Vi merker nyliberalismen som effekter av privatisering, automatisering, nedbemanning, konkurranseutsetting, skriver innleggsforfatterne. Dette er roboten Elsa, som ble presentert under Christiekonferansen i Bergen i fjor vår. Foto: Silje Robinson

Velbegrunnet oppfordring til opprør: Om hvorfor Linn Stalsbergs bok bør leses av sosialarbeidere

Sakprosa: Foreningen for Sosialpolitisk Arbeid anbefaler Linn Stalsbergs siste bok. Først og fremst fordi den bretter ut hele vifta av nyliberalismens praksisformer og effekter og ser dem i sammenheng, skriver tre styremedlemmer.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Ikke til forkleinelse for lærebokskrivende akademikere i sin alminnelighet, men hvor ofte leser vi sakprosa som kombinerer skarp samtidsdiagnose med personlig engasjement, tydelig normativ posisjonering og eksistensiell bekymring, ja kanskje til og med raseri?

I forskning og faglitterær offentlighet har det senket seg en innforstått glassvegg mellom meningsytringer og nøytral, knusktørr «etterrettelighet». De av oss som ønsker oss fagbøker i pakt med første spørsmål og som er oppgitt over tilsynelatende ideologifri og skoleflink saklighet, har sannelig funnet en bok å glede oss over: Linn Stalsbergs «Det er nok nå – hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» (Forlaget Manifest 2019).

Stalsbergs bok er imponerende og engasjerende. Først og fremst fordi den bretter ut hele vifta av nyliberalismens praksisformer og effekter og ser dem i sammenheng. Boka viser klart og tydelig at nyliberalismen er mer enn en tidsriktig, «faglig» og abstrakt betegnelse på markedets og finanskapitalens omfang og virksomhet. Nyliberalismen utlegges som en ny, egen form for økonomisk tenking og praksis som slår inn i arbeidsmarked og produksjon, i privat konsum, i moderne organisasjoner fra Nav til helseforetak (det vi pleide å kalle sykehus), i skolesystemet på alle nivåer og ikke minst våre hverdagsliv fra minutt til minutt.

Hvor ofte leser vi sakprosa som kombinerer skarp samtidsdiagnose med personlig engasjement, tydelig normativ posisjonering og eksistensiell bekymring, ja kanskje til og med raseri?

Johansen, Johannessen og Øvrelid

Stalsbergs bok avdekker og synliggjør. Hun trekker sammenhengene mellom økonomiske og ideologiske makrosystemer og vårt private hverdagsliv. Hun kobler sammen de ulike variantene av nyliberalismen til en grotesk og destruktiv cocktail.

Ikke det at ingen har hørt om dette før. Men som hun selv holder frem for oss gjennom kapitlene: Dette har vi vært oppdratt til å ta for gitt. Fra nyliberalismens inntog med Thatcher og Reagan-æraen tidlig på 1980-tallet har vi fått høre at «There Is No Alternative». I dette spørsmålet har vi det som fisken har det med vannet: Det er det siste den oppdager.

Den historiske gjennomgangen av nyliberalismen er poengtert og treffsikker og viser stamfedrenes doktrinære maktambisjoner (som Friederich Hayek). Dette er like mye religion og korstogattityde, som vitenskap med livsfarlige og komplett amoralske effekter over hele kloden. Nyliberalismens praksis har alltid handlet om å fjerne barrierer for fritt marked og privatisering.

Konsekvensene har eksempelvis vært CIA-støttede juntaregimer i Latin-Amerika med påfølgende sjokkterapi for politiske fanger og samfunnssystemer. I dagens Norge merker vi effekter i form av svekkede fagforeninger, mindre makt til politikken og fagfolk i ulike profesjonsgrupper. Stalsberg trekker på en rekke referanser her som er håndplukket med god dømmekraft (som Karl Polanyi, Naomi Klein, Wilkinson og Pickett, Jean Baudrillard, Arne Johan Vetlsen, Linn Herning, Ola Innset og Simon Malkenes). De er godt gjengitt samtidig som det anbefales å lese dem i original for å få poengene utdypet ytterligere.

Vi merker nyliberalismen som effekter av privatisering, automatisering, nedbemanning, konkurranseutsetting. Med andre ord, alle de strukturelle utstøtingsmekanismene som bort imot 25 prosent av den yrkesaktive befolkningen lider under (som helt eller delvis utstøtt av arbeidsmarkedet).

Sosialarbeidere burde vært blant de yrkesgruppene som merket effektene best. Deres overordnede velferdspolitiske mandat har blitt å få folk i jobb. Ikke noe galt med det i og for seg, rent bortsett fra at arbeidsmarkedets muligheter for å fange opp de mest utsatte sosiale gruppene er på et historiske lavmål. Stalsbergs utlegning av nyliberalismens effekter forklarer hvorfor.

Om vi går videre til NAV-ansattes arbeidsvilkår, er disse definitivt en effekt av nyliberalismens organisatoriske idealer: Målstyring og standardisering, brukerretting innrettet mot individuelle brukere hvor den individuelle ansattes kompetanse (det være seg analog relasjonell-, digital- eller arbeidsinkluderingskompetanse) regnes som avgjørende for resultatet. Ansatte ansvarliggjøres for resultatet uten å ha noe som helst kontroll med systembetingelsene. Og en må jo spørre som en har vett til: For hvem er dette et fremskritt? NAV-ansatte presses av nyliberalismen via arbeidsmarkedet og den interne organiseringen. På sitt mest brutale og statistisk dokumenterbare, blir effekten en kombinasjon av færre i jobb, flere på trygd og utslitte ansatte. Hvorfor skal vi lete etter nyanser i dette bildet som er så tydelig?

Denne boka gjør oss klokere på sammenhengene i dagens samfunnsmaskineri og sintere over det vi plutselig ser tydeligere.

Johnsen, Johannessen og Øvrelid

Hva med nyliberalismens effekt på sosial ulikhet? Den er som Stalsberg påpeker flere steder svært konkret og tydelig: Mer marked og ikke minst finansspekulasjonens økende innslag i kapitalismen, øker sosiale forskjeller globalt og nasjonalt. Stalsberg referer til flere tungvektere (Ikke minst Wilkinson og Picketts bøker «Spirit level») som dokumenterer hvordan sosial ulikhet produserer psykiske og fysiske plager samt grader av passivitet, over et vidt spekter. Denne analysen utfordrer mildt sagt velferdsprofesjonenes individfokuserte arbeidsmåter og samfunnsoppdrag. Et betimelig spørsmål etter å ha lest Stalsbergs bok vil være hvorfor en skal akseptere et samfunnsmandat som vil tilpasse svake grupper et samfunn som til de grader har svekka dem i utgangspunktet.

For ikke å snakke om de ungdomsgruppene som dropper ut av skolen eller som ender opp med alvorlige psykiske problemer (en voksende gruppe). De er en effekt av et skolesystem basert på skjerpa konkurranse mellom skoler og elever og lærere. Evalueringspress og fritt skolevalg er bensin på dette bålet. Dette er et viktig punkt for sosialarbeidere. Aktiv profesjonell innsats for å beholde ungdomsgrupper i skolen uten blikk for absurditetene i nyliberale systembetingelser, vil nærmest være brudd på FOs etiske retningslinjer.

Hva er i det hele tatt poenget med symptombehandling i et nyliberalistisk system som er påviselig menneskefiendtlig på så mange plan? Stalsberg viser ulike steder i boka til en effekt som er altfor lite påpekt i vår hjemlige debatt: Den sårbare og svekkede individualiteten. Vi har tilsynelatende alle muligheter i dagens livsstils/arbeids/konsum marked. Vi kan som enkeltindivider tilsynelatende kobles på hva som helst (jobb, identitet, kroppsidealer osv.). Men det er vår egen feil om vi ikke lykkes. Sårbarheten i dette rammer alle med ulik tyngde. Vi blir aldri gode nok, vi blir kronisk utilfredse, men med en evig illusjon om at det evige konsum (av varer, tjenester, livsstil) er vår eneste redning.

Denne boka gjør oss klokere på sammenhengene i dagens samfunnsmaskineri og sintere over det vi plutselig ser tydeligere. Dette er en god start for sosialarbeidere og alle med tilgrensende funksjoner. La oss åpne forelesningene våre med den setningen Jonny Rotten avsluttet Sex Pistols karriere med i 1978:

Ahaha…ever get the feeling you’ve been cheated.

Powered by Labrador CMS