Når den akademiske friheten må vike

Universitets- og høgskoleloven (UH-loven) sikrer våre forskere akademisk frihet. Men denne friheten har grenser og må tidvis nedprioriteres til fordel for andre interesser. Disse grensene settes blant annet i møte med andre lover.

I 2015 ble en forsker ved Universitetet i Agder utvist fra Norge for brudd på eksportkontrollregelverket og av hensyn til den offentlige sikkerhet. Forskningen omhandlet matematiske modeller for styring og kontroll av bl.a. hypersoniske luftfarkoster. Dette er forskning som kan tenkes å ha anvendelse i militær sammenheng, slik som til styring og kontroll av missiler. Det var forskerens samarbeid og -publisering med kinesiske forskere som trakk PSTs oppmerksomhet. De kinesiske forskerne var tilsatt ved en institusjon som også hadde samarbeidet med det kinesisk militæret. Agderforskeren ble utvist i henhold til regelverket som skal hindre eksport av teknologi av betydning for fremmede makters militære kraft.

Det ville vært et åpenbart regelbrudd dersom agderforskeren hadde eksporterte et teknologisk produkt til fremmede makter uten å ha søkt og fått tillatelse. Domfelte utviklet imidlertid matematiske algoritmer for styringssystemer i samarbeid med kinesiske kolleger. Resultatene ble publisert i internasjonale tidsskrifter og ble dermed tilgjengelig for alle – fremmede militærmakter inkludert. Er domsslutningen da like åpenbar?

I dommen er diskusjonen om hvorvidt agderforskerens arbeid kan defineres som grunnforskning eller anvendt forskning, viktig for utfallet. Regelverket for eksportkontroll gjør nemlig unntak for grunnforskning. Også i akademiske kretser diskuteres tidvis hva som kan betraktes som anvendt forsking, forskning som kan komme til anvendelse eller forskning uten åpenbar anvendelser. Den diskusjonen er oftest av ren akademisk interesse, men i møte med domstolene blir den høyst reel. At domstolen faller ned på en annen fortolkning enn domfelte og ekspertvitne må kunne påregnes.

Da er det vesentlig mer bekymringsfullt at domstolen ikke diskuterte universitets- og høgskolelovens paragraf om faglig frihet og ansvar. Paragraf 1-5 slår fast at forskeren «har rett til å velge emne og metode for sin forskning». Det må forståes dit hen at enhver forsker står fritt til å forske på styrings- og kontrollsystemer for farkoster. Et samarbeid med internasjonalt anerkjente forskere på feltet – også kinesiske – er en del av forskerens legitime metodevalg. Noe annet ville for øvrig vært oppsiktsvekkende i et land som holder den akademiske friheten høyt. Men loven slår også fast at forskeren «har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer». Det er vanskelig å fortolke det annerledes enn en rett samt en plikt til å publisere sine resultater, vel vitende om at fremmede makter også får ta del i denne kunnskapen.

Universitetsloven krever publisering samtidig som nettopp det bidro til en fellende dom i denne saken. Hensynet til ulike lover veies naturligvis opp mot hverandre i en rekke saker som kommer opp for domstolene. Denne saken var godt egnet til å diskutere hvilken tyngde lovfestet akademisk frihet har opp mot andre samfunnshensyn. Derfor er det beklagelig at agderforskerens anke ble nektet fremmet av Høyesterett. Forskeren flyttet til Tyskland etter domfellelsen og fortsetter sitt forskningsvirke og samarbeid med blant annet kinesiske akademikere, uten at dette tilsynelatende bekymrer tyske myndigheter. Tyskland er underlagt de samme reglene for eksportkontroll, men myndighetene har åpenbart en annen avveining mellom akademisk frihet og hensynet til samfunnssikkerhet enn Borgarting lagrett.

At den akademiske friheten må vike for andre samfunnshensyn vil skje igjen. Men vi må for all del unngå en rettspraksis hvor forskere må søke om eksporttillatelse for å kunne publisere sin forskning, selv der den kan ha anvendelse for fremmede makter.