Forskere i vest: Hva får vi ut av samarbeidet med Kina?

En gruppe barnehageforskere og studenter ved Master i Barnehagekunnskap ved Høgskulen på Vestlandet kom nylig tilbake etter en måneds opphold i Kina. Vel hjemme igjen møter vi den pågående debatten om regjeringens Panorama strategi der satsing på utdannings- og forskningssamarbeid med Kina inngår. Arbeiderpartiets Stortingsrepresentant Marianne Aasen stiller spørsmål ved hvorvidt denne strategien er en gangbar vei innen internasjonalisering av høyere utdanning. Vår umiddelbare respons er at vi ikke kan unngå å forholde oss til Kina, for gjennom samarbeid med dem blir vi utfordret, får vi anerkjennelse og ikke minst får vi en anledning til å forstå og lære mer om danningsprosesser og systemiske vilkår for danning og demokrati.

Høgskulen på Vestlandet (tidligere Høgskolen i Bergen) har siden 2002 utviklet et omfattende samarbeid med blant annet East China Normal University og Beijing Normal University, to ledende universitet for lærerutdanning og barnehage/skoleforskning i Kina. Mer enn 500 studenter og 50 lærerutdannere/forskere har så langt deltatt i dette samarbeidet som innbefatter forsknings. Og utdanningssamarbeid, student- og forskermobilitet, kulturformidling samt utvikling av et Norge-Kina barnehagenettverk. De siste årene har samarbeidet fått støtte gjennom UTFORSK programmet (Senter for internasjonalisering i utdanningen -SIU). På tross av vekslende klima mellom myndighetene i våre to land, har samarbeidsklimaet i dette prosjektet vært stabilt.

Så kan man spørre seg hvorfor vi som høgskole skal samarbeide med Kina. Vi skal da ikke ha kinesiske barnehager i Norge? Nei, det skal vi selvsagt ikke. Så hva er det da som gjør Kina spesielt interessant i vår sammenheng?

I barnehagefeltet i Norge er vi vitne til en dikotomisering av pedagogisk tenkning. For eksempel blir fenomen som lek og læring ofte satt opp mot hverandre. Det samme gjelder fenomen som det kollektive mot det individuelle, voksenstyring mot barns autonomi. Denne enten - eller tenkningen er noe fastlåst og hindrer oss i å problematisere og å se nyanser. I møte med kinesisk barnehageforskning og barnehagepraksis blir disse dikotomiene utfordret. Ikke minst fordi kinesisk barnehageforskning og barnehagepraksis tradisjonelt har vært forskjellig fra Norge og i særlig grad utfordrer det som tas for gitt eller anses som selvfølgeligheter i synet på barn, barndom og pedagogiske praksiser.

I møte med kinesisk barnehageforskning har noen forskningstema kommet tydeligere fram som sentrale områder for framtidas barnehage.  Ved HVL er vi i gang med et forskningsprosjekt som har fokus på barn som utforskere - et tema som overskrider den tradisjonelle lek og læringsdikotomien. Kinesiske og norske forskere kommer sammen i en felles interesse for betydningen av å skape gode vilkår for kreativitet, meningsskaping og muligheter for å utvikle barnehagepedagogiske og didaktiske praksiser for læring i og om realfag, natur, mat, helse og bevegelse. Videre har ulike barndomsforståelser og danningsideal i norsk og kinesisk barnehage blitt fokusert i to pågående doktorgradsarbeid ved HVL.

Det er verd å merke seg at barnehageforskere ved Beijing Normal University ser til Norge med tanke på tema som utdanning for bærekraftig utvikling. Det blir eksplisitt uttrykt at de ønsker å utforske tema som likestilling, likhet, demokrati og naturvern som sentrale sider ved bærekraftig utvikling. Å stenge igjen for denne typen dialog og felles forskning ville mildt sagt være uklokt.

Ser vi til høringsforslaget for ny rammeplan for barnehagen, ser vi at bærekraftig pedagogikk skal være en del av verdigrunnlaget for barnehagepedagogikken. Utkastet fremhever også betydningen av helsefremmende praksiser i barnehagen. Kinesiske barnehager har lang tradisjon for å legge vekt på hygiene, mat, søvn, bevegelse og det å ta vare på helsen. Her har vi mye å lære. Forskere ved HVL i gang med et forskningsprosjekt med dette som tema i samarbeid med barnehager i Shanghai.

Også tema relatert til framtidas barnehagelærer blir utforsket i samarbeidet. Den norske barnehagelæreren må forholde seg til pluralitet i møte med ulike familier. I det flerkulturelle samfunnet vil ulike verdisyn skape ulike forventninger til barn og barnehagens oppgaver. Møtet med kinesisk barnehage og samfunn bidrar i særlig grad til å utfordre egne verdier, syn på barn, syn på barndom og ikke minst spørsmålet om hva vi vil med barnehagene våre. Å utforske hvordan framtidas barnehagelærere utvikler kulturforståelse og interkulturell kompetanse gjennom møtet med kinesiske studenter, barnehagelærere og barnehager har vært et sentralt utdannings- og forskningsfokus hos oss.

Kinesiske og norske barnehageforskere fant sammen i utforskingen av kulturhistorsike perspektiver på en sommerskole ved HiB i regi av doktorgradsutdanningen Danning og didaktiske praksiser; ‘Researching Teacher Education with Cultural Historical Activity Theory’. I en hele uke, sommeren 2016; var forskere fra mange land samlet for å arbeide med et felles teoretiske perspektiv og for drøftinger om lærerutdanning.

Kina er et illustrerende eksempel på hvordan indre politiske strømninger og globale diskurser får innvirkning på pedagogiske praksiser. Den kinesiske barnehagehistorien i det 20. århundre handler ikke om reformer med små justeringer av en dominerende praksis slik situasjonen har vært i Norge. Tvert imot innebærer reformene i kinesisk barnehagehistorie store hopp der impulser har vært hentet fra vekselvis Japan, USA, Sovjet, tilbake igjen til Vesten og nå i seinere år et mer innadvendt fokus på det tradisjonelt kinesiske.

Møtet med et land som har en så lang historie og som er så sammensatt kulturelt, økonomisk og sosialt gjør noe med oss som driver med barnehagefeltet enten som forskere, lærerutdannere og barnehagelærere. Spørsmålet som Hannah Arendt stilte: Hva vil vi med denne verden blir i særlig grad påtrengende i møtet med Kina.