Det er skolebarna på landet som nå vil trenge Venstres , og dermed kunnskapsminister Trine Skei Grandes, hjelp på nytt, skriver Karl Øyvind Jordell. Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm
Det er skolebarna på landet som nå vil trenge Venstres , og dermed kunnskapsminister Trine Skei Grandes, hjelp på nytt, skriver Karl Øyvind Jordell. Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm

Adjunktminister uten adjunktskam?

Lærer. Den nye kunnskapsministeren, Trine Skei Grande, er adjunkt, og kan sikkert bidra til å forhindre utbredelsen av «adjunktskammen». Faktisk bør hun gå lenger – sikre tilgangen på adjunkter også i fremtiden, skriver Karl Øyvind Jordell.

Publisert Oppdatert

Et av de mest besynderlige oppslag fra Utdanningsforbundets siste landsmøte var om ‘adjunktskam’ – det er visst noe som kan ramme adjunkter fra 2021 av, da mer eller mindre alle nye lærere blir lektorer.

Den nye kunnskapsministeren, Trine Skei Grande, er adjunkt, og kan sikkert bidra til å forhindre utbredelsen av adjunktskammen. Faktisk bør hun gå lenger – sikre tilgangen på adjunkter også i fremtiden.

Problemet er følgende: Grunnskoleutdanningene er blitt masterutdanninger, uten at studentene siles før opptak til masternivået; dette i motsetning til hvordan det har vært ved de fleste masterutdanninger. Har man bestått bachelor, kan man begynne på master. Før måtte man ha 2,7 eller C for å fortsette.

Frafallet er allerede høyt på grunnskolelærerutdanningene – ca en av tre sluttfører ikke. Frafallet på såkalte integrerte lektorutdanninger (hvor man vel heller ikke siler) er urovekkende høyt, ca 60 prosent. Dette forklares delvis ved at slike studenter lett kan gå over til ordinære masterstudier. Denne muligheten har tilsynelatende ikke grunnskolelærere – men det har de nok likevel, selv om de kanskje må bytte institusjon, og bruke noe lenger tid. Det er derfor reell fare for at frafallet på de femårige grunnskoleutdanningene kan bli 50 prosent, delvis om følge av at folk stryker på masteroppgaven.

I mellomtiden bør adjunktministeren ta steg for å sertifisere skamløse adjunkter som bare har gjennomført fire års utdanning.

Karl Øyvind Jordell

Det er her adjunktministeren kan slå til: Ingen har klargjort hva de grunnskolelærere som ikke makter å sluttføre masteravhandlingen, kan gjøre med sin utdanning – lærerutdanningen er nå blitt en femårig masterutdanning. Det er likevel helt klart at en andel ikke vil makte masteroppgaven. Her foreligger det erfaringer fra Island, som nå er gjort kjent gjennom en bok om lærerutdanning i Norden, redigert av professor Eivind Elstad ved Universitetet i Oslo. Jeg hitsetter, i min oversettelse fra svensk: «… frafallet, når kun sluttarbeidet gjenstår, er alvorlig. Studenten har vært gjennom en lang og dyr utdanning, er allerede ønsket som arbeidskraft i skolen, men er uten lærersertifisering …».

Tiltaket er følgende: «Ifølge en lov som ble vedtatt i juni 2019, blir det mulig å avslutte mastereksamen i lærerutdanningen uten et omfattende selvstendig sluttarbeid …». I Finland, hvor man rekrutterer svært sterke studenter, har man ikke hatt behov for slike tiltak, men det anføres at en del av studentene mener at «… en for stor andel av studiene ble båndlagt av avhandlingen». Løsningen kan altså være femårig master uten avhandling. Men det kan ta tid å få på plass.

I mellomtiden bør adjunktministeren ta steg for å sertifisere skamløse adjunkter som bare har gjennomført fire års utdanning. Det er særlig aktuelt for utdanningen for trinn 1-7, hvor lærermangelen vil bli størst, og akutt om få år – vi risikerer at en femdel av småskolelærerne vil være uten lærerutdanning. Statsråden betoner i et intervju på Utdanningsnytt Venstres rolle i norsk skolehistorie «Venstre har vært et skoleparti så lenge partiet har eksistert. Fra man hentet barn ut av fabrikkene, satte dem på skolebenken og etablerte fellesskolen i begynnelsen av forrige århundre. Det handlet det om å gi barn mer frihet og like muligheter. Det handlet om å myndiggjøre dem og sette dem i stand til å ta makten over sitt eget liv. Egentlig handler det om det samme i dag.»

Dette er ikke helt presist: Norsk enhetsskoletenkning ble klarest formulert av Johan Sverdrup i hans åpne brev til sin kirkeminister Blix (han med Å eg veit meg eit land; han var ikke fra KrF) allerede i 1880-åra, like etter at han fikk makta. På dette punkt har ministeren rett – dette var like etter partiet var etablert. Men motivet var nok like meget hensynet til skolebarna på landet, som hensynet til de som var i fabrikkene – norsk skolehistorie handler om at døtre av fiskere i Nord-Norge skal ha de samme mulighetene som min akademikersønn fra Bærum. Og det er skolebarna på landet som nå vil trenge Venstres hjelp på nytt. Der finnes allerede utkantkommuner med over 40 prosent ufaglærte på småskoletrinnet. Og verre vil det med nødvendighet bli.

Selv om det kanskje er slik at det er ministeren for høyere utdanning som har det formelle ansvaret for lærerutdanningen, må kunnskapsministeren ta grep – det er hun som trenger lærerne, for å sikre Venstres ærerike skolehistorie. Det er kanskje ikke av så stor betydning at Henrik Asheim har kommet med nyere tids mest besynderlige utsagn om opptak til lærerutdanning, i august 2016: «Du ser aldri tårevåte oppslag om medisinstudenter som ikke kom inn fordi de ikke var kvalifisert». Som medlem av Utdanningskomiteen burde han nok ha fått med seg at grunnen til at man ikke kommer inn på medisinstudier, er at antallet studieplasser er langt lavere enn antall kvalifiserte søkere. Men dette har han sikkert allerede lært, eller vil få opplæring om i departementet.

Viktigere er det at Høyre har vært den fremste eksponenten (men ikke den eneste) for en opptakspolitikk som har resultert i dagens lærermangel: Hadde man justert opptaksgrensa fra 3,5 til 3,4 eller 3,3 hadde vi i dag hatt dekning, og ville stått bedre rustet til å møte problemene som følge av innføringen av mastergrad, da vi mister et par tusen lærere.

Som den første kunnskapsminister på lang tid som har lærererfaring, vil Skei Grande vite at det er bedre med noen få lærere som har litt svakere gjennomsnittskarakter fra videregående, men full lærerutdanning, når alternativet er at man får det samme antall, helt uten metodikkutdanning i den viktige første lese- og skrive- og regneopplæringen. Derfor bør hun allerede nå, innen opptaket i april, signalisere at i år skal alle studieplasser på lærerutdanningene fylles – selv om det går ut over gjennomsnittskravet, og Høyres 4-grense i matte. Og altså signalisere at man fortsatt kan bli adjunkt, som henne.