Høgskolen i Østfold har gjennom 50 år bidratt til spesialpedagogisk utdanning. Her fra studiestart i år, fra venstre høgskolelektor Marte Herrebrøden, førsteamanuensis Sabreen Selvik, professor Rune Andreassen og førstelektor Dag Sørmo. Foto: Høgskolen i Østfold

I hvilke andre sektorer ville det ha blitt godtatt?

Spesialpedagogikk. Det er et tankekors at de barna som har de største behovene for tilrettelegging, ofte blir undervist av lærere som har liten eller ingen relevant spesialkompetanse, skriver professor Rune Andreassen.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Visste du at lærerutdanningen i Halden var blant de lærerskolene i landet som var tidligst ute med å utdanne spesialpedagoger? I år er det 50 år siden et årsstudium i spesialpedagogikk startet opp ved Halden Lærerskole, nå en egen avdeling av Høgskolen i Østfold. Siden den spede begynnelsen i 1969 har studietilbudet vårt innenfor spesialpedagogikk vært i stadig endring og vekst, slik at vi i dag tar opp 60 masterstudenter hvert år. I tillegg tilbys betalingsstudier i spesialpedagogikk.

Det er ikke er noen kompetansekrav i Norge for å kunne kalle seg spesialpedagog og gjennomføre spesialundervisning eller spesialpedagogisk hjelp.

Rune Andreassen

Som for 50 år siden er det fortsatt stor etterspørsel etter spesialpedagogisk kompetanse i skole og barnehage. De som velger å fordype seg i dette faget har derfor gode muligheter for å få en jobb innenfor det de er utdannet for. Over 200 søkere til 60 studieplasser i år, viser at det er mange som har forstått det. De ønsker å videreutdanne seg for å ivareta det store mangfoldet vi har i barnehage og skole i dag.

Hva gjør så en spesialpedagog? Professor Reidun Tangen, som er en nestor i faget, fremholder at det handler om å forebygge, avhjelpe og redusere vansker og barrierer for læring og utvikling. I spesialpedagogikken er det to ulike perspektiver å arbeide etter for å nå dette målet. Litt forenklet kan vi si at det første perspektivet er opptatt av forhold ved barnet som skaper vansker for læring og utvikling. Mens det andre perspektivet handler om forhold ved læringsmiljøet/organisasjonen. I det første perspektivet blir det viktig å utrede og sette i verk individuelle tiltak for de med særskilte opplæringsbehov, for eksempel barn og unge med ulike former for lærevansker og sosiale- og emosjonelle vansker. I det andre perspektivet blir løsningen å utvikle et inkluderende læringsmiljø som gagner alle, uansett funksjonsnivå. Dette omtales noen ganger som universell utforming av læring.

Faget lever med en indre spenning mellom disse to perspektivene og hvordan de skal vektlegges. Tradisjonelt har det første perspektivet blitt lagt mest vekt på, noe som har medført et sterkt fokus på den enkeltes funksjonsnivå, særlig der det svikter. Vedtak om spesialundervisning har ofte vært svaret på hvordan man ivaretar disse elevenes interesser. Etter hvert har det andre perspektivet, med vekt på miljø- eller systemarbeid, blitt mer framtredende. Det regjeringsoppnevnte Nordahl-utvalget (2018), som skulle vurdere tilbudet til barn og unge med særskilte behov, gikk langt i å rendyrke systemperspektivet i sine analyser, og kritiserte spesialundervisningen for manglende effektitet og for å virke ekskluderende. Som en følge av dette, foreslo de blant annet å avskaffe spesialundervisningsordningen slik vi kjenner den i dag, som en individuell rettighet for de som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av den ordinære undervisningen. Dette forslaget har imidlertid blitt møtt med stor motstand fra deler av fagmiljøet.

Hvor står så Spesialpedagogikken ved Høgskolen i Østfold i spenningen mellom de to perspektivene? Vi mener det må være en rimelig balanse mellom de to måtene å forstå og utøve faget på. Altså både med et individfokus òg et systemfokus. Våre masterstudenter blir trent i å diskutere de ulike perspektivene, og argumentere for og imot faglige synspunkter. Det innebærer at vi også underviser i temaer innenfor begge perspektivene.

Mye taler for at fagets praktiske gjennomføring i skolen og barnehagen i mange tilfeller ikke er god nok, særlig slik det arter seg for barn som har vedtak om spesialundervisning/spesialpedagogisk hjelp. En av hovedgrunnene til det er at det ikke er noen kompetansekrav i Norge for å kunne kalle seg spesialpedagog og gjennomføre spesialundervisning/spesialpedagogisk hjelp. Dette fører til at det ganske ofte er ufaglærte og lærere med manglende utdanning i spesialpedagogikk som står for gjennomføringen. Det skyldes dels mangel på spesialpedagoger med høy kompetanse (f.eks. på masternivå), men kan også handle om å spare penger.

Det er et tankekors at de barna som har de største tilretteleggingsbehovene, ofte blir undervist av lærere som har liten eller ingen relevant spesialkompetanse. I hvilke andre sektorer ville det ha blitt godtatt?

Spesialpedagogikk-studiet ved Høgskolen i Østfold ivaretar derfor et svært viktig samfunnsoppdrag når det hvert år framover uteksamineres nærmere 60 spesialpedagoger på masternivå.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS