Zoom, zoom, zoom over hele linja... og det er ingenting å le av

Først et møte. Så en forelesning. En runde for å sjekke hvordan det står til med foreldre eller en gammel onkel. Nytt jobbmøte. En ny forelesning. Møte i borettslaget. Og et «zoom-party» med venner for å runde av dagen.

Sånn går no dagan.

Covid-19 har flyttet dagliglivet vårt ut på verdensveven, kollegaer, slekt og venner som stirrer mot oss fra skjermen er blitt en del av hverdagen.

Det gjør at vi kan holde kontakten i en utfordrende tid, men det kan samtidig tappe oss for krefter. Internasjonalt snakkes det om zoom fatigue. Begrepet er hentet fra det amerikanske selskapet som har erobret hjemmekontor verden rundt, det samme selskapet som er omstridt av personverngrunner.

Men det gjelder også om du koblet deg opp via whereby, teams eller hva du måtte bruke.

Les også:

Advarer mot at hjemme-kontor blir normalen

Cyberpsykologer forteller om hvordan det tærer på kreftene våre. Fra akademia forteller folk om hvordan de sliter med å følge med på møter eller å forelese for et hav av ansikter uten å kunne lese kroppsspråket deres.

Men hvorfor kan selv en virtuell øl med venner fra egen sofa tappe oss for krefter?

Kropp og sinn

Det er mer krevende å være i et videomøte enn å møtes ansikt til ansikt, det krever mer fokus fra oss, slår førsteamanuensis Gianpiero Petriglieri ved Insead fast overfor BBC.

Han viser til at vi ikke bare kommuniserer gjennom det vi faktisk sier, men også gjennom ting som ansiktsuttrykk, kroppsspråk og stemmeleie. Under videomøter er det langt mer krevende å ta inn og prosessere disse, slår forskeren fast.

— Sinnene er sammen når kroppene ikke er det. Denne dissonansen, som gir folk motstridende følelser, er utmattende. Du kan ikke slappe naturlig av i samtalen, sier han til BBC.

Dette er en gjenganger i beskrivelsen av zoom fatigue. En som er inne på det samme er Andrew Franklin, førstelektor i cyberpsykologi ved Norfolk State University i den amerikanske delstaten Virginia.

Det er gjort mye forskning som viser at vi sliter med dette, slår han fast i et intervju med National Geographic.

Kommuniserer når vi er stille

Magasinet viser til at vi kommuniserer selv når vi er stille, og at hjernen vår henter informasjon ikke bare fra de ordene som faktisk blir uttalt, men også andre signaler som sendes ut.

«Disse tegnene bidrar til å male fram et helhetlig bilde av det som formidles og hva som forventes av svar fra lytteren. Helt siden menneskene utviklet seg som sosiale dyr har forståelsen av disse tegnene kommet naturlig for de fleste av oss», skriver National Geographic og legger til at det krever lite innsats fra oss og kan legge grunnlag for følelsesmessig intimitet.

Men, fortsetter de, disse evnene svekkes i en videosamtale, det krever en mer intens oppmerksomhet rundt selve ordene når du ikke kan se kroppsspråket.

— For folk som er avhengig av disse ikke-verbale tingene kan det være et stort problem å ikke ha dem, sier Franklin til National Geographic.

Problemet kan være stort nok når du har en eller to personer som snakker til deg fra skjermen, det blir ikke mindre når du har et helt kor av folk.

Dehumaniserende

Nevnte Petriglieri er også intervjuet av Chronicle of Higher Education om det samme. Her viser han til en venn av seg, en terapeut, som pekte på at hvordan zoom-samtaler oppleves også henger sammen med hvem du snakker med. Med folk du ikke har mulighet til å se på andre måter føles det som en mulighet, med folk du vanligvis møter ansikt til ansikt blir det et nederlag.

Les også:

Lunsjmøtet på Zoom ble invadert

Det handler med andre ord mindre om teknologien og mer om konteksten, slår de fast.

Petriglieri peker også på utfordringen for universitetsansatte som i møte med kravet om fjernundervisning under pandemien har strømlinjeformet forelesningene. Levering av innhold kommer i sentrum, mens de får gjort mindre av det mange setter mest pris på, «å føre folk sammen og hjelpe dem til å vokse». Det blir «litt dehumaniserende», sier han.

Chronicle of Higher Education har også snakket med førsteamanuensis Kevin R. McClure ved University of North Carolina. Han har aldri hatt problemer med å konsentrere seg på møter sier han. Det var før alle flyttet over på zoom. I det siste har han vært distrahert. Det er lett å se på telefonen uten at noen følger med.

Han forteller også at det er utfordrende å undervise når han ikke kan lese kroppsspråket til studentene eller «lese rommet».

Slike historier er ikke enestående.

Hvor stor er egentlig forskjellen

Jo da, det er noe annet å kommunisere på nett, men er det egentlig så grunnleggende annerledes?

— Jeg tenker generelt at ting stort sett er mer like enn de er forskjellige. Det kommer hele tiden noe nytt, først har du sjekking på barer, så kommer Tinder, hvor stor er egentlig forskjellen, sier psykolog Peder Kjøs til Khrono.

De basale tingene vi holder på med er de samme, selv om vi flytter over på nye medier, sier Kjøs og viser til at det hevdes at kroppsspråket er 80 prosent av kommunikasjonen, og at det er dårlig nytt for den som fant opp telefonen.

— Det er bare tøys, vi klarer fint å kommunisere med telefon, eller med brev for den del.

Fellesskapet, gleden av hverandre, er så sterke ting at det kan krysse enhver barriere, mener psykologen, som altså ikke er så sikker på hvor nytt eller annerledes kommunikasjonen via skjermen er.

Usikker på hva zoom fatigue er

Jo da, det kan være slitsomt, understreker han, og legger til at noen synes det er slitsomt med kameraet. Men det har gått bemerkelsesverdig greit å venne seg til, mener han.

— Jeg er litt usikker på hva zoom fatigue er, sier Kjøs.

Han legger til at det selvsagt er noe annet enn vanlig sosial omgang, man sitter hver for seg, får ikke alle de små signalene som sendes når man er i samme rom, man må dessuten vente på tur.

— Det er utfordrende, en kan jo ikke snakke i munnen på hverandre og kan ikke gi de små signalene som smører kommunikasjonen.

Disse små signalene er viktig, og en blir litt sliten av de ikke er der. Men Kjøs er altså usikker på hvor mye det egentlig endrer.

Les også:

«Zoom er trygt». Er det nok?

— Det er jo interessant at folk som bare chatter på nett, eller bare skriver brev til hverandre, kan bli forelsket, det overskrider mediet, selv om ting ved mediet kan være slitsomt.

Følelse av at du må opptre

En ting er manglende kroppsspråk, i BBC pekes det også på andre ting. En ting er stillhet. Mens det i en fysisk samtale skaper en naturlig rytme, kan det gjøre folk ukomfortable når det skjer i et videomøte.

En annen faktor, som førsteamanuensis Marissa Shuffler ved Clemson University peker på overfor BBC, er at vi er veldig klar over at vi blir sett på.

— Når du er i en videokonferanse vet du at alle ser på deg, du er på scenen, det blir et sosialt press og en følelse av at du må opptre, sier Shuffler til BBC. Det kan være nervepirrende og stressende, mener hun.

I Aftenposten, som også har sett på hvordan videomøter kan slite ut folk, pekes det også på tap av miljøskifter.

— Man mister den fysiske bevegelsen mellom møtene. Det kan være fysisk og mentalt utmattende, sier sjefforsker Nils Brede Moe ved Sintef til avisa. Han står bak en studie som ikke er publisert, der han under krisen har sett på hvordan en stor, norsk bedrift samarbeider over internett.

I tillegg til den fysiske bevegelsen mellom møtene, viser Moe til at man mister forflytning mellom kontor og kafe, eller stue og korøvelse.

Men zoom fatigue handler ikke bare om hva som skjer på skjermen og ikke, forskerne viser til at hele situasjonen med fjernundervisning og karanteneliv.

Kjøs: Få av oss er i berøringsvakuum

Møter og undervisning er en ting, i tillegg møtes nå venner til en virtuell pils etter jobb. Det er kortere vei til sofaen enn til nærmeste pub, selv om det er kjekkere å møtes fysisk kan det kanskje gjøre at en møtes oftere?

— Ja, sånne effekter kommer også inn, sier psykolog Peder Kjøs til Khrono og viser til at sosiale medier har hatt den effekten. Men for hver nye kanal trengs det for å finne ut hvordan en skal bruke den.

— Det kan være rart først, og derfor litt slitsomt, samtidig som en kommuniserer skal en finne ut av reglene for hvordan man kommuniserer. Det er som når du kommuniserer på et annet språk enn ditt eget, du blir litt mer sliten, det er tyngre.

Hva med behovet for fysisk kontakt? Det kan kompenseres, mener psykologen.

— Det er kort tid dette, voksne klarer seg lenge uten konkret fysisk kontakt, men vil jo helst ha det. Men få av oss er i et berøringsvakuum, de fleste har noen rundt seg som de er i kontakt med. Jeg tenker vi foretrekker å kunne ta hverandre i hånda og gi en klem, men å fortrekke noe og trenge det er ikke det samme.