Å stenge Gunnerus­biblioteket vil lukke universitetet mer inn i seg selv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg vet ikke hvor mange timer totalt jeg endte opp med å tilbringe forvirret og letende i bokmagasinene i løpet av de to årene jeg jobbet på Gunnerusbiblioteket, den nå stengte og nedleggingstruede filialen av NTNU Universitetsbiblioteket på Kalvskinnet i Trondheim.

Å finne frem bestilt materiell fra magasin varierte i vanskelighetsgrad fra kjempelett til klin umulig. Samlingen er så vanvittig mangfoldig, og vi fikk inn bestillinger på alt fra snuskete westernlitteratur til langt mer seriøse, men tidvis rimelig obskure fagrapporter. Å finne frem de nyeste bøkene var grei skuring — raskt inn og raskt ut —, mens bestillinger på gamle vitenskapelige tidsskrift, eller gamle notepartitur eller materiale fra den store lokalhistoriske samlingen kunne være langt vanskeligere.

demonstrasjon

Demonstrerte mot at NTNU har stengt Norges eldste vitenskapelige bibliotek

Flere ganger ble jeg gående frem og tilbake for å lete. Noen ganger måtte jeg melde pass. Jeg hadde ikke jobbet der lenge nok. Jeg kjente ikke samlingene godt nok, kjente ikke alle unntakene i oppstillingsrekkefølgen som av historiske — men nå uvisse — årsaker fantes, og jeg hadde ikke lært godt nok å tolke hvordan materialet ville se ut ved å se på oppstillingssignaturen.

Selv om bibliotekkatalogen er digitalisert, skjedde det ikke sjeldent at vi fikk forespørsler om materiale hvor søk i Oria ga så tvetydige svar at det var vanskelig å si om vi faktisk hadde materialet eller ei. Da hjalp det å ha mer erfarne kolleger å spørre om råd. Ved et par anledninger måtte jeg gå gjennom de fysiske kartotekkortene som fremdeles står lagret rundt i gangene på biblioteket.

Gunnerusbiblioteket er ikke bare en filial av universitetsbiblioteket med de tjenestene man kan forvente å finne der. Ved siden av Vitenskapsmuseet er det her du finner tydeligst arven fra Trondheims over 260 år lange periode som sentral norsk kunnskapsby. Gunnerusbiblioteket oser historie — lokalhistorie, vitenskapshistorie og kulturhistorie. Selv navnet understreker dette, oppkalt som det er etter biskop Johan Ernst Gunnerus, en av grunnleggerne av Det Kongelige Videnskabers Selskab i 1760.

En ting jeg likte å gjøre, var å gå inn i lesesalen tidlig om morgenen, bare for å ta inn rommet mens den var tom før biblioteket åpnet. Gunnerusbiblioteket har Trondheims fineste lesesal. Nå står den tom hele tiden.

Men det jeg savner aller mest med å jobbe der er å gå mellom samlingene, å se og ta på de gamle bokryggene, plukke ut kuriosa, bli litt fnisete av hvor smalt noe av materialet er, men samtidig også bli fascinert av hvor mye menneskelig aktivitet som er dokumentert, hvor mye kunnskap som er lagret og hvor mye kulturarv som er bevart mellom veggene og i det ti etasjers høye boktårnet som Sigrid Undset i sin tid var med på å finansiere.

Sigrid Undset, ja. Hvis du er nysgjerrig på notatene hun skrev i margen mens hun gjorde research til sine bøker, finnes fagboksamlingen hennes på Gunnerusbiblioteket. Og har du et forskningsbehov får du, heldigvis, fremdeles mulighet til å bla i denne i Spesialsamlingenes lesesal som fremdeles tar imot besøk etter avtale.

For jeg skal ikke beskylde NTNU og universitetsbiblioteket for å ha planer om å kaste ut Sigrid Undsets boksamling. Ei heller andre deler av den verdifulle samlingen slik som originalmanuskriptet til «Ja, vi elsker dette landet», eller alle privatarkivene, eller teatersamlingen med manus og teaterplakater fra Trondheims over to hundre år lange teaterhistorie. Bibliotekdirektøren bedyrer jo at det ikke er snakk om en varig stenging. Men samtidig vil han ikke si noe om hvilken form Gunnerusbiblioteket er tenkt å ha når det angivelig en dag åpner igjen. 

Det jeg er redd for at NTNU- og bibliotekledelsen ikke skjønner, er at det ikke er nok å ha ting liggende i magasin. En må ha et levende fagmiljø rundt samlingene. En må ha folk til stede som er interessert i dem, som har kompetanse til å lese dem, som arbeider aktivt med dem til både forskning og formidling, som ser sammenhenger mellom dokumentene og kan komme med råd og tips til den som spør. Ellers blir ikke samlingene egentlig bevart. De blir bare lagret og glemt.

Ledelsen i NTNU og universitetsbiblioteket bruker sikkerheten og et innbruddsforsøk i juni som forklaring på stengingen. Det er selvsagt viktig at med en så verdifull samling må sikkerheten være god, men det jeg hører fra mine tidligere kolleger, er at sikkerhetsbristen som gjorde det mulig for en uvedkommen å komme seg inn i spesialsamlingenes arealer, ble utbedret allerede i sommer. Da klarer jeg ikke å la være å lure på om dette er vikarierende argumentasjon.

Foruten arkeologi er det ingen av universitets fagmiljø som sokner til biblioteket. Den viktige kunnskapshistoriske, lokalhistoriske og kulturhistoriske samlingene har imidlertid vært viktig for mange andre, men en god andel av disse er forfattere som arbeider utenfor NTNU-systemet. Når man driver universitetet etter bedriftsøkonomiske prinsipper, kan dette bli et problem. I stedet for å se kunnskapsproduksjon som et gode i seg selv, og på Gunnerusbiblioteket som et vindu inn til NTNU og et sted der universitetet kan komme i kontakt med samfunnet, blir de eksterne brukerne sett på som gratispassasjerer. Da fremstår plutselig Gunnerusbiblioteket mer som lavthengende innsparingsfrukt enn som noe universitet bør være stolt av.

Det er synd, for det vil bety tapte muligheter. Beliggenheten midt i byen, samlingene, den historiske arven og kompetansen på bygget gir Gunnerusbiblioteket et fremragende utgangspunkt for ikke bare forskningsstøtte, men også for forskningsformidling. Her kan NTNU profilere både sin nåværende og historiske virksomhet og vise frem sin sentrale posisjon og rolle i Trondheims lange historie som kunnskapsby. 

Å stenge Gunnerusbiblioteket, derimot, vil være å lukke universitetet litt mer inn i seg selv.