Kjent medisinprofessor beskyldt for forskningstyveri

En forsker anklagde høsten 2008 en medisinprofessor ved Universitetet i Oslo (UiO) for tyveri av forskningsresultater. Anklagen kom etter at forskeren var blitt strøket fra forfatterlisten på en vitenskapelig artikkel hun beskriver som et av sine hovedarbeider. Som prosjektleder og idéhaver bak artikkelen hadde professoren satt seg selv.

Historien forskeren forteller, er blitt presentert for den påklagde medisinprofessoren.

— Jeg har svart skriftlig til UiO. Så vidt jeg kjenner til er saken ferdigbehandlet, og jeg har ikke ønske om å kommentere saken utover det eller prosedere den om igjen i media, sier han til Uniforum.

Molekylærbiologisk forskning

Slik forskeren forteller historien, ble grunnlaget for prosjektet lagt under et opphold i utlandet i 2002–2003 finansiert gjennom et personlig stipend fra Den Norske Kreftforeningen.

Forskeren som på denne tiden hadde flere perioder som post doc.-stipendiat bak seg, hevder at hun hadde en avtale med medisinprofessoren om at hun skulle reise ut for å etablere seg som selvstendig forsker med egne prosjekter.

— Jeg studerte molekylære mekanismer og utviklet spesielle molekyler for å blokkere signalveier i celler, såkalte pro-medikamenter. Dette er et viktig verktøy for forståelse av molekylære prosesser i celler. Arbeidet og teknologien har i ettertid dannet grunnlag for en rekke vitenskapelige arbeider og patenter ved UiO, forteller hun til Uniforum.

Med medisinprofessoren hadde forskeren kommet til enighet om at hun skulle skaffe finansiering til en ph.d.-stipendiat og veilede denne fram til doktorgrad. Ved publisering av arbeidet skulle forskeren få posisjonen som sisteforfatter, dvs. posisjonen forbeholdt idéhaver og prosjektleder, mens professoren skulle oppføres som nest siste forfatter. For forskeren var veilederrollen og sisteforfatterskap viktig for å kunne posisjonere seg til en fast, vitenskapelig stilling.

Ny prosjektleder

Med de nye forskningsresultatene som grunnlag fikk forskeren i 2004 lønnsmidler til en ph.d.-kandidat fra Det norske forskningsråd. Men forskeren var på denne tiden midlertidig ansatt og derfor også avhengig av å skaffe egen finansiering. Stipendet fra kreftforeningen gikk ut ved utgangen av 2005, og forskeren var derfor på jakt etter nye finansieringskilder.

Forskningsgruppen hun var tilknyttet, lå under det daværende EMBIO (Enhet for forskning innen molekylærbiologi, bioteknologi og bioinformatikk). Også herfra var det mulig å søke om midler til en ph.d.-stipendiat. Da søknaden ble innvilget, var imidlertid medisinprofessoren blitt oppført som prosjektleder. Begrunnelsen var at EMBIO krevde at prosjektleder skulle være UiO-ansatt. I en mail til forskeren beskriver medisinprofessoren dette som en formalitet. «Vi skal begge være prosjektledere», understreker han.

Med nye stipendiatmidler kunne forskeren nå søke om å få omgjort bevilgningen fra Forskningsrådet til forskerstipend til seg selv.

— Dette var en mulighet jeg allerede hadde diskutert med professoren og Forskningsrådet. At prosjektet var basert mer på prosjekt enn kandidat, gjorde også at jeg ikke så noen grunn til at søknaden ikke skulle bli innvilget, kommenterer hun.

Men forholdet til medisinprofessoren var på dette tidspunktet i ferd med å endre seg.

— Jeg opplevde at professoren forsøkte å ta over arbeidet mitt. Da stipendiatens doktorgradspapirer skulle sendes inn, krevde professoren å bli ført opp som hovedveileder. Dette til tross for at alt arbeidet var basert på mine data fra utlandet, og til tross for at jeg hadde veiledet stipendiaten i nesten to år.

Mistet finansiering

Både overfor forskeren og øvrige medarbeidere gav professoren uttrykk for en forventning om at forskeren ville komme til å forlate gruppen. Forskeren på sin side hevder at hun på dette tidspunktet hverken hadde noe plan eller ønske om dette. Hun forteller at hun i tillegg hadde oppdaget at professoren kort tid etter hennes tilbakekomst, reproduserte og patentsøkte deler av hennes arbeid i hans eget firma.

Høsten 2005 sendte medisinprofessoren et brev til Forskningsrådet hvor han hevdet at forskeren viste liten framgang i prosjektet og var på vei til å forlate forskergruppen, samt at gruppen hadde egne ph.d.-kandidater som kunne overta finansieringen dersom dette skulle være ønskelig.

 Forskeren er i ettertid ikke i tvil om at dette brevet var årsaken til at søknaden om å få omgjort bevilgningen fra Forskningsrådet til forskerstipend, ikke ble innvilget.

At hun viste liten framgang i prosjektet, er noe hun sterkt bestrider.

— Jeg kan dokumentere både via publiserte arbeider, patentsøknader og evalueringer at jeg i denne perioden var en av gruppens mest framgangsrike og produktive forskere, sier hun.

Uten finansiering så forskeren seg nødt til å takke ja til et tilbud om en post doc.-stilling i en annen enhet ved UiO. For å kunne fortsette å bidra i prosjektet, gjorde hun imidlertid en avtale med sin nye arbeidsleder om at hun ikke skulle tiltre før april. Håpet var å kunne jobbe fulltid for sin tidligere arbeidsgiver mot en lønnskompensasjon på tjue prosent i disse månedene, men dette fikk hun ikke aksept for.

Fra januar 2006 veiledet hun derfor ph.d.-stipendiaten uten lønn. I de påfølgende månedene bistod hun medarbeidere på prosjektet ved flere anledninger, men kontakten avtok etter at professoren i en epost i februar klart uttrykte at han ikke lenger ønsket hennes medvirkning.

Fjernet fra forfatterlisten

Forskeren forteller at hun etter dette sendte flere mail til professoren hvor hun ba om å bli orientert, men at hun ikke fikk noen informasjon om prosjektet før hun våren 2008 mottok et manuskript til gjennomlesning. 

Til tross for korte tidsfrister gjorde forskeren etter eget utsagn en rekke viktige endringer i manuskriptet. Hun reagerte imidlertid på at professoren hadde satt seg selv som sisteforfatter, og ba om en gjennomgang av alle forfatternes bidrag.

— Medforfatterne bekreftet at mine bidrag var omfattende og at jeg initierte prosjektet, mens professoren hevdet at mesteparten av arbeidet var gjort etter at jeg sluttet, kommenterer forskeren, som hevder å kunne bevise at svært mye av arbeidet var gjort da hun måtte forlate gruppen.

I september 2008 ble artikkelen publisert i tidsskriftet Journal of Biological Chemistry uten at forskeren på forhånd var blitt informert om at hun var strøket fra forfatterlisten. I ettertid har professoren hevdet at forskeren ved å stille sisteforfatterposisjonen som ultimatum, selv bar ansvaret for dette. 

Vurderte ikke forskerens dokumentasjon

Etter råd fra sin nye overordnede henvendte forskeren seg til Forskningsetisk utvalg ved UiO, og fikk beskjed om å levere en klage til EMBIO-leder professor Odd Stokke Gabrielsen innen fjorten dager.

Til Stokke Gabrielsen leverte hun det hun omtaler som en enkel innmelding av saken, men informerte samtidig om at hun kunne legge fram omfattende dokumentasjon som understøttet anklagene i form av laboratoriejournaler, datafiler, e-poster, patentsøknader og dokumenter med notariale bekreftelser med mer.

— På dette tidspunktet var jeg naiv, og sikker på at saken ville bli behandlet i henhold til UiOs regler for slike saker, sier hun i dag.

På nyåret 2009 mottok forskeren et tilsvar fra den påklagde professoren, samt uttalelser fra to eksterne sakkyndige, patologiprofessor Ole Didrik Lærum ved Universitetet i Bergen og professor i samfunnsmedisin ved NTNU Geir Jacobsen. Hun fikk også tilsendt en samlet vurdering fra en lokal komité, som i tillegg til Odd Stokke Gabrielsen inkluderte de daværende forskningsdekanene ved Det matematisk-naturvitenskapelige, Det medisinske- og Det odontologiske fakultet.

De sakkyndige konkluderte at professoren ikke hadde gjort noe uetisk. Men konklusjonen var trukket uten at forskerens egen dokumentasjon var blitt vurdert, og uten at forskeren var blitt innkalt til intervju.

Utelot eposter

— Professorens materiale bestod i hovedsak av eposter med purringer til meg sendt i mai 2008. Han forsøkte å framstille saken som en personkonflikt hvor mitt bidrag til prosjektet hadde vært minimal og hvor jeg ikke ønsket å delta etter at min finansiering fra Forskningsrådet ble trukket tilbake. Mine eposter med rettelser, kommentarer og forslag til forbedringer av manuskriptet er utelatt, hevder forskeren.  

Professoren la også fram eposter hvor medforfatterne støttet hans rett til posisjonen som sisteforfatter. Disse må etter forskerens mening, sees i lys av at disse ikke kjente til professorens skritt for å hindre henne fra å delta i prosjektet, og av deres relasjon til påklagde.  Medforfatterne var med ett unntak midlertidige tilsatte under professoren.

Ingen av medforfatterne er på noe tidspunkt blitt intervjuet om saken. 

— Jeg hadde et godt forhold til både forskeren og medisinprofessoren, men jeg registrerte at forholdet mellom dem ble stadig dårligere, forteller en av dem til Uniforum. Bakgrunnen for konfliktene som toppet seg i 2005, kan hun ikke uttale seg om.

— Jeg gikk ut i permisjon i denne perioden og var ikke så involvert. Ut fra min kjennskap til prosjektet, støttet jeg professoren i hans ønske om sisteforfatterposisjonen. En annen medforfatter støttet professoren våren 2006, men kan ikke si noe om hvorfor.

— Dette er mange år siden, og jeg husker ikke detaljene i saken, bemerker hun.

Artikkelens førsteforfatter, den daværende ph.d.-stipendiaten, ønsker ikke å uttale seg til Uniforum.

Konsulterte ledelsen

Med henvisning til universitetets regelverk, ba forskeren i februar 2009 Forskningsetisk utvalg foreta en ny vurdering. Da svaret kom et halvt år senere, var konklusjonen den samme. Den påklagde professoren hadde ikke foretatt seg noe uetisk. I sakspapirene framkom det imidlertid at heller ikke denne gangen var forskerens egen dokumentasjon blitt vurdert. 

Sakspapirene viser også at UiO-ledelsen godkjente professorens ekskludering av forskeren fra forfatterlisten før artikkelen ble sendt. Daværende forskningsdirektør Terje Mørland skrev i en mail til professoren: «Jeg synes du gjør det riktige. Håper at saken løser seg. Hvis den ikke skulle gjøre det, ta kontakt så får Einar og co se nærmere på det juridiske.» (Einar Noreik, juridisk seniorrådgiver og sekretær for Forskningsetisk utvalg, red.anm.)

Leder for EMBIO, Odd Stokke Gabrielsen og to representanter fra Forskningsetisk utvalg ved UiO er kopiert i mailen. Hverken UiO-ledelsen, Odd Stokke Gabrielsen eller Forskningsetisk utvalg har på noe tidspunkt tatt kontakt med forskeren for å få hennes versjon av saken.

Publiserer ny artikkel

Forskerens neste skritt var å sende en bekymringsmelding til Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning – Granskingsutvalget. Granskingsutvalget sendte saken tilbake til UiO med en oppfordring om å svare på samtlige av forskerens anførsler rundt saksbehandlingen, men denne oppfordringen ble ikke etterfulgt av universitetet.

I slutten av august 2009 publiserte medisinprofessoren en ny artikkel med seg selv som sisteforfatter. I dette tilfellet hevder forskeren å kunne dokumentere at hennes datasett er plagiert. Også denne gangen var hennes navn strøket fra forfatterlisten, men denne gangen mottok hun ingen informasjon på forhånd.

På nytt henvendte forskeren seg til Granskingsutvalget, og på nytt ble saken sendt videre til UiO. Forskningsetisk utvalg avviste den nye klagen. Saken er allerede behandlet, var begrunnelsen.

Ikke klageinstans

Forskeren ba etter dette Granskingsutvalget behandle de to sakene på selvstendig grunnlag. I avvisningsvedtaket som kom i juli 2010, påpekte Granskingsutvalget at enheten ikke er klageinstans for institusjonenes behandling av uredelighetssaker.

I en klage til Kunnskapsdepartementet ba forskeren på nytt om at hennes dokumentasjon måtte bli vurdert i en uavhengig og transparent prosess, men fikk heller ikke denne gang gjennomslag. Svaret som kom i 2012, var at klagen på Granskingsutvalgets avvisningsvedtak ikke kunne tas til følge.

I 2013 ba forskeren om et møte med kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Dette ble ikke innvilget. Tilbakemeldingen fra departementet var at det ikke forelå noen saksbehandlingsfeil ved Granskingsutvalgets behandling.

I brevet påpekte departementet at det i utgangspunktet er institusjonene selv som skal behandle tilfeller av mulig uredelig forskning. Departementet poengterte dessuten at det er opp til Granskingsutvalgets skjønn å behandle en sak. Granskingsutvalget har ikke plikt til å granske en sak selv om det skulle være påvist saksbehandlingsfeil

Forskningsombudet engasjerer seg

Høsten 2014 tok forskeren kontakt med universitetsstyremedlem Kristian Gundersen som har arbeidet for å etablere vitenskapsombud for samtlige fakulteter ved UiO. Gundersen gikk selv ikke inn i saken, men rådet forskeren til å ta kontakt med forskningsombud for medisinske fag, professor emeritus Peter Kierulf (bildet under).

Etter et halvt års purring lyktes det Kierulf å få sakspapirene overlevert fra UiO. I papirene manglet forskerens egen dokumentasjon. Det dukket også opp papirer med informasjon som var ny for forskeren, blant annet at det på et tidlig tidspunkt i saken ble reist spørsmål ved Odd Stokke Gabrielsens habilitet.

At forskeren i motsetning til den anklagde medisinprofessoren, ikke er blitt gjort kjent med alle papirene i saken, er et av punktene Kierulf har tatt opp i et brev til Forskningsetisk utvalg ved UiO. Med henvisning til regelverket som sier at dekan har plikt til å belyse alle sider av en sak, har forskningsombudet bedt Forskningsetisk utvalg sannsynliggjøre at også forskerens dokumentasjon er blitt vurdert. Brevet som ble sendt i juni 2015, er fortsatt ikke besvart.

Les også disse sakene fra Uniforum:

• Anklage om forskningstyveri: All dokumentasjon bør vurderes
• Anklage om forskningstyveri: Ikke nødvendig å vurdere klagerens dokumentasjon