Gi hver professor et fast årlig beløp (f.eks. 10 millioner kroner) til fri disposisjon for å drive vitenskapelig arbeid og fremragende undervisning med åpent sinn, foreslår kronikkforfatterne. Bildet er fra NTNU TTO. Foto: David Engmo
Gi hver professor et fast årlig beløp (f.eks. 10 millioner kroner) til fri disposisjon for å drive vitenskapelig arbeid og fremragende undervisning med åpent sinn, foreslår kronikkforfatterne. Bildet er fra NTNU TTO. Foto: David Engmo

Vitenskapens tanketørke

Forskning. Det behøves ro til arbeid og dyptenking over lang tid. Vitenskapelige resultater lar seg ikke masseprodusere på kommando, skriver NTNUs Einar Strømmen og Tor G. Syvertsen.

Publisert   Sist oppdatert

Mange vil hevde at den viktigste arven etter grekerne er demokratiet. Men en annen idé fra den greske antikken har hatt enda større innflytelse på våre liv og på vår velstand. Det er den vitenskapelige idé, eller snarere idéen om den vitenskapelige metode.

Den vitenskapelige idé oppsto i det sjette århundre f.Kr., ikke på det greske fastlandet hvor demokratiet var i emning, men i Milet i Ionia, en gresk utpost i Anatolia på vestkysten av dagens Tyrkia. Knapt noen idé har hatt større betydning for vår tenkemåte. Vårt verdensbilde springer ut fra en vitenskapelig tankegang.

Thales fra Milet (ca. 624-546 f.Kr.) var den første filosof som argumenterte at naturen kan forklares fra universelle prinsipper, og at verden kan forstås ved observasjon, tenkning og refleksjon. Det er først i nyere tid at vi har innsett at vitenskapelige teorier ikke varer evig. Ikke desto mindre, Thales idé var spiren til menneskehetens store oppdagelser.

Det er på høy tid å legge ned Forsknings-rådet! Kan byråkrater gi råd om forskning?
Tor G. Syvertsen, Einar N. Strømmen
Professor em. NTNU

Før Thales ble naturfenomener forklart som gudenes verk; man trodde at naturen var styrt av lunefulle guder, en tenkemåte som fortsatt finnes. Den egner seg godt til å underkue og slavebinde. Vitenskapen har frigjort oss fra overtro.

Hvordan kunne det være grobunn for Thales' kjetterske ideer i utkanten av det greske kulturimperiet? Erwin Schrödinger peker på tre forhold (fra Peter Watson’s bok Ideas):

  • Ionia tilhørte ikke noen mektig stat. Statsledere er oftest fiender av fri tenkning. Slik det også er i dag.
  • Ionierne var et sjøfarende folk med rike handelstradisjoner. Handel har vært drivkraft for utveksling av ideer, ofte av et behov for å løse praktiske problemer, for eksempel knyttet til navigasjon, transport, vannforsyning eller håndverk.
  • Ionia var ikke belemret med et undertrykkende presteskap; i motsetning til Babylon og Egypt der en privilegert religiøs elite effektivt sørget for å bevare status quo (vår oversettelse).

Milet var et knutepunkt på Silkeveien mellom øst og vest. Ionierne dro fordel av en strøm av tanker fra fremmede steder, tenkt av mennesker med andre erfaringer, og dette ga grobunn for undring, fantasi, variasjon og innovasjon.

Det er verdt å reflektere over at ingen av disse betingelsene finnes i vår del av verden. Så sent som for hundre år siden var situasjonen annerledes. Hvorfor er vi i mellomtiden blitt frarøvet betingelsene for undring og fri tenking?

Løst anslått lever idag 90% av alle forskere som noensinne har levd; antagelig blir 99% av alle ressurser som noensinne er blitt brukt innen vitenskapene brukt i år. Likevel er det mer enn 60 år siden et vitenskapelig gjennombrudd av betydning; det seneste var trolig oppdagelsen av DNA-strukturen i 1953…?

Etterpå har det stort sett vært flisespikkeri og suppekoking på gamle ideer, eller teknologiutvikling forkledd som vitenskap og bekreftelser forkledd som oppdagelser. «Oppdagelsen» av Higgs boson ved CERN i 2012 var ingen vitenskapelig oppdagelse, men kun en bekreftelse av en teori fremsatt på 1960-tallet. Bekreftelsen kostet anslagsvis 13,25 milliarder USD. LIGO-prosjektet som bekreftet gravitasjonsbølger er likeens, 1.1 milliarder USD brukt på å bekrefte kjent kunnskap.

Det blir sysselsetting, publikasjoner og gjeve priser av slikt, men det bringer oss ingensteds hen. Noen hevder at slike kostbare påfunn peker i retning av vitenskapens endelikt.

I Washington Post ble det for noen år siden påpekt at vitenskapen hindrer sitt eget fremskritt ved å hemme annerledestenkere, kanskje fordi de truer etablerte «sannheter»? (Are scientists blocking their own progress?).

Kravet om publiserings- og siteringspoeng i akademia har ført til en overveldende flom av publikasjoner uten nytte- eller nyhetsverdi, det publiseres feilaktige resultater og sensasjonelle enkeltfunn som ikke lar seg reprodusere.

Omkring femten hundre år etter Thales var araberen Ibn al-Haytham (965-1040) den første vi kjenner som brukte eksperimentet som vitenskapelig metode. Han var født i Basra, men arbeidet det meste av sitt liv i Kairo i kalifatet Fatimid, kulturelt og intellektuelt sett et svært avansert samfunn. Fatimid hadde tanke- og trosfrihet, og ga beskyttelse og livsopphold til skriftlærde selv om de kom fra andre land og var annerledestenkere.

Det var først fem hundre år senere at Europa våknet; da kom den vitenskapelige metode og eksperimentet til å revolusjonere vårt verdensbilde.

I vår del av verden er vitenskapen underlagt et statsapparat bestyrt av en politisk adel og et tankeløst presteskap av byråkrater.
Tor G. Syvertsen og Einar N. Strømmen
Professor em. NTNU

Vitenskapen har tradisjonelt vært preget av en filosofisk dristighet i å stille spørsmål som utfordrer den etablerte vitenskapen såvel som makthaverne. De store gjennombruddene har alltid kommet med modige annerledestenkere; Nikolaus Kopernikus, Max Planck, Albert Einstein. Dette har Per Arne Bjørkum har skrevet utførlig om i Annerledestenkerne - Kreativitet i vitenskapens historie (Universitetsforlaget, 2016).

I vår del av verden er vitenskapen underlagt et statsapparat bestyrt av en politisk adel og et tankeløst presteskap av byråkrater. I festtaler og proklamasjoner støtter de forskning, men egentlig ønsker de å diktere utfallet; ikke av vond vilje, men av et fata morgana om arbeidsplasser, økonomisk vekst og politisk makt.

Flere hundre år med vitenskapelig fritenkning har gitt oss en velstand uten sidestykke i menneskehetens historie. I vår tid blokkeres denne veien til velstand av manglende politisk klokskap.

Det er et lyspunkt at selv EUs forskningsbyråkrati har begynt å tvile, nå spør man seg om ikke mindre styring og byråkrati kan gi mer og bedre resultater. Slikt blir det kamp av. Som Laurence J. Peter har fortalt oss: «Byråkratiet forsvarer status quo lenge etter at quo har mistet sin status» (vår oversettelse).

All offentlig finansiering fordrer søknad med detaljerte mål, tidsplaner, metoder, samt nøyaktig spesifikasjon av forventede resultater og nytte. Dermed er den frie tanke kneblet, med mindre man velger å glemme søknaden straks midlene er bevilget. Det er det mange som gjør.

Det er på høy tid å legge ned Forskningsrådet! Kan byråkrater gi råd om forskning? Det er forskerne selv som vet noe om forskning!

Det er fruktbar tenking som skal til. Men tanker er besværlige, de er nesten aldri konkurransedyktige, de lar seg ikke telle og de lar seg heller ikke sette ut på anbud…

Noen vil kanskje hevde at årsaken til vitenskapens tanketørke er at det er lite igjen å oppdage.

Fysikkprofessor Philipp von Jolly (1809-1884) hevdet for mer enn hundre år siden: «På dette feltet er alt allerede oppdaget, og det som gjenstår er kun å fylle inn noen ubetydelige detaljer» (vår oversettelse). Han var Max Plancks lærer. Men Max Planck lot seg ikke forvirre av autoriteter, han valgte å tenke selvstendig, da oppdaget han at fysikken ikke stemte med virkeligheten; den var ikke kontinuerlig, men foregikk i sprang, og dermed var kvantemekanikken oppdaget!

Albert A. Michelson (som fikk Nobelpris i fysikk i 1907) fastslo i 1894: «De viktigste av de fundamentale lover og fakta innen fysikken er oppdaget allerede, og disse er nå så fastslått at muligheten for at de erstattes som følge av nye funn, er ekstremt fjernt … Fremtidige funn må søkes i sjette desimal» (vår oversettelse).

Utviklingen går bestandig i sprang, og byråkratene i Forsknings-rådet henger ikke med
Tor G. Syvertsen og Einar N. Strømmen
Professor Emeriti, NTNU

Begge professorene tok grundig feil slik professorer ofte gjør når de spår om fremtiden. Første halvdel av det tjuende århundre var en blomstringstid for vitenskapen med gjennombrudd og påfølgende innovasjon: relativitetsteorien, kvantemekanikken, samt grunnlaget for en rivende utvikling av data- og kommunikasjonsteknologi, for å nevne noen.

Kan det være slik i dag også?

Utviklingen går bestandig i sprang, og byråkratene i Forskningsrådet henger ikke med. For nye tanker har de en tidsforsinkelse på minst 30 år, slik de hadde da Nanoteknologi plutselig ble populært i Norge, 60 år etter Richard Feynmans forelesning om "There is Plenty of Room at the Bottom" og 30 år etter Eric Drexlers bok Engines of Creation.

Idéer er som spirer, de må få vokse i fred en stund før man kan avgjøre om det er ugress eller nyttevekst. Forskere må få tillit og ressurser til å forvalte faget de brenner for.

Det behøves ro til arbeid og dyptenking over lang tid, uten stadige forstyrrelser av timelister, regnskapsbilag, publikasjonskrav, statusrapporter og nye søknader for å kunne fortsette. Vitenskapelige resultater lar seg ikke masseprodusere på kommando.

Albert Einstein sa: «Det er ikke at jeg er så veldig smart, men jeg holder på med problemene mye lenger…» (vår oversettelse).

Gi hver professor et fast årlig beløp (f.eks. ti millioner kroner) til fri disposisjon for å drive vitenskapelig arbeid og fremragende undervisning med åpent sinn. Gjenreis det akademiske demokratiet, la professorene selv velge ledere og bestemme faglige retninger.

La Mertons normer være idealet: vitenskapelige data skal være tilgjengelige for alle, ingen har eksklusiv eiendomsrett, alle har lik rett til å bidra, forskeren skal være uavhengig uten egeninteresser i arbeidet, forskning skal bidra med originalitet, og all forskning skal være gjenstand for vitenskapelig kritikk.

Nikola Tesla (1856-1943) er omtalt som «Mannen som oppfant det tjuende århundret». Vi er tilbøyelige til å tro at han fortsatt har rett: «Den dagen vitenskapen begynner å studere ikke-fysiske fenomener, vil den gjøre større framskritt på ett tiår enn i alle foregående århundrer» (vår oversettelse).​