kronikk ● Kristin Bergtora Sandvik
11. september som rammefortelling: Kan vi slippe den nå?
For meg og mange andre har 11. september blitt en slags rammefortelling for den forskergjerningen vi har forsøkt å utføre siden tårnene kollapset, skriver Kristin Bergtora Sandvik.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
11. september 2001 satt jeg i et auditorium i Domus Academica på juridisk fakultet for å følge et seminar om Tampa-saken: Australia nektet å la containerskipet M/S tampa sette i land båtflyktninger og den norske kapteinen Arne Rinnan hadde i slutten av august trosset myndighetene og ført skipet inn i Australsk farvann. Dette resulterte i at australske soldater bordet skipet.
En diplomatisk krise mellom Norge og Australia var på trappene, før det hele løste seg ved at flyktningene ble fraktet til New Zealand og Nauru. Tampa-dramaet hadde fått mye internasjonal medieoppmerksomhet. Norge var stolt over både kaptein Rinnan og sine egne verdier, og Rolf Einar Fife, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementets rettsavdeling, var midt i en utlegning om folkeretten da telefonen hans ringte.
Akkurat slik Bruce Willis ser seg selv storme i sakte film gjennom flyplassen i filmen 12 Monkeys har jeg igjen og igjen avspilt øyeblikket da Fife plutselig begynner å spurte opp trappene fra scenen, forbi den benkeraden jeg satt på, for så å forsvinne ut gjennom døren bakerst i lokalet. Det neste jeg husker er kaos – og at jeg, svært forvirret – stopper ved kontoret til professor Cecilia Bailliet som hadde vært sentral i organiseringen av seminaret, for å si at det tross alt jo hadde vært et vellykket seminar.
Bailliet så opp på meg fra skrivebordet, hvit i fjeset, og sa lavt: skjønner du ikke det, nå blir alt forandret. Jeg og noen andre vitenskapelige assistenter virret rundt og endte foran tv-en i en leilighet på Frogner hvor vi sammen måpende så på tårnene kollapse. Da jeg kom hjem dit jeg bodde senere på kvelden ringte jeg mamma. Hun kom og hentet meg.
Observasjonen var korrekt. Alt ble forandret den dagen. For meg og mange andre har 11. september blitt en slags rammefortelling for den forskergjerningen vi har forsøkt å utføre siden tårnene kollapset. Bildet av den fallende mannen er alltid der, et eller annet sted i bakhodet.
Nå, 20 år etterpå virker det plutselig åpenbart. Jeg har fått det travelt med å finne ut hva det betyr for meg selv, samtidig som jeg diskuterer med meg selv hva det ikke betyr for studentene mine som er mer opptatt av jordens undergang enn tvillingtårnene. Kan vi slippe nå? Hvilke deler av denne rammefortellingen bør vi fortsatt holde på?
For oss som var barn av det relativt håpefulle 1990-tallet var 2000-tallet traurige saker. Av og til sitter jeg med følelsen av at vi aldri helt har klart å hente oss inn, hverken verdenssamfunnet, nasjonen eller jeg selv.
Kristin Bergtora Sandvik
Noen dager etter 11. september kom jeg inn på masterprogrammet på Harvard Law School, hvor jeg ble værende mer eller mindre sammenhengende fra sommeren 2002 til senhøstes 2008. Hele den perioden jeg var i Cambridge, var krigen mot terror allestedsnærværende: Logan Airport, hvor flere av terroristene hadde startet sin ferd, var et slags fort. Uvant den gang, selvfølgelig nå.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det var bare de mest radikale studentene på Harvard som protesterte mot krigen i Irak. Mange hadde for mye å tape — enten fordi det ville ta seg dårlig ut på CV-en eller fordi mektige foreldre kunne bli stilt i forlegenhet. Om kvelden så vi «Showdown with Saddam» på TV-en i fellesrommet i Gropius-bygget der jeg bodde.
Krigen mot terror var i høyeste grad tilstede på campus, men jeg slapp å være med. Noen amerikanske jusstudenter vervet seg. Internasjonale studenter med feil pass fikk ikke komme tilbake fra sommerferier og utenlandsopphold. Min iranske klassekamerat ble ringt opp av en agent som insisterte på at han egentlig var iraker, ikke iraner. George Bush og hans kumpaner og rådgivere ble for meg og de fleste rundt meg – aktivister, menneskerettighetsjurister og akademikere — «The Axis of Evil».
Tiden går, i dag er Bush rehabilitert som en elskelig eldre mann som svinger malerpenselen, er venn med Obama og avskyr den langt mindre blodige Donald Trump. Men vi bør vel regne på det med litt mer flid: hvor mange tok krigen mot terror livet av?
De forvirrende tallene fra the Iraq Body Count project smelter sammen med de menneskelige tapene etter 20 år med okkupasjon og bombing av Afghanistan. Så er det mer bombing av sivile i Somalia, Libya, Pakistan, Mali, Yemen og talløse andre steder hvor krigen mot terror er blitt ført: på bakken og i luften – via væpnede droner, utspekulerte torturteknikker, hemmelige interneringsleire og ved hjelp av oransje dresser og svarte sekker snurret stramt rundt knelende menns hoder.
Det er krig mot terror, mot Islam, mot ekstremisme og mot fattigfolks mobilitet. Når mennesker forsøkte å redde seg selv ved å komme til oss, da fikk vi flyktningkrise.
For oss som var barn av det relativt håpefulle 1990-tallet var 2000-tallet traurige saker. Av og til sitter jeg med følelsen av at vi aldri helt har klart å hente oss inn, hverken verdenssamfunnet, nasjonen eller jeg selv. Som deltagende krigførende nasjon har vi i 20 år kunnet observere disse konfliktene på en slags avstand, selv om avstanden kollapset på et vis med 22. juli. Hva blir det til nå, i 2021?
Den store rammefortellingen handler om miljø og klimakrise og det har den gjort lenge. Det er på tide å slippe 11. september og krigen mot terror – med erkjennelsen om at jeg og min generasjons forskere aldri kan unnslippe.
