Adieu, Odyssevs

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi lever i sannhet i revolusjonerende tider.

Fra hva som mer er en amerikansk debatt, men med klare tendenser her tillands, melder Wall Street Journal at Lawrence High School i Massachusetts har fjernet det antikke greske heltediktet «Odysseen» av Homer fra pensum.

En engelsklærer ved Lawrence High School, Heather Levine, uttaler at hun er «svært stolt over å si at de fjernet «Odyseen fra årets pensum» og fant Wall Street Journals forespørsel, da de ønsket å få uttalelsen bekreftet, «invaderende» [invasive].

Et vedvarende forsøk på å nekte barn tilgang til litteratur er under oppseiling og under hashtagen #DisruptTexts forsøker ideologer og fortalere for kritisk teori (hvis mål ved å avdekke undertrykking, utbytting og maktforhold var å bidra til opplysning og frigjøring), lærere og Twitter-agitatorer å renske og propagere mot klassiske tekster – fra Homer til F. Scott Fitzgerald til Dr. Seuss.

Deres ethos fremholder at barn ikke skulle måtte lese historier skrevet i annet enn dagens dagligtale – spesielt de «hvor rasisme, sexisme, diskriminering av funksjonshemmede, antisemittisme og andre former for hat er normen», som forfatter Padma Venkatraman skriver i School Library Journal.

Litteraturens subtile kompleksitet reduseres til grovkornede «interseksjonelle» maktkamper. (Ifølge Wikipedia er «interseksjonalitet» «en samfunnsvitenskapelig teori og analytisk rammeverk for å studere hvordan ulike former for makt og forskjellsbehandling samvirker i samfunnet.»)

• Les også: Måtte gå etter å ha kastet byste på sjøen

Som kjent handler Odyseen om Odyssevs’ farefulle hjemreise etter krigen mot Troja hvor han på veien med kløkt og viljestyrke må kjempe mot alskens farer som trollkvinner (som ønsker å forvandle mannskapet hans til griser), enøyde kykloper, sirenenes sang, nymfen Kalypso (som holder ham fanget på sin øy), mot uhyrer og sjømonstre og kan alene leses som en konkret heltehistorie.

Historien kan derimot også leses om en beretning om bevissthetens begynnelse og fristelsene fra det ubevisste, hvor eposet, på linje med Gammeltestamentet, er et av de første vitnesbyrd om bevissthetens fremkomst, i moderne betydning av ordet. Odyseen kan med andre ord leses som å handle om vår evne til introspeksjon og mentalisering, eller evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra.

• Les også: Ville ha Linné-benk fjernet

Til hvilken pris nekter man barn tilgang til klassikerne, når de er som mest nysgjerrige og mottagelige for kunnskap?

I våre øyne utgjør fjerningen av et så fundamentalt verk fra pensum en forbrytelse, ikke bare mot elever i Massachusetts, men mot menneskeheten som sådan, fordi elevene fratas muligheten til både å bli kjent med seg selv, men også til utvikle referansepunkter for å forstå sin samtid, en samtid som presist kanskje lar seg beskrive som et emokrati der følelser er det eneste som teller og hvor man skjelner mellom verdige og uverdige følelser, avhengig av hvem som har dem. Hvite, middelaldrende menn? «Du finner selv veien til bålet!» Hva med oss grinebitere og pirkepettere? Forleden så vi et feilplassert semikolon! Kan noen være så vennlig å gi redaktøren fyken?! Nei!?

Odysseen er en dannelseshistorie som ved å dra veksler på temaer vi kjenner oss igjen i, taler til oss både på et personlig og individuelt plan, men også i mer allmennmenneskelig forstand. Eposet appellerer til oss både kognitivt og emosjonelt og lærer oss om en rekke dygder, som kløkt, mot og et blikk for andre enn oss selv og våre egne interesser.

Der Odysseens allmennmenneskelige aspirasjon retter blikket utover, snevrer identitetspolitiske hensyn det inn, med fokus på følelsen eller opplevelsen, egen såvel som andres, av at en bestemt gruppe – etnisitet, funksjonshemning, kjønn, kjønnsidentitet, kultur, minoritet, religion eller seksuell legning – er urettferdig behandlet, marginalisert eller undertrykt. Man identifiseres ikke som enkeltindivid, men som medlem av en bestemt gruppe hvor man kjemper på vegne av gruppen og ikke enkeltindividet.

Kontrasten er slående: Der Odyseen er allmennmenneskelig, evig, universell, samlende og stadig taler til oss, fremstår identitetspolitikken som lokal, solipsistisk («jeg alene» vet jeg hva jeg føler og mine følelser trumfer ethvert argument), splittende, og varierer med hvem man til enhver tid identifiserer som offer.

Klassikerne er fortidens vindu til oss selv hvor identifikasjon med karakterer fra verk som Odyseen utvikler vår bevissthet om oss selv, hvor vi kommer fra og vår evne til introspeksjon og mentalisering. Ved kun å forholde oss til dagens referanserammer, avskjæres vi fra muligheten til å lære av forgangne menneskers kamper og erfaring og etterlater inntrykk av at vi, våre oppfatninger, selvforståelse og verdier alltid har vært som idag.

Kuttes båndene til fortiden, risikerer vi uten kulturhistorisk bevissthet å fanges i våre følelsers vold og ende opp som tomme skall som lettere forføres, manipuleres og derigjennom kontrolleres mens fortrolighet med klassikerne kan utgjøre et bolverk mot karismatiske, men farlige demagoger.

I motsetning til hva identitetspolitikere later til å tro, kan fortrolighet med klassikerne bidra til å bekjempe både marginalisering, undertrykking og urettferdig behandling fordi de nettopp minner oss om hva vi har felles snarere enn hva som skiller oss.

Det sies at den som ikke kjenner fortiden, er dømt til å gjenta den og at der man brenner bøker, vil man før eller siden brenne mennesker. Identitetspolitikere befinner seg på den galeien, for hvor skal renhetsmanien stoppe?

Uten blikk for andre enn seg selv og egne umiddelbare, flyktige følelser, kan spørres hvilke sosiale og mellommenneskelige konsekvenser får kun tilgang til verk skrevet etter den til enhver tid foreliggende målestokk og hvordan man ser for seg å nå idealet om et «varmere og mer inkluderende» samfunn.»