Den Demokratiske Folkerepublikken NTNU

Se for deg et lovverk som gjorde at ingen fra Nord-Norge, Trøndelag og de to nordligste vestlandsfylkene kunne sitte i regjering. Det hadde blitt opptøyer og Stortinget hadde blitt pepret med lofottorsk og karsk. Tore Strømøy, John Arne Riise og Steinar Bastesen ville holdt appeller, Adresseavisen hadde krevd selvstendighet og det ville blitt arrangert fakkeltog.

Det hele er selvsagt en absurd situasjon som er vanskelig å forestille seg at ville skje i virkeligheten. Hele folket skal jo tross alt kunne være representert i landets øverste ledelse.

Det er ikke tilfellet i studentdemokratiet ved NTNU, hvor rundt en fjerdedel av studentene har blitt fratatt muligheten til å kunne sitte i arbeidsutvalget.

Studenttinget NTNU vedtok nylig en endring der antall representanter i Arbeidsutvalget blir kuttet, og man viderefører en valgordning der representantene sitter fra nyttår til nyttår, stikk i strid med den rådende virkeligheten i resten av landet.

Et studieår følger jo som kjent en annen kalender, og gjør at studenter ved de tidligere høyskolene måtte ha tatt seg to friår for å sitte på heltid, ikke bare ett. Dette gjør det praktisk umulig for rundt 9.500 studenter å kunne delta på øverste nivå i studentpolitikken.

Ved NTNU har demokratisk rettferdighet måttet vike for gammeldagse tradisjoner. Ved en institusjon der brorparten av studentene på Gløshaugen refererer til studiestedet sitt som NTH må man skjønne at endring er noe som skjer over årtier, ikke øyeblikkelig.

Hvis man i tillegg kan mele sin egen kake ved å sverge til konservering av status quo, er det vanskelig å la andre slippe til. Forståelig nok ønsker det «gamle NTNU» å trekke i trådene, og det gjeldende vedtaket sørger for dette. Det å slippe til «de utenforstående» ville bare komplisert ting. Som Orwell sa det, «alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre».

Det er den inderlige trangen til å holde på sin egen makt som gjør prosessen så fjern fra det vi er vant til i Norge i dag. Det å ekskludere en gruppe mennesker på en slik måte minner mer om valgordninger vi finner i land syd for ekvator som vi ikke liker å sammenligne oss med. Heldigvis er det enklere å løse den demokratiske floken på NTNU enn i Zimbabwe, bare man ønsker det.

Ved å inkludere alle campus i et arbeidsutvalg, om enn bare på deltid, vil NTNUs studentdemokrati tale med en tydeligere og samlet stemme. Man vil med hånden på hjertet kunne uttale at studentene har blitt hørt og at man taler studentenes sak, ikke bare på vegne av noen av de.

Studenttinget ved NTNU vil kunne bli en maktfaktor, ikke bare lokalt men også nasjonalt. Slik kan de sørge for bedre studentvelferd og bedre fagpolitikk for alle. Slik det ser ut nå ligner det mer på en akademisk versjon av «den hvite manns byrde» der flertallstyranniet regjerer.

NTNU har nok blitt Norges største universitet, men uten endring blir det aldri Norges største studentdemokrati.