Dagens system tar ikke høyde for at folk skal kunne ta kurs på 0,2 studiepoeng. Men hvorfor ikke?

Tiden er kommet for å skape mer fleksibilitet og tenke nytt innen høyere utdanning. Dagens høyere utdanningssystem er preget av et ensidig fokus på semesterlange emner og gjennomføring av komplette studieprogrammer.

Sektoren må ta inn over seg at verden er i endring, og at kvalitetssikret, kort utdanning - mikroutdanning - er fremtiden. Heldigvis arbeides det med saken, og forhåpentlig kommer Ekspertutvalget for etter- og videreutdanning med noen løsninger.

Hvis vi får strukturert denne typen utdanning, vil det også gavne den ordinære gradsutdanningen. Her vil jeg presentere tre eksempler fra egen utdanningsaktivitet som viser hvorfor det er nødvendig med en endring i måten vi organiserer utdanningen vår på.

Frie nettkurs, det som ofte kalles MOOC (Massive Open Online Course) var på alles lepper for noen år siden. Ved Institutt for musikkvitenskap utviklet vi et slikt kurs for noen år siden, og har nettopp kjørt Music Moves for fjerde gang på Futurelearn-plattformen. Kurset tar seks uker å gjennomføre, med en arbeidsinnsats på ca 3-5 timer per uke.

Det inneholder et 30-talls videoklipp, utdypende tekster, litteraturhenvisninger, flervalgsoppgaver, og et fagfellevurdert essay. Til vår glede (og overraskelse!) melder tusenvis av mennesker fra hele verden seg på kurset hver gang. Noen velger å bare se på videoene, andre leser bare tekstene, men det er alltid flere hundre personer som gjennomfører det hele og får et diplom på at de har gjennomført.

Dette høres ut som en solskinnshistorie, men utfordringen er at vi sliter med å få en MOOC til å passe inn i det norske utdanningssystemet. Skal man være på en av de internasjonale MOOC-plattformene, må man forholde seg til deres måter å organisere kurs på. Man får deltakere fra hele verden, men de har naturlig nok ikke studierett ved vår institusjon, og det er ikke praktisk mulig at 2000 personer skal søke om enkeltemnestatus for å ta et kurs som er verdt ett studiepoeng.

Det er dermed heller ingen studiepoengsinntjening, og de faglig ansatte som er involvert får ingen uttelling for aktiviteten. Vi regner det på «formidlingskvoten», selv om den heller ikke føres i noe timeregnskap.

Arbeidet med Music Moves har vært entydig positivt for oss. Vi har måttet strekke oss som utdannere og bruke helt nye formidlings- og kommunikasjonsteknikker i arbeidet. Det er en stor motivasjon å se at så mange mennesker rundt omkring i verden er interessert i det vi driver med. Vi ser til og med eksempler på at både studenter og ansatte søker seg til vårt miljø på grunn av Music Moves.

Noen frykter at MOOCs vil ta over for ordinær utdanning. Det er jeg helt sikker på at de ikke vil gjøre, men de er et utmerket supplement. Denne typen kurs vil fungere som etter- og videreutdanning for mange, og de vil også kunne fungere som del av en programutdanning for noen få.

Les også:

Stølen&Gornitzka: Framtiden for breddeuniversitetet

Vi har i flere runder eksperimentert med å integrere Music Moves i ordinær campus-undervisning. Da fungerer videoene og tekstene som grunnlaget for et «omvendt klasserom». Vi bruker ikke tid på forelesninger når vi møter studentene fysisk, men fokuserer heller på lab-aktiviteter og diskusjon. I slike tilfeller kan vi «kamuflere» MOOC-aktiviteten innenfor et ordinært emne, men jeg skulle heller sett at vi kunne gjøre dette skikkelig, med studiepoeng.

Som medlem i den ideelle internasjonale organisasjonen «The Carpentries», har Universitetet i Oslo (UiO) de siste årene bygget opp et levende «carpentry-miljø». Tanken er å tilby forskere hjelp til selvhjelp ved å avholde halv- eller heldagskurs innen ulike databehandlings- og analyseverktøy.

Gjennom et internasjonalt nettverk er det utviklet en egen kursmetodologi og instruktørtrening som sikrer kvaliteten i kursopplegget. Carpentry-kursene kan best betegnes som etter- og videreutdanning, og de er gjerne åpne for alle som er interesserte.

Dette gjør at man på ett og samme kurs kan finne bachelorstudenter, teknisk-administrativt ansatte og eksterne deltakere fra offentlig og privat sektor, selv om hovedgruppen ofte er stipendiater og postdoktorer som ønsker å lære nye verktøy.

Jeg har selv hatt gleden av å avholde carpentry-inspirerte kurs i en analyseprogramvare jeg har utviklet. Dette er en spesialisert programvare som jeg ellers har undervist som del av et større emne, eller som en-til-en-undervisning med interesserte studenter. Fra mitt perspektiv er det mer effektivt å tilby det som en halvdags-workshop.

Mange kvier seg for å melde seg opp i et 10-poengsemne av mer generell art, hvis de bare ønsker å lære en bestemt programvareløsning. Det er heller ikke regningssvarende å lære opp folk enkeltvis. Carpentry-aktige kurs er den mellomtingen vi trenger for å introdusere folk til helt bestemte verktøy og metoder.

På samme måte som for MOOCs, fyller Carpentry et tomrom i utdanningssystemet og kursene tiltrekker seg hundrevis av deltakere. Utfordringen også her er at kursene arrangeres utenfor regulær utdanningsvirksomhet, de er ikke registrert i Felles studentsystem (FS), de gir ikke studiepoeng, og de gir dermed ingen insentiver eller belønning til hverken de som deltar eller de som underviser. Dagens system tar ikke høyde for at folk skal kunne få 0,2 studiepoeng for å gjennomføre et slikt kurs. Men hvorfor ikke? Hvorfor skal alt måles i 10 studiepoeng?

Vi har nettopp arrangert en intensiv vinterskole på ph.d.-nivå ved ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse. Nærmere 40 deltakere fra hele verden kom til Oslo for å lære om teorier og metoder som vi er spesielt gode på.

I forkant av vinterskolen gjennomførte alle deltakerne Music Moves og underveis avholdt vi tre carpentry-inspirerte workshops. I tillegg var det noen gjesteforelesninger, seminarer, og prosjektarbeid. Helheten ble veldig bra, og kurset har fått strålende tilbakemeldinger fra alle. De ulike bitene i vår mikroutdanningsportefølje passer sammen.

Utfordringen er igjen at en slik vinterskole ikke passer inn i systemet. Det totale omfanget av vinterskolen er på 3 studiepoeng, men dette er en studipoengsstørrelse som ikke går opp i 10, og dermed ikke passer særlig godt inn i storskaladrift. I tillegg var flertallet av deltakerne på vinterskolen ikke UiO-studenter, og det ville være urealistisk å få dem til å søke om opptak som enkeltemnestudenter.

Løsningen er å sende med et brev hvor det står at vi håper at de kan få registrert 3 studiepoeng ved sin hjemmeinstitusjon. I dagens internasjonale, internettsammenkoblete verden er det merkelig at vi ikke klarer å finne løsninger på mikroutdanning over landegrensene.

Målet med dette innlegget er ikke å klage på ting som ikke fungerer. Jeg mener tvert imot at vår mikroutdanning, i form av MOOC, kortere workshops, vinterskole, m.m., faktisk fungerer veldig bra! Det har verdi for oss som fagpersoner, og det har verdi for de tusenvis av deltakere vi utdanner på forskjellige måter.

Dessverre har slike aktiviteter ingen verdi i systemet, de kan verken telles som forskningspoeng eller studiepoeng. Vi kan kalle det «formidling», men det er det jo strengt tatt ikke.

I alt snakket om fremtidens utdanning, og et stadig større behov for etter- og videreutdanning, er mikroutdanning en del av løsningen. Folk ønsker å få kvalitetssikret, forskningsbasert utdanning i små doser. Vi ser også at hvis man utvikler byggeklossene på riktig måte, kan de fint kobles sammen på forskjellige måter.

Dessverre er mangelen av en «business-modell» for denne typen mikroutdanning et tydelig disinsentiv. Det er synd! Vi må legge til rette for mye raskere, enklere, og smidigere prosesser for å registrere, insentivere og belønne ulike former for mikroutdanning.