Aktuell serie om pandemier

I løpet av seks episoder presenteres ulike sider av et større sakskompleks. Det begynner med spredning av influensaviruset, og da er det særlig fugleinfluensaviruset i 2013 som får oppmerksomhet. Etter hvert kommer vi i kontakt med Ebola, svineinfluensaen og meslinger.

Regissørene Isabel Castro og Doug Shultz tar oss med rundt i USA, men også til Guatemala, India, Kongo, Vietnam, Egypt og Kina. Hovedfortellingen er bekjempelse av smittsomme sykdommer av epidemisk art, og behandling av dem. Rundt 300 minutter er viet dette temaet, og det fortelles bredt om noen av menneskene som er involvert. Vi følger dem i deres hverdag.

FAKTA

Pandemi

• Regi: Isabel Castro, Doug Shultz
• Aldergrense: 13 år
• Produsent og distributør: Netflix

Det store spørsmålet blir kanskje: bidrar denne serien til kunnskap eller til å spre frykt? Særlig er den aktuelle situasjonen med koronaviruset med på å aktualisere dette spørsmålet.

Tittelen på serien blir i grunnen mer og mer feilplassert ettersom vi beveger oss gjennom episodene. Denne serien handler bare delvis om pandemi, iallfall dersom vi skal lene oss til Oxford Consise Medical Dictionary som forklarer slik: «Epidemic so widely spread that vast numbers of people in different countries are affected». Som eksempler nevnes Svartedauden og AIDS. Så vidt jeg skjønner er begrepene utbrudd, epidemi og pandemi satt i et hierarkisk system i forhold til hverandre, der utbredelsen er det kriteriet som skiller dem innbyrdes.

Castro og Shultz er nok egentlig mer opptatt av smittebekjempelse på bred basis. Derfor forteller de om leger som arbeider med pasienter som er syke av influensa (for det meste i India), innsatsteam mot Ebola (i Kongo), smitteberedskap (i New York) og forskning på vaksine mot influensa (San Fransisco/Guatemala). Det positive i disse fortellingene er at vi møter folk på bakken, idealistene som utgjør en forskjell lokalt. Og fordi dette handler om smitte, er det lokale arbeidet vesentlig for det store bildet - noe serien er ganske god på å vise.

I tillegg får vi noen andre historier. Vi møter for eksempler amerikanske vaksinemotstandere som jobber aktivt for å stoppe lovverk som påbyr barnevaksiner (spesielt mot meslinger). Og vi presenteres for problemer med å tilby vaksine til flyktninger som kommer til USAs sørlige grense.

Noen sidefortellinger, som den om den troende amerikanske småbylegen som er lei seg fordi datteren ikke lenger er troende, tværes ut og blir rene avsporinger som trekker helheten betraktelig ned. Noe av stoffet er også mest interessant som innenriksstoff i USA, for eksempel spørsmålet om finansiering av lokalsykehus over skatteseddelen.

Flere ganger underveis slår det meg at «her ville jeg gjerne at de gikk litt dypere», men så kommer neste delfortelling. Det blir mer reportasje enn kunnskapsbidrag. Men kanskje kan vi ikke forvente mer når en generell serieskaper som Netflix gir kunnskapsorientert stoff til de store seer-gruppene.

Samtidig er det fascinerende, og delvis skremmende, å se innslagene fra India og Kongo. De sistnevnte handler om lokale innsatsteam som jobber med reell fare for egen helse for å stoppe den svært smittsomme og svært dødelige Ebola, og som opplever å bli utsatt for voldelige angrep fra lokale militser.

Noe av det mest spennende i serien er likevel de delene der vi følger det lille forskerteamet Distributed Bio ledet av Jabob Gunn Glanville som har satt i gang et eget prosjekt for å finne en vaksine mot influensa. De har store vyer, og lite penger. Samtidig er de idealistiske og ønsker en posisjon utenfor det etablerte for å kunne tilby en vaksine som er billig og kan tilbys alle – i hele verden. De ønsker rett og slett å bidra til å gjøre slutt på smittsomme sykdommer. For å ha råd til å drive videre etablerer de en liten forskningsstasjon i Guatemala, der de driver forsøk på en liten grisebeholdning. Den videre driften av forskningsprosjektet står og faller på om de får tilskudd fra Bill Gates-stiftelsen.

Serien gir oss svært lite om årsaker til at virus oppstår. I løpet av kanskje fire minutter blir vi fortalt at de fleste dødelige virusene starter i Kina, og har utspring i måten dyr i matproduksjonen blir behandlet på. Det handler om et stort antall dyr på et lite område og denne behandlingen av dyrene øker risikoen for at et virus sprer seg og muterer raskere. Dersom filmskaperne hadde ønsket å gi et reelt kunnskapsbidrag, kunne de ha utforsket denne delen mer. Behandlingen av dyr er et interessant tema i seg selv, men også som forklaring på utvikling av smittsomme sykdommer.

Vi får nesten ingenting om de politiske og økonomiske interessene i det medisinske feltet, eller om den enorme makten denne industrien har. Serien er mer opptatt av nabolaglegen i Jaipur, India og Jefferson, Oklahoma enn de store og svært rike aktørene innenfor den medisinske industrien. Kanskje er det feigt å velge dette bort, eller kanskje er denne industriens posisjon i det amerikanske samfunnet så befestet at den unndrar seg dette blikket. Det hadde vært befriende om aktører derfra kunne blitt konfrontert med sitt samfunnsansvar på verdensbasis, med sine humanitære forpliktelser. Det kunne vært et spennende dokumentarisk grep om dette ble satt opp mot landsbylegenes utrettelige innsats.

Hvis du har 300 minutter til rådighet, og det har du kanskje i disse dager, kan «Pandemi» by på en interessant gjennomgang som gir deg en viss bakgrunn. Den er ikke svært tung på kunnskapssiden, men den gir til gjengjeld et tydelig bilde av at smittsomme sykdommer, epidemier og pandemier finnes, at vi alle er en del av dette som innbyggere av planeten.

Det er spennende stoff her, men «Pandemi» er for lang. Den kunne kanskje vært klippet ned til to episoder, og deretter supplert med èn episode om strukturelle, økonomiske og politiske spørsmål.

Så, tilbake til spørsmålet; opplyst eller skremt? Kanskje litt av begge deler, kanskje ikke så mye av noen av de to. Men med en overvekt av det første. Regissørene går heldigvis ikke i «skremme-fella».