Vi trenger mer og bedre internasjonalisering

Et tresifret antall millioner kroner er brukt på Panorama-satsningen til regjeringen. Til tross for at det finnes gode samarbeidsprosjekter i BRICS-landene, er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved satsningen.

Vi er først og fremst kritiske til at man har valgt ut akkurat disse landene. BRIC er et begrep som første gang benyttet i en artikkel publisert av investeringsbanken Goldman Sachs i 2001. Deres prognose var at Brasil, Russland, India og Kina sammen ville vokse seg forbi USA i økonomisk forstand i løpet av 50 år. I 2011 ble Sør-Afrika også med, derfor BRICS. De møtes på årlige toppmøter. Hva som skal tilsi at norske forskere har større nytte av å samarbeide med forskere i akkurat disse landene, samt Japan, sammenlignet med andre land er ikke synliggjort.

For noen forskere er for eksempel Kina riktig, slik som Åsta Birkeland og Elin Eriksen Ødegaard ved Høgskulen på Vestlandet beskriver i Khrono. For andre fagmiljøer vil kanskje Argentina være å foretrekke framfor Brasil. Eller Singapore framfor India. Utviklingen i flere av disse landene de siste årene har heller ikke gått i den retning som optimistene håpet. De økonomiske og politiske utsiktene var mer lovende for ti år siden enn i dag. Uansett bør ikke økonomiske framtidsutsikter være et kriterium for valg av samarbeidsland på forskning.

En slik satsning fremmer internasjonalisering, men ikke nødvendigvis kvalitet. Det står i introduksjonen til programmet, skrevet av statsråd Torbjørn Røe Isaksen selv, at hensikten er: «Mer samarbeid av høy kvalitet på områder av særlig interesse for Norge». Hvorfor det blir mer høy kvalitet på samarbeidet ved å velge ut noen land på denne måten er høyst klart.

Det som i tillegg har skjedd er at vi har fått færre studenter fra utviklingsland. Fjerningen av kvotestudentordordningen, som FrP og Høyre-regjeringen kuttet i budsjettet, har særlig rammet studenter fra Afrika. Dette har ført til mindre av den viktige internasjonaliseringen fra utviklingsland. Det er underlig når regjeringen har vridd bistandspolitikken i retning av å satse mer på utdanning, vel å merke på lavere nivå.

Kvoteordningen var smart. Studenter fra fattige land fikk anledning til å gå på norske universiteter og høyskoler, noe som både ga dem kompetanse og formell utdanning, men også erfare verdien av vitenskapelig og akademisk frihet. Tilbake fikk vi et mer internasjonalt og åpnere utdanningsfellesskap. Og deres hjemland fikk kandidater som ikke bare hadde fått verdifull kompetanse, men også dannelse i form av økt demokratiforståelse. Dette er svært verdifullt for et land.

Utdanningsutveksling er en viktig del av strategien. Da bør Røe Isaksen være glad for at Stortinget stoppet han i å innføre studieavgift for utenlandsstudenter fra nettopp denne type land, utenfor Europa. Høyre ønsker skolepenger fra utenlandske studenter utenfor EU/EØS-området, selv om det neppe vil gi særlig med inntekter når det også fører til økte administrasjonsutgifter. Så hvorfor regjeringen ønsker en sånn studieavgift som attpåtil ville være en måte å gjøre Panorama-satsningen mindre effektiv på, er fortsatt underlig.

I sum mener vi at disse bevilgningene kunne vært brukt bedre. Derfor har Ap vært kritiske til Panorama-satsningen. Det betyr ikke at vi er kritiske til internasjonalisering, tvert om har Ap over tid jobbet for mer og bedre internasjonalisering i høyere utdanning. Vi sier klart nei til skolepenger for utenlandsstudenter, vi er positive til å innføre en ny ordning for studenter for utviklingsland og vi ønsker mer satsning på internasjonalisering, men på en annen måte enn Panorama-satsningen.

På lørdag er det March for science. Aldri har behovet vært større for å utveksle erfaringer og kunnskap på tvers av landegrenser. Da er det en pussig strategi å begrense dette samarbeidet til noen få land, land som er valgt ut fra andre kriterier enn om de forskningsmessig gir høy kvalitet tilbake.