Visjonsdebatt avsporer kvalitetsarbeid

Arbeidet med en visjon for utdanning på Universitetet i Oslo (UiO) ble starten på en hard debatt rundt visjoners evne til å fungere som ledelsesverktøy. Det som er viktig nå er at UiO klarer å se bort i fra enkeltpersoners evne til å skape overskrifter i nasjonale medier, og fullføre arbeidet med å løfte utdanningskvaliteten.

For et par uker siden avviste Universitetet i Oslo et forslag til en visjon for utdanning. Den sterkeste kritikeren var styremedlem Kristian Gundersen, som siden da har slaktet konseptet om visjoner i organisasjoner i diverse medier. Senest ut var Universitetet i Agders visjon. Problemet med hele debatten er at den handler om visjoner som ledelsesverktøy, i stedet for intensjonen bak visjoner og hva det kan gjøre for utdanningsinstitusjonene, nemlig å skape ambisjoner - en visjon - for den utdanningen de ønsker å tilby studentene sine.

Bakgrunnen for at UiO startet arbeidet med en utdanningsvisjon var observerte og dokumenterte utfordringer på at det var for lite ledelsesoppmerksomhet og fokus på utdanningsfeltet, for lite oppmerksomhet på fremragende undervisning og utdanning, manglende gjennomføringskraft, og at utviklingen og tiltakene skjer for tilfeldig og fragmentert - listen er lang. Det vi ser tydelig fra denne listen, er at behovet for et ledelsesverktøy er prekært - og det er vår utdanning som står på spill. Derfor mener jeg Gundersen setter sine egne interesser i forsetet, fremfor å tenke på hvilke konsekvenser dette vil få for studentene.

I høyere utdanning i dag eksisterer det en ukultur rundt synet på utdanning - hvor strukturer, regelverk og holdninger verdsetter forskning langt høyere enn utdanning. Det er derfor på tide å ta tak i utdanningsaspektet ved universitetene som historisk sett har vært neglisjert til fordel for forskning. God utdanning skal og kan ikke være et ildsjelfenomen - det må være noe som i felleskap gjennomføres med stolthet!

Visjonsdebatten har resultert til glorifisering av en enkelt akademikers evne til å drive en helhetlig og kvalitetsorientert utdanning - i institusjoner med tusenvis av studenter. Gjennom denne debatten har motstanden mot “management-hysteriet” blitt manifestert i konseptet visjoner, som slik har blitt løftet frem som den store stygge ulven som skulle komme å frata den enkelte akademikers integritet.

Vi må komme oss videre fra en tankegang om at alle måldokumenter og strategier er et brudd på fri forskning. Utdanningskvalitet er noe som må settes utenfor den enkeltes ansvar - det er et felleskapsanliggende. Skal man kunne drive fremragende utdanning i Norge i dag, er man nødt til å gjøre noe med den helhetlige kvaliteten. I påvente av at Torbjørn Røe Isaksen og Co jobber seg fram mot en Stortingsmelding for kvalitet i høyere utdanning, må utdanningsinstitusjonen jobbe parallelt med å løfte vår utdanning. Det må være et løft fra alle nivå.  

Mye blir gjort bra i dag, men så veldig mye kan bli gjort enda bedre. Nå har vi skaffet oss nok forskning som støtter opp under argumentet som sier at studentaktiv undervisning øker læringsutbyttet. Nå må vi gå sammen for å finne en måte som gjør at vi sammen kan løfte kvaliteten på utdanningen vi tilbyr. Skal UiO fortsette å være et fremragende og ledende universitet, må vi legge frykten for måldokumenter til sides. Ansvaret for utdanningskvalitet må gjennomsyre hele organisasjonen - dermed også ledelsen.

Nå er det viktig at både ansatte og studenter fremover støtter opp om arbeidet med å heve kvaliteten. Hvorvidt vi kaller dette arbeidet en visjon eller ei, kan være det samme – nå er det på tide å løfte blikket og innse at dette må være en felles dugnad på tvers i hele institusjonen. La ikke god utdanning være som et spill med russisk rullett. Utdanningskvalitet kan ikke være avhengig av vilkårlighet og flaks.