kinopremiere 25.12

Trøffeljegerne fra Piemonte

Den neste filmen byr på en reise til Italia. Tittelen Trøffeljegerne fra Piemonte, stedsbestemmer den enda mer nøyaktig.

Filmen er en dokumentar om menn, eldre menn, som jakter på den svært eksklusive underjordiske soppen. For å finne trøflene trener mennene opp hunder, som lukter seg fram til dem. Disse hundene er mennenes kjæreste vesener, og de tar svært godt vare på dem.

Det er både rørende og interessant å følge med på det som synes som en svært gammel og kanskje utdøende arbeidsmåte. For nye aktører er på vei inn og æreskodeksen i trøffeljegermiljøet står for fall. Rene mafiametoder tas i bruk, for eksempel ved at stryknin legges ut for å ta livet av de beste hundene.

Regissørene Gregory Kershaw og Michael Dweck har laget en vakker og tankevekkende film om en næring som er festet i sterke tradisjoner - og om de som lever sine liv i og for disse tradisjonene. Regissørene er ute i antropologiens ærend. Trøffeljegerne fra Piemonte har svært lav glamour-faktor, men tilsvarende høy sjarmfaktor.

Kinopremiere 25.12

Sovekupe nr. 6

Fra Finland får vi en helt annen type film. Sovekupe nr. 6 er en fortelling om Laura, som reiser med tog fra Moskva til Murmansk. Her er det arkeologi som er den aktuelle vitenskapen. Hun skal nemlig undersøke petroglyfene, altså helleristningene, i området rundt Murmansk.

På toget blir hun plassert i sovekupe nr. 6, sammen med Ljoha, en russisk gruvearbeider som skal på jobb i en av gruvene der nord. Hun er den høyt utdannede kvinnen, han den langt mindre reflekterte mannen med et praktisk yrke. Det er ingenting som tyder på at de har noe felles. Men etter hvert, på den lange togreisen via blant annet St.Petersburg, må de forholde seg til hverandre.

En hel film om en togreise kan høres kjedelig ut. Slik er det ikke her. Regissør Johu Kousmanen gir oss en rekke observasjoner, og utnytter dessuten alle mulige hendelser underveis. Som da toget står på en forlatt stasjon en hel natt, før det går videre, og han inviterer henne til å bli med på nattlig besøk til en bekjent.

Laura reiser i kjærlighetssorg. Hun har en kjæreste i Moskva som ser ut til å trekke seg ut av forholdet. Det døende forholdet mellom Laura og Irina spilles fint ut flere scener i særlig den første delen av filmen, delvis via livløse telefonsamtaler. At filmen - med dette lesbiske motivet inkludert - utspiller seg i Russland, og at den delvis er russisk finansiert og produsert, er en artig detalj vi kan ta med oss.

Sovekupe nr. 6 er en humanistisk kraftytring holdt i et sobert filmspråk. Den handler om å lete - og finne, eller ikke finne.

Filmen er valgt ut som Finlands Oscar-kandidat for 2022.

Kinopremiere 25.12

Kampen om Narvik

På denne listen var det satt av plass til en film hvis vitenskapstilknytning var bestemt til historiefaget. Men Kampen om Narvik kommer ikke 25.12, som planlagt. Denne produksjonen framstår som en av dem i norsk filmhistorie som aller mest har støtt på hindre. Etter mange, lange runder der produsenten ønsket å lage en 10 episoders serie, og etter hvert måtte gjøre den om til en to timers film, satte koronaen inn og det innebar en foreløpig stopp for filmingen - etter at temaet hadde fått filme i sju dager.

Men - nå er filmen altså ferdig. Og den skulle hatt premiere i jula. Etter de nye nedstengningene er premieren blitt utsatt. Dette er blitt Kampen om Kampen om Narvik. Mange har ventet på at den nord-norske krigshistoriens viktigste slag (i april 1940), og Hitlers første nederlag i verdenskrigen, endelig skulle fortelles i en film. Vi får trøste oss med at den nok kommer, om ikke så lenge. Det blir interessant å få løftet denne delen av vår historie fram i levende bilder, og så får vi håpe at den både tilfredsstiller publikum og historikerne.