Alle «besudles» vi av oljepenger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tre forskere, Susanne Koch, Gyda Kjekshus og Robert Kordts, oppfordrer vitensentra som har sponsoravtaler med Equinor om å bryte avtalene. De skriver i Khrono 2. august at « … en allianse med Equinor gjør dem dårlig egnet til å formidle troverdig informasjon om energi og klima til barna våre.» De tre er knyttet til tre ulike institusjoner for høyere utdanning. To av dem er også knyttet til «Mammaopprøret for klimarettferdighet» og en til Scientist Rebellion.

akademiaavtalen

Inngår nye avtaler med Equinor til en verdi av 380 millioner kroner

Institusjonene med sponsoravtaler og Equinor kan sikkert selv svare på hva avtalene innebærer. For en utenforstående fremstår de tre sitt innlegg lite gjennomtenkt. Alle institusjoner for høyere utdanning i Norge finansieres i all hovedsak med bevilgninger fra statsbudsjettet. Det gjelder også institusjonene de tre er knyttet til. Hver femte krone som brukes over statsbudsjettet kommer fra oljefondet, fra avkastningen på statens oppsparte petroleumsinntekter. Både oljeskatter, statens direkte inntekter fra oljevirksomheten og utbytter fra Equinor samles i oljefondet, og avkastningen brukes over statsbudsjettet.

Hver femte ansatt innen høyere utdanning og hver femte lærer i barneskolene får i praksis sin lønn fra oljefondet. Gjør det dem uegnet til å undervise i klimaspørsmål?

Næringslivet

Flere tette bånd i NTNUs avtaler med næringslivet

Det skal noe til å finne personer eller institusjoner i Norge som ikke nyter godt av oljeinntektene vi har som land. Logikken til de tre tilsier at vi ikke burde brukt noen oljepenger over statsbudsjettet. Statsbudsjettets utgifter måtte da kuttes med 20 prosent. Det er ikke mange røster i den offentlige debatten som tar til orde for det.

Det er viktig å få ned klimautslippene. Det mest effektive virkemiddelet for å få det til er å la forurenserne betale. Dessverre gjøres det for lite på det området. Å angripe Equinor som den store stygge ulven fremstår som symbolpolitikk uten reelle effekter.

Riktignok kan det stilles spørsmål ved om et selskap som Equinor, hvor staten eier 67 prosent og over 70 prosent av overskuddet innbetales som skatter, skal kunne «unndra» inntekter til statsbudsjettet ved selv å bevilge penger til offentlige formål. Selskapet driver da et lite statsbudsjett på siden, og prioriterer bruken av penger som ellers ville havnet i statskassen og vært underlagt folkevalgtes prioriteringer. Dette er imidlertid en annen debatt enn den Kock, Kjekshus og Kordts tar opp.