«Å stille spørsmål ved forskning er som å stille spørsmål ved Mor Theresa»

Brussel (Khrono): — Det som har overrasket meg mest er hvordan flertallet av alle forskningsresultater er falske, det hadde jeg aldri drømt om da jeg begynte med dette. Og hvor utrolig mye penger det er i systemet, at det er så mange som holder på med forskning.

Det blir stille et øyeblikk på telefonlinja fra Stockholm. Så forteller Hanne Kjöller at hun hadde ambisjon om å skrive en heldekkende bok om forskning, men at det ikke gikk, det er for stort, for mye penger.

— Jeg føler jeg har åpnet en dør inn til et hemmelig rom. Alle som er i rommet vet at dette forekommer, men det har ikke vært allment kjent.

Hun føler hun har en viss allmendannelse etter 17 år som kommentator i den svenske avisa Dagens Nyheter, sier hun har skrevet om det meste, men at hun ikke visste hvor ille det sto til på forskningsfronten. Ille er Kjöllers ord, og det er et ord hun bruker flere ganger når vi snakker om den ferske boka «Kris i forskningsfrågan», med undertittelen «vad FAN får vi för pengarna?».

Alle har ikke vært like fornøyd underveis, sier hun.

— Det er forskere som har ment at jeg ikke burde skrive denne boka siden det også finnes så mye bra forskning. Men jeg tenker det er omtrent som å si at man ikke skulle skrive om Macchiarini siden det finnes så mange bra leger. At man ikke skulle ha skrevet om voldelig politi fordi det finnes så mye bra politi. Transparens og åpen debatt er bra for all virksomhet.

«Ugjennomtrengelig som Amazonas jungler»

Kjöller er journalist og forfatter med flere sakprosabøker bak seg. Denne gangen har rettet inn siktet mot forskningspolitikken, et felt «like stort og ugjennomtrengelig som Amazonas jungler», som hun skriver.

Spekket med eksempler går hun kritisk gjennom alt fra bruken av forskningsmilliarder til tidsskrifter og fagfellevurderinger.

Ikke minst retter hun siktet mot det hun kaller «meningsløs forskning». Hun har snakket med ulike aktører i sektoren og dukket ned i såkalt metavitenskap, forskning om forskning. Hun viser til professorer som slår fast at over halvparten av forskningen som presenteres i prestisjetunge tidsskrifter er «falske».

En person som går igjen er John Ioannidis, professor i metavitenskap ved Stanford University, som i 2005 publiserte studien «Why Most Published Research Findings Are False» og i 2016 publiserte kom med en ny studie med tittelen «Why Most Clinicial Research Is Not Useful».

«Blant medisinske studier, kliniske studier samt annen forskning anslår han at 85 prosent (!) Av alle milliardene som brukes på forskning er 'bortkastet',» skriver hun.

Vi skal komme tilbake til det Kjöller hevder er meningsløs forskning, men først til en skandale som i første omgang fikk den svenske journalisten til å gyve løs på forskningspolitikken.

Det er her navnet Macchiarini kommer inn.

Skandalen rundt Macchiarini

Denne høsten er det ti år siden Paolo Macchiarini ble ansatt som gjesteprofessor ved Karolinska Institutet (KI).

Fire år senere leverte fire leger ved KI inn bekymringsmeldinger om forskningsfusk, etter at Macchiarini noen år tidligere hadde operert inn de første kunstige luftrørene på pasienter.

I dag er historien godt kjent. Flere av pasientene døde, Macchiarini mistet etter hvert jobben og rektoren ved KI måtte gå. Det er en sak Kjöller har fulgt tett. I boka slår hun fast at det var Macchiarini og hans bruk av mennesker som forsøkskaniner som fikk henne til å stille spørsmål.

«Hvordan var det mulig at skandalekirurgen så lenge ble bevilget forskningsmidler til tross for åpenbart fusk og livsfarlige eksperimenter på mennesker? Hva kommer det av at han, selv etter at det ble åpenbart at han pyntet på resultatene, fikk støtte fra Karolinske Institutet og flere tunge professorer? Var det en systemfeil her?»

— Det var en stor mørklegging i denne saken, den fikk meg til å fundere over om det finnes noe i strukturene som er helt galt, som fremmer dårlig forskning, sier hun til Khrono.

I tillegg til denne skandalen viser hun til en rapport fra OECD fra 2016, som ifølge Kjöller konkluderer med at Sverige taper som forskningsnasjon, at de presterer dårligere til tross for at det satses mer økonomisk og at nesten alle sammenlignbare land har utviklet seg bedre under en 20-årsperiode.

— Vi har svake forskningsministre

Kjöller hevder det ligger flere miner begravd på forskningsfeltet, som at «vi har et finansierings- og meritteringssystem som frister forskere til å runde hjørner og presentere storslåtte resultater som verken stemmer eller er mulig å bruke», som hun skriver.

I møte med dette beskriver hun en mangel på kunnskap om feltet ikke bare hos journalister, men også hos politikere.

— Vi har svake forskningsministre, det er ikke en höjdarposition i Sverige, sier hun.

I boka beskriver Kjöller at hun ser for seg at mange forskningsministre, før de blir varme i trøya, «bøyer nakker litt i møte med professorer med gullstriper på skulderklaffene når disse med en voksen stemme krever mer penger. Gjerne uten spørsmål om hva de har tenkt å gjøre med dem».

— Det er noe med auraen rundt forskning, det kjennes som at å stille spørsmål ved forskning er som å stille spørsmål ved Mor Theresa. Forskning er jo viktig og har gjort vanvittig mye bra for menneskeheten, så å stille spørsmål ved om vi har et system som fremmer god forskning og om alle pengene går til bra ting, blir følsomt.

Kjöller etterlyser debatt om hva pengene går til og peker på den pågående pandemien.

— Jeg tror det vil komme utrolig mye dårlig forskning rundt Covid-19, sier hun og legger til at det kastes milliarder inn i forskning på dette fordi man vil vise at man tar det på alvor.

Så hva mener hun er meningsløs forskning?

I boka beskriver Kjöller flere varianter av det hun altså kaller meningsløs forskning. Smak litt på de ordene, meningsløs forskning. Det er harde ord, så hva mener hun?

— Meningsløs forskning er dels forskning som forsøker å besvare et spørsmål som allerede er besvart vitenskapelig, der man bedømmer at det fins tilstrekkelig med forskning til at man kan vite. For eksempel at kortison til for tidlig fødte barn hjelper dem med å overleve og få lungene til å utvikles. Det har man visst siden åttitallet, sier hun.

Andre varianter er ifølge Kjöller «overdrevne og falske forskningsresultater» og forskning der ingen er interessert i svaret, som hun sier til Khrono.

— Så har du forskning som kommer fram til resultater som ikke kan brukes til noe, som kostholdsråd som sier at man kan minske kreftfaren om man spiser ti kilo blomkål hver dag. Det er ingen som kan spise ti kilo blomkål hver dag, så det er verdiløst.

Kjöller viser også til forskere som i et innlegg i Svenska Dagbladet tidligere i år henviste til en artikkel i det medisinske tidsskriftet Lancet.

— Der sier de at 85 prosent av anvendt publisert forskning er skräp, det er research waste, verdiløs forskning.

Vil ha svar på spørsmål

Ok, så hvordan i all verden vil hun måle hva som gir mening, hva som har verdi? Skal hun veie alt mot samfunnsnytte?

— Nei, og dette er vanskelig. Jeg er også svært nøye med å skille på grunnforskning og anvendt forskning. Grunnforskningen skal være fri, der skal forskerne stille sine spørsmål, den skal være nysgjerrighetsdrevet, det går ikke på annet vis.

Kjöller vedgår at det er vanskelig også for anvendt forskning, men peker på Storbritannia og spør om en ikke burde ha en slags «oppdragsforskning» på vegne av samfunnet.

— Vi kan for eksempel si at vi som samfunn har behov for å få vite hvordan man best håndterer barn med ADHD, eller hva skal man gjøre om man oppdager at en tolvåring er i ferd med å bli kriminell. Slike spørsmål trenger vi svar på, så kan forskergrupper søke jobb for å besvare spørsmålene. Jeg synes det er ille at vi i Sverige har like mange offisielt finansierte forskere som politi, uten at det finnes noe svar på spørsmålet om hva man gjør med gjengkriminelle.

Les også

«Aggressiv» og «skadelig» konkurranse fører til angst og depresjon blant forskere

Hun vil ikke ha politisert forskning, sier hun, men ser for at en innen anvendt forskning hadde hatt en rute der man krysser av og forklarer hvordan en ser for seg at resultatet kan brukes.

Mener det er brukt «feil målestokker»

Det ville ikke vært feil å forsøke å måle utfall, skriver hun i boka, og legger til at enhver offentlig aktør som betros skattebetalernes penger tvert imot har plikt til å spørre seg hva de får ut av dem.

— Det lukter målstyring av dette. Er det virkelig mer målstyring forskerne trenger?

— Nei, det er jo en konflikt her, vedgår Kjöller.

I boka skriver hun at det er blitt brukt «feil målestokker». Hun legger til at «å måle kvalitet på forskning med kvantitative metoder er kanskje like fåfengt som å prøve å sette tall på verdien av et vennlig blikk eller et klapp på kinnet i eldreomsorgen».

Samtidig peker hun på Riksrevisjonen.

— De har aldri sett på hvordan forskningspolitikken fungerer, sier hun og fortsetter:

— Man kan ikke bare si at her har dere en haug med penger, det er mer enn det hele politiet får, mer enn domstol og påtalemyndighet får til sammen, gjør hva dere vil med det, og vi sjekker ikke hva dere gjør.

I skyggen av storslåtte resultater

«Forskningssuksess måles i volum, publikasjoner og sitater. Ikke ut fra kunnskapsbygging eller nytten for de menneskene som faktisk betaler for den», hevder Kjöller i boka.

Hun sier hun har jaktet på insentiver og struktur som har fremmet «dårlig forskning». Så hva har hun funnet?

— Du har jo hele dette systemet der du for å få penger til forskningen må vise hvilken lovende eller storslagen forsker du er. Det gjør du gjennom å vise fram et storslagent resultat, sier hun.

Du må få forskningen din publisert, «helst i de største og mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftene», skriver hun.

— Du må vise fram et utrolig resultat, som er statistisk signifikant, sier hun og beskriver hvordan en logikk der utvalget tilpasses for å få et statistisk resultat som kan selges inn til tidsskriftene.

— Vi i mediene er jo også bare interessert i storslagne nyheter om at det snart kan bli charterturisme til månen eller at du kan spise som vanlig og likevel gå ned hundre kilo i vekt. Da får vi dette, i stedet for den varsomme kunnskapsbyggingen, den tålmodige og ambisiøse prosessen havner i skyggen av de storslagne resultatene.

Hun pirker også ved tidsskriftene og spør om de «tar ansvar for at det som publiseres er sant, relevant og holder en viss kvalitet». Nja, svarer hun og skriver, med blikket på fagfellevurderingene, at det er mer korrekt å si at kontroller er outsourcet til forskere som får null kroner for jobben.

— De kan være ansatt på et offentlig universitet og må gjøre dette på fritiden, sier hun.

I boka beskriver hun det som «støtende at kommersielle aktører, med astronomiske profittmarginer, forventer at supereksperter skal gjøre et frivillig arbeid i en virksomhet som er skattefinansiert».