Å tørre å spørre er det viktigste i arbeid med individuell tilrette­legging i høyere utdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Om innlegget: Sammen med fagansvarlige Ellen og Kristin formidler studenten Marie og studentmentorene Hildegunn og Marlene her tanker om hva som skal til for en vellykket inkludering av studenter med funksjonsnedsettelser i høyere utdanning, også på studier som innebærer aktivitetsundervisning og praksisperioder. Marie bruker elektrisk rullestol, har relativt god kontroll på bena, spasmer og dårlig motorikk i hendene og utydelig tale som gjør at de som kjenner henne godt fortolker det hun sier slik at andre kan forstå.

Urovekkende tall viser at stadig flere unge faller utenfor utdanning og arbeidsliv. Vårt innlegg handler om inkluderende utdanning som et viktig tiltak for å få bukt med utviklingen. 

Lov om universiteter og høgskoler og Lov om likestilling og forbud mot diskriminering gjør det klart at studenter med behov for ekstra tilrettelegging har rett til egnet individuell tilpasning av lærested, undervisning, læremidler og eksamen. 

Marie beskriver forventningene sine til Norges idrettshøgskole (NIH) når dette skulle realiseres som nøysomme: «De har sagt at de skal tilrettelegge, så jeg kommer meg vel gjennom på et vis».

Fasiten skulle vise seg å bli alt annet enn nøysom for Marie, medstudentene og fagansatte.

funksjonsnedsettelse

To av tre får for dårlig støtte

Grunnet omfattende behov for assistentstøtte i hverdagen kunne trønderen Marie ikke flytte til Oslo, og hun var spent før studiestart. Ville hun oppleve å bli en del av klassen selv om hun tok det meste av undervisningen digitalt? Ville praksisperiodene og de ukene hun var til stede på NIH medføre utenforskap grunnet den utydelige talen slik hun tidligere hadde opplevd som student? 

Vi fagansvarlige var usikre før studiestart også. Hvordan skulle det gå med aktivitetsundervisning med mye bevegelse? Kan en student med så uklar tale som Marie være i en instruktørrolle? Kommer vi til å ubevisst forholde oss til assistenten når det er Marie som er vår student? Er det urettferdig ovenfor de andre i klassen at bare hun får undervisningen digitalt? Er det flaut å være en lærer som ikke forstår hva studenten sier? 

Spørsmålene var mange for alle parter, og svarene kom til oss underveis, i tillegg til at vi hadde et godt oppstartsmøte med forventningsavklaringer der vi drøftet mulige løsninger med Marie. Og vi skjønte alle at vi måtte tørre å spørre. 

Grunnet funksjonsnedsettelsen og assistentbehovet til Marie la NIH til rette for at hun kunne delta i det meste av klasseroms- og aktivitetsundervisningen som en digital hybridløsning med bruk av video og toveis høyttaler. Hun var ellers til stede på NIH på fadderuka og på den første uka med undervisning, samt noen uker i vårsemesteret og ved studiets avslutning. 

Praksis er en viktig læringsarena i Fysisk aktivitet og funksjonshemning (FAF)-studiet. På forhånd var vi spente på om vi fikk ordnet praksisplasser til Marie. 

Vi hadde ikke trengt å bekymre oss. Marie bodde som resten av klassen på Beitostølen i syv uker og hadde praksis på Beitostølen helsesportsenter (BHSS). Pedagogisk praksis og praksis i psykisk helsevern hadde hun på eget hjemsted, paraidrettspraksis hadde hun og to medstudenter som vanligvis holdt til i Oslo ved Ranheim paraidrettssenter i Trøndelag. 

Debatt ● Ida Hauge Dignes

Funksjons­hemmede studenter utestenges fra utveksling

Astrid Nyquist, direktør ved BHSS, understreker at tilretteleggingen av praksis har en merverdi utover det som skjer på høgskolen når studentene i praksis treffer ulike grupper med ulike roller. Nyquist trekker fram merverdien for de ansatte på senteret, brukerne på rehabiliteringsopphold og deres familier, Marie selv og hennes medstudenter.

NIH har en ordning med lønnede studentmentorer, og Marie fikk etter de første dagene på skolen selv si noe om hvem hun kunne tenke seg som mentor. Marie og mentorene Hildegunn og Marlene gikk i samme klasse, så de var blitt kjent i forkant. Det trekker de begge frem som viktig da de fikk spørsmål om å være mentor. 

Mentorene tok ansvar for at Marie ble inkludert digitalt i gruppearbeid og i studentstyrte seminarer. De sørget for at Marie deltok aktivt digitalt i aktivitetsundervisning både ute og inne, og for at det hun fikk formidlet fra klassen på NIH var fra et studentperspektiv. Mobiltelefon, iPad og en sele til å feste utstyret i aktivitetsundervisning var viktige hjelpemidler her.

Debatt ● Anna Chalachanová og Inger Marie Lid

Høyere utdanning for studenter med utviklings­hemming?

Ja, godt inkluderingsarbeid krever ressurser. Planlegging og møter tok tid for oss alle, og av og til måtte vi oppsøke kunnskap vi ikke hadde fra før. 

Samtidig viste det seg at enkle grep var av stor betydning, for eksempel det at vi som foreleste viste at vi la merke til at Marie var digitalt til stede ved å alltid hilse henne velkommen ved navn når vi møttes i det virtuelle rommet. Hildegunn peker ellers på behovet for opplæring av vikarer rundt det digitale, men mentorene stilte opp og fikk det til å fungere likevel. Inkludering krever med andre ord fleksibilitet.

Rannveig Svendbys forskning viser at flere ansatte i UH-sektoren ikke er bevisst mangfoldet i dagens studentmasse, og at usikkerheten ansatte føler på i møtet med det som er annerledes faktisk kan være en ressurs heller enn en hindring. Tall fra BUFDIR viser at unge med funksjonsnedsettelse deltar i mindre grad enn andre i høyere utdanning, og når de først er inne opplever de flere hindringer enn hva andre studenter gjør. 

Å tørre å risikere noe er en viktig del av individuell tilrettelegging. Marie, Hildegunn, Marlene, Ellen og Kristin ga tidlig slipp på ideen om at vi helt kunne vite hvordan året skulle forløpe, og vi lærte at det faktisk var helt greit. 

At vi lyktes med dette handlet i stor grad om åpenhet og god samhandling. Marie fortalte hva hun trengte. Vi spurte Marie når vi var usikre på noe. Det var ikke vanskelig i det hele tatt. 

Studieåret startet med flere sommerfugler i magen enn vanlig, men bekymringene studentene og ansatte hadde ble gjort til skamme. Usikkerheten vi kjente på i starten viste seg å være en verdifull ressurs. 

Det er noe fint ved å ikke vite hvor veien går, og det er noe fint ved å finne ut av ting sammen med studenten, mentorene, resten av studentgruppa og praksisplassene vi samarbeider med. Gi slipp på ideen om kontroll, snakk med studenten og anerkjenn at høyere utdanning kan være et viktig steg på veien til et selvstendig liv.

vid vitenskapelige høgskole

Utdanning i menneske­rettigheter for studenter med utviklingshemming