Myter om åpen tilgang

Norges forskningsråd og Kunnskapsdepartementet har besluttet at Norge skal slutte seg til en plan for åpen tilgang. Plan S er utviklet av Det europeiske forskningsrådet (ERC) og andre institusjoner som finansierer forskning fra ti europeiske land. Forskingen som finansieres herfra skal være åpent tilgjengelig fra 2020. Da må tidsskriftene finansieres gjennom andre løsninger enn abonnement.

Det offentlige har investert store summer i forskning, og det er viktig og riktig at forskningen kommer hele samfunnet til gode. Det er lett å slutte seg til grunnideen bak open access. Det er mye vanskeligere å overskue konsekvenser av en implementering alt i 2020.

Da statsråd Iselin Nybø og direktør i Forskningsrådet John-Arne Røttingen presenterte Plan S i sitt innlegg i DN 4. september, kom de med følgende uttalelse: «Dagens modell er ikke bærekraftig. Over skatteseddelen betaler vi altså tre ganger: først for selve forskningen, så for vurderingen av forskningens kvalitet og til slutt for å få tilgang til resultatene.»

Denne påstanden er en gjenganger i debatten, og det høres jo urimelig ut. Men er det slik? Ja, staten betaler forskerne for forskningen. Og ja, også for fagfellevurdering, altså det at vitenskapen vurderes, kvalitetssikres og løftes av uavhengige «likemenn». Fagfellevurdering er en flott akademisk praksis, en gjensidig dugnad som faktisk hører med til det å være forsker, og som på sitt beste sikrer kvalitet og legitimitet. Og ja, man må betale for tilgang. Men det er ikke forskningen man betaler for da, det er en myte. Leserne betaler for at noen har språkvasket og korrekturlest manus, sørget for metamerking av artikkelen, jobbet frem en avtale med Google Scholar og andre store baser om indeksering, konvertert manus til ulike formater, utviklet avtaler som sikrer forfatterens rettigheter, lært opp redaksjonssekretærer, veiledet og sikret gode rutiner for fagfellervurdering i ferske redaksjoner, sørget for universell utforming og god design, for langsiktige arkivløsninger og stadig bedre søkemotoroptimalisering. For å nevne noe av det for eksempel Universitetsforlaget bidrar med i sine mange open access-utgivelser.

Med åpen tilgang flyttes betalingen for private og offentlige abonnementer til at forfatterne og deres institusjoner betaler for å publisere. Det er selvsagt mulig å skjule disse kostnadene ved at institusjonene selv utvikler seg til en form for statlige forlag og utgir sine egne tidsskrifter. Røttingen går langt i å foreslå en slik løsning i sitt innlegg i Khrono 27.09.18. Solide studier viser at dette vil være dårlig samfunnsøkonomisk butikk, samtidig som det reduserer tidsskriftenes legitimitet og status. Derfor har da også UH-sektoren opprettet OA-fond som deres ansatte kan søke på for å dekke profesjonelle utgivertjenester.

En annen myte er at det å flytte betalingen til avsender-leddet løser nær sagt alle problemer. Det akutte – og helt reelle – problemet for UH-sektoren verden over er at store internasjonale utgivere, som Springer og Elsevier, tar seg urimelig godt betalt for abonnementene til de mest prestisjefylte tidsskriftene. Dette spiser opp store biter av bibliotekbudsjettene.

Tanken er at dersom redaksjonene opplever et markant lavere artikkeltilfang som resultat av Plans S, vil de tvinges over på åpen tilgang. Og ja, det kan skje på sikt. Men det er ingen ansvarlige som har skissert løsninger på de utfordringene vi dermed står over.

Hva om Nature tar seg urimelig godt betalt for å publisere en artikkel. Hvem skal avgjøre hvor grensen går for kostnader per artikkel? Ved 60 000 kr? 160 000 kr? Vil grensen være det samme for forskere ved NTNU som ved UiB? Vil enighet om en felles en nasjonal grense umuliggjøre at norske forskere publiserer på toppnivå? Skal fredsforskere og statsvitere publisere i annenrangs tidsskrifter fordi de beste ikke er åpne?

«Nå er forskningen låst bak en betalingsmur», leser vi stadig. Plan S skal rive ned den muren. Men hva når det er forskere som havner bak denne muren? Da har vi et nytt problem: Hvem skal ha tilgang til å publisere? Vi står også overfor en begrensing av den akademiske friheten til å velge publiseringskanal. Forvalterne av OA-fondet ved OsloMet har tidligere bedt forskerne om å velge «gratis» eller rimelige publiseringskanaler, på bekostning av de beste. Og på UiO ble fondet i 2017 tømt i løpet av de to første ukene. Vil nordiske tidsskrifter bli for dyre å publisere i på grunn av kostnadsnivået? Må et EU-finansiert forskningsprosjekt velge mellom å publisere én dyr artikkel eller fire billige? Jeg håper Nybø og Røttingen har folk som jobber på spreng med langsiktige og levedyktige løsninger på dette.

Til nå har vitenskapelig publisering vært demokratisk i den forstand at de presumtivt beste artiklene kommer på trykk, uavhengig av forfatterens økonomiske ressurser. Nå skal porten til publisering åpnes med både penger og kvalitet. Det er klart det er en risiko for korrumpering, stygge tilfeller florerer allerede. Det er ikke dermed sagt at prosjektet er umulig. I Norge har vi fått en god, transparent løsning for humsam-tidsskriftene, der UH-institusjonene og NFR spleiser på hva det koster å utgi et solid vitenskapelig tidsskrift. Regningen splittes og sendes institusjonene når publiseringsstatistikken er klar.

Når det gjelder internasjonal publisering må vi tenke nytt og langsiktig. Universitetsforlaget er gjerne med på å starte nordiske og engelskspråklige tidsskrifter av høy kvalitet innen de fagmiljøene som trenger skikkelig gode kanaler. Men det haster med planleggingen. 2020 er jo i morgen, sett med en akademisk tidshorisont.