Professor Elisabeth Eide ved Institutt for journalistikk og mediefag, HiOA. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Professor Elisabeth Eide ved Institutt for journalistikk og mediefag, HiOA. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

To ulike diagnoser for offentligheten

Det forskes mye ulikt rundt terrorangrepene den 22. juli for to år siden. På Institutt for journalistikk og mediefag på HiOA er Elisabeth Eide blant de som er opptatt av betingelser i forkant og konsekvenser i etterkant av terrorhandlingene.

Publisert   Sist oppdatert

I dag er det 2 år siden terrordagen 22. juli 2011. Rettssaken mot Anders Behring Breivik er ferdig og dommen mot ham rettskraftig. Dagen som forandret Norge er kilde til ulik forskning.

Elisabeth Eide, professor og medieforsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, er blant dem som har skrevet flere forskningsartikler om 22. juli. Et av arbeidene ble publisert 22. oktober sist høst i «Journal of Contemporary European Studies». Artikkelen hadde tittelen: The Terror in Norway and the Multiculturalist Scapegoat.

To ulike diagnoser

En av de problemstillingene Eide for tiden er opptatt av er at det ser ut som det utkrystalliserer seg to ulike diagnoser av norsk offentlighet. 

Den ene diagnosen går ut på at høyreekstreme ideer, antimuslimsk tankegods og innvandrerfiendelig utsagn har hatt stort spillerom i offentligheten, i forkant av 22. juli. 

Den andre diagnosen er motsatt, der trekker man fram en «trykkokereffekt», altså at de samme tanker, ideer og utsagn fikk for liten plass i medier og offentligheten og at det kan være en medvirkende årsak til Anders Behring Breiviks handlinger. 

— Det er delvis empirisk belagt at det høyreekstreme kom mer til orde i mediene de første 100 dagene etter 22. juli i rikspressen. Men utviklingen etter den tid er det ingen som har dokumentert grundig, sier Eide.

Eide beskriver en av de store debattene etter julidagen 2011 forenklet slik:

Er synspunkter som er kritiske til islam blitt marginalisert, og bidro i så fall dette – om enn indirekte – til 33-årigens terror, i en form for «trykkokereffekt»?

Eller er det snarere slik at terroristen følte at han hadde en del støtte for sine synspunkter, og dermed kanskje også for handlingene sine? Kan et spesielt medieklima indirekte ha styrket hans overbevisninger?

Dialog og konfrontasjon

Eide er også opptatt av at det ikke er en motsetning mellom å jobbe for dialog og våge konfrontasjon. Hun trekker fram at terroren den 22. juli var et angrep demokratiet, men den var også et angrep på likestilling, på kvinnesaksforkjempere, på mangfoldssamfunnet og ikke minst på muslimer. 

— Politiet har hatt et prosjekt for folk som vil forlate nynazistiske og lignende miljøer, der de gjennom dialog prøver å vende folk bort fra rasisme og hat, med brukbare resultater. Dialogforsøk er ikke latterlige, selv om de noen ganger blir karikert og gjort narr av. Alternativet er aggresjon, isolering og angrep. Selvsagt må dialogen bære i seg elementer av konfrontasjon, beskriver Eide i en kronikk i Ny Tid (8. juni 2012). Kronikken var et utdrag fra et bidrag til boka Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen (Flamme Forlag, 2012).

Eide legger til at ingen degger for det de ikke liker, og i dialogen/debatten må alle tåle at andre misliker det de står for. Dette ligger også dypt forankret i ytringsfrihetens vesen.

Ytringsfrihet og respekt

Eide trekker fram at parallelt med forsvar for ytringsfriheten, må det være tillatt å fremme krav om økt respekt og stille spørsmål ved graden av anonymitet på nettet.

— Det siste ikke minst fordi de som blir angrepet – noen ganger truet og trakassert – bør ha rett til å vite hvem det er som angriper dem. Det krever nok en annen medieatmosfære enn den vi finner i en del debattfora i dag, men det er verdt å strebe etter en atmosfære av mer respekt og medmenneskelighet, der også retten til ikke å bli trakassert og diskriminert har en plass, sier Eide.

Hun sier at påstander om knebling av debatten om muslimer og innvandring ser ut til å ha lite hold i virkeligheten, selv om hun igjen etterlyser mer dokumentasjon.

— Det er viktige sammenhenger mellom den offentlige debatten, medievirkeligheten og mulighetene
for integrering. Mediene er gode til å gi plass til de lidenskapelig rabiate stemmene i ytterkantene av debatten. Utfordringen er å få fram andre stemmer, de tause og de (mindre) lidenskapelige og moderate, poengterer Eide.