Rektor, styreleder, studentleder og ordfører gratulerte ansatte og studenter med universitetsstatus. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Rektor, styreleder, studentleder og ordfører gratulerte ansatte og studenter med universitetsstatus. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Et best mulig universitet

Ansettelse. Internasjonalisering må ikke bli et mål i seg selv, på bekostning av kvaliteten til OsloMet, skriver representanter til ansettelsesutvalget på Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, ved OsloMet.

Publisert

12. januar kom nyheten om at søknaden om universitetsstatus er godkjent og at Høgskolen i Oslo og Akershus er blitt OsloMet – Storbyuniversitetet. Vi vet at vi har mange bak oss når vi vil arbeide for at OsloMet blir et universitet som setter kvalitet i sentrum i alle ledd.

17. oktober sendte rektor Curt Rice ut et notat om HiOAs politikk for rekruttering til vitenskapelige stillinger til ledelsen ved fakultetene og sentrene ved HiOA. Formålet med notatet var «å tydeliggjøre HiOAs politikk for rekruttering til vitenskapelige stillinger og krav til språkkompetanse ved ansettelse.»

I rektors notat er det særlig to momenter som vil kunne få store konsekvenser hvis de settes ut i praksis, og særlig hvis de to sees i sammenheng. For det første gjelder dette et nytt krav om at «Vitenskapelige stillinger skal lyses ut med krav om minst førstekompetanse. Dette gjelder både for faste og midlertidige stillinger.» Her er det uklart om det vises til personer med doktorgrad, eller om betegnelsen i dette tilfellet også inkluderer førstelektorkompetanse.

Dernest inneholder notatet følgende presisering: «Alle undervisnings- og forskerstillinger skal lyses ut internasjonalt, og det skal ikke stilles krav til norsk/skandinavisk ved ansettelsestidspunktet uten i særlige tilfeller.» Også for teknisk/administrative stillinger er det lagt opp til at dette punktet skal gjelde.

Spørsmålet om kvalitet og kravet om å finne frem til de beste kandidatene ved ansettelser, må sees i lys av det faktiske arbeidet som skal gjøres ved den enkelte profesjons-utdanning.
Hovdelien og Slåtten
Ansattre-presentanter, ansettelses-utvalget på LUI, OsloMet

Sett i sammenheng gjør kravene i rektors notat oss urolige ut fra et kriterium som det burde være en selvfølge at alle ved OsloMet kan samles om. Det gjelder kriteriet om at vi bør ansette de beste søkerne, det vil si de søkerne som er best egnet til å være med på å utføre det nye universitetets samfunnsoppdrag på best mulig måte. Formell høy forskningskompetanse er bare ett av flere kvalitetskriterier for ansettelse i profesjonsutdanninger. Kvalitet gjelder også kompetanse på undervisning og formidling, og relevant praktisk erfaring. De som ansettes skal også kunne veilede, vurdere eksamensoppgaver og sitte i utvalg der det skal leses store mengder med tekst på norsk.

Videre er det slik at kunnskap og kompetanse alltid er kontekstuell. Spørsmålet om kvalitet og kravet om å finne frem til de beste kandidatene ved ansettelser, må sees i lys av det faktiske arbeidet som skal gjøres ved den enkelte profesjonsutdanning. De best kvalifiserte er dermed i praksis bare unntaksvis utenlandske søkere, selv om disse har solide internasjonale forskningsmeritter å vise til. De best kvalifiserte søkerne er de som kan bidra til at profesjonsutdanningens samfunnsmandat gjennomføres. Det vil si bidra til at det utdannes gode lærere til den norske skolen, gode sykepleiere til det norske helsevesenet osv.

Å forbigå en høgskolelektor med bakgrunn fra norsk grunnskole, eller en praksisnær høgskolelektor innen helsefag, kan da være å forbigå nettopp de best kvalifiserte og kompetente søkerne. Ved det nye universitetet, er det nettopp blandingen av folk med sterk forskningskompetanse, professorer og dosenter, og folk med bakgrunn fra praksisfeltet som er profesjonsutdanningenes identitet, styrke og kvalitet.

Ut fra det kvalitetskriteriet som ligger i samfunnsmandatet, vil dermed kravene i rektors notat kunne bety en reell fare for kvalitetsforringelse. Det er dårlige nyheter for det nye universitetet, og noe vi stiller oss svært kritisk til naturlig nok.

Vi stiller oss også sterkt kritisk til at ansettelsesutvalgene må søke skriftlig om unntak fra disse forordningene med kopi til rektor, siden dette underforstått betyr at rektor mener å ha bedre oversikt over både kompetansebehov og ansettelsesbehov ved de enkelte enhetene.

I forlengelsen av de punktene vi allerede har nevnt, legges det også i notatet til rektor opp til at engelskkompetanse nærmest sidestilles med norskkompetanse ved ansettelse i teknisk/administrative stillinger. Noe vi stiller oss kritisk til siden praktisk talt all kommunikasjon og saksbehandling gjøres på norsk.

Kompetanse i norsk er viktig i mange UF-stillinger i profesjonsutdanningene av tre grunner:

  • Undervisning i norsk: En sentral del av profesjonsutdanninger er å gi studentene god kompetanse i norsk fagspråk, slik at de er rustet til å kommunisere godt med kolleger, andre yrkesgrupper, elever/pasienter/brukere etc og med foreldre/pårørende etc. Denne kompetansen er fagspesifikk, så den må foregå i alle fag, og det er en forpliktelse universitetet har gjennom Universitets- og høgskoleloven § 1-7, et ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk.
  • Undervisning med norsk: Norsk er et sentralt arbeidsspråk for de fleste arbeidsoppgaver i profesjonsutdanningene. Sentrale deler av pensum er på norsk, praksisoppfølging må gjøres på norsk, sensurering forholder seg til tekster eller muntlige framstillinger på norsk. Veiledning av studenter knyttet til oppgaver de skriver om ting som har skjedd eller skal skje i praksis, kan vanskelig gjøres på annet språk enn norsk.
  • FoU på norske forhold: Forskning på egne utdanninger, samt på «byregionens muligheter og utfordringer» skal ifølge strategi 2024 styrkes. Det er krevende hvis man ikke kan snakke med for eksempel elever eller barnehagebarn, eller lese grunnlagsdokumenter (stortingsmeldinger, rammeplaner osv) på originalspråket.

Kompetanse i norsk er også viktig i tekniske og administrative stillinger fordi det i disse stillingene er særlig krav til kjennskap til norsk lovverk, politikkutforming og kommunikasjon med samfunnet ellers via ulike kanaler. Internasjonalisering må ikke bli et mål i seg selv, på bekostning av kvaliteten til OsloMet.