Debatt Jan Storø

Alkoholforskning uten metode

Film. Ideen til regissør Thomas Vinterbergs film er kreativ og spennende. Selve filmen er ganske bra den også.

Det drikkes mye i «Et glass til». Copyright foto: Arthaus

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er fristende å si at «Ett glass til» er en pæredansk film. Først og fremst fordi det er et morsomt uttrykk – det er vel parallelt til det vi mener når vi snakker om typisk norsk. Men også fordi den behandler et favoritttema både når vi snakker om danskene og når danskene snakker om seg selv, nemlig alkohol.

Danskene har lange tradisjoner for en lite restriktiv alkoholpolitikk og høyt konsum. Det kan være interessant å benytte anledningen til å ta en kikk på temaet danskene og alkoholen, slik Olaf Gjerløw Aasland har gjort det i artikkelen «Alkohol i Danmark sett med norske øyne» fra 2006. Aasland kaller Danmark «en alkoholepidemiologisk gullgruve» gitt deres relativt høye konsum og gode befolkningsregistre.

Fakta

Et glass til

Et glass til

Premiere: 23.10.2020

  • Originaltittel: Druk
  • Skuespillere: Mads Mikkelsen, Thomas Bo Larsen, Lars Ranthe, Magnus Millang, Maria Bonnevie, Helene Reingaard Neumann, Susse Wold m.fl.
  • Sjanger: Komedie / Drama
  • Regi: Thomas Vinterberg
  • Nasjonalitet: Danmark
  • Aldersgrense: 12 år

I Vinterbergs nye film befinner vi oss i København. Fire venner, som er lærere på samme videregående skole, skal feire den enes førtiårsdag på restaurant. Alkohol blir raskt et samtaletema. Om dette snakkes det lett og smilende når kelneren bringer fram nye flasker til de ulike rettene. Et annet tema som tvinger seg fram er at en av dem, Martin, avslører at han ikke har det så bra. Her glir ikke samtalen like lett. Vi er vitner til at d'herrer svirebrødrene nærmest blir stumme. Dette takler de ikke. Kombinasjonen alkohol og manglende verbale ferdigheter om det indre liv er ingen lykkelig kombinasjon, som vi skal se etter hvert.

I samtalen kommer det fram at en av vennene har snappet opp den norske professoren og psykiateren Finn Skårderuds hypotese om at vi mennesker er født med 0,5 promille for lite til å leve et fint liv – lansert for tjue år siden i forordet «Ånden i flasken» til den norske utgaven av boka «Om vinens psykologiske virkninger» av Edmondo De Amicis.

Kameratene blir etter hvert enige om å teste hypotesen. Planen er å holde et konstant promillenivå på 0,5 hver eneste ukedag, fram til kvelden. Etter dette skal det ikke drikkes, og heller ikke i helgene. De griper anledningen til å skrive de første linjene i det som er tenkt å bli et psykologisk essay. Utover det tas det ikke notater, og Khronos lesere vil antagelig flire godt av designet for «forskningsprosjektet».

I de første ukene fungerer alt utmerket. De fire blir oppstemte og glade. De blir bedre lærere fordi de våger mer. Det er ganske underholdende.

Men den hyggelige oppturen varer ikke. Selvsagt gjør den ikke det. Alkoholen overtar initiativet. Det blir ikke så morsomt lenger.

I samtalen kommer det fram at en av vennene har snappet opp norske Finn Skårderuds hypotese om at vi mennesker er født med 0,5 promille for lite til å leve et fint liv.

Jan Storø

Vinterberg begynner sin fortelling på en lettvint og smilende måte. Dette er hverdagsdanmark, i middelklassen. Vi inviteres nærmest inn i folkekomedien. Etter stund blir det kanskje litt for lettbeint. Et svakere midtparti inntreffer der filmen ikke klarer å opprettholde interessen fult ut.

«Ett glass til» handler ikke bare om et morsomt eksperiment. Den handler også om å oppdage midt i livet at man ikke takler det hele så godt. Derfor endrer temperaturen seg etter hvert. Det blir kaldere – og mørkere. Smilene stivner.

Et av de viktigste håndverksmessige grepene som skaper denne fortellingen og gjør den severdig er klippingen. Vi involveres i livene til alle de fire hovedaktørene underveis. Det gjøres på en sømløs måte og vi oppdager etter hvert at det ikke bare er Martin som opplever hverdagen som utfordrende.

Mads Mikkelsen er Martin, som det hele dreier seg rundt. Mikkelsens karakteristiske ansikt er i bildet nesten hele tiden, ofte ganske nært. Det er et godt valg. Han gjør denne rollen godt, vi tror på Martin. Kameratskapet mellom mennene er også godt skildret.

Thomas Vinterberg er blant de mest anerkjente danske regissørene. Som sentral i «dogme-miljøet» gjorde han braksuksess med Festen (1998) og huskes også spesielt for Jakten (2012).

Han når ikke samme høyder denne gangen. Men filmen er godt gjennomført i alle ledd, og forteller en historie som berører vårt levesett, iallfall de fleste av oss.

Da skal vi kanskje være fornøyd.

Powered by Labrador CMS