Voldsom dialogfilm om berømt forfatter

FAKTA

Toves værelse

• Prem iere: 13.10.2023
• Skuespillere: Paprika Steen, Lars Brygmann, Joachim Fjelstrup, Sonja Oppenhagen
• Sjanger: Drama
• Regi: Martin Zandvliet
• Nasjonalitet: Danmark
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Dansk

Sammen med henne er hennes mann, redaktøren Victor Andreasen. Han har det heller ikke bra. Det viser de hverandre hele tiden. Deres dialog er så fylt av råskap overfor den andre at den ikke kan gjøre annet enn å ødelegge dem begge. Seksuelle fornærmelser kommer tett i tett. Det samme gjør utsagn om hvem som er mest betydningsfull av dem, i lys av klasse, skapende evner og intelligens. 

Vi har ikke sett tøffere ekteskapelig dialog siden Mike Nichols Hvem er redd for Virginia Woolf? (1963) der Elizabeth Taylor og Richard Burton begikk karakterdrap på hverandre gjennom en forfyllet natt.

Vi merker at dialogen ikke bare handler om nåtid, men at den i minst like stor grad henter sitt stoff fra årevis med vanskelig samvær. Den stakkars unge forfatteren Klaus Rifbjerg (Joachim Fjelstrup), som kommer på besøk for å diskutere litteratur, involveres brutalt og direkte.

Toves værelse bygger på et teaterstykke med samme tittel (2016) av Jakob Weis. Når Paprika Steen og Lars Brygman bekler hovedrollene i filmen, bygger de på lang erfaring med stykket ved at de også har spilt det sammen på scenen.

Filmregissør Martin Zandvliet har tatt teaterstykket over til filmformatet. Vi snakker med andre ord om et hopp fra én type historiefortelling til en annen. Slikt går ikke alltid bra. Teaterformatet henger gjerne igjen i overgangen og skaper kjedelig film.

Men her fungerer det bemerkelsesverdig godt. Det skyldes de nevnte aktørene. Godt skuespill er en sentral del av saken. Men også regissørens valg for foto og klipping. Selv om hele filmen nesten utelukkende foregår i ett rom, blir vi ikke mer lukket inn enn det vi trenger for å kjenne dette ekteskapets klamhet. De visuelle grepene er gode og varierte. De bidrar til at Toves værelse får et selvstendig uttrykk — som film. At filmen nylig vant publikumsprisen på filmfestivalen i Haugesund sier også sitt om at den oppleves som tilgjengelig i formen.

Filmens tittel gir en presis invitasjon til ett bestemt sted, et værelse i en leilighet. Nærmere bestemt en stue, hvor det straks skal spises lunsj med gjesten Rifbjerg. Den gir også en indikasjon på at det som foregår der hører til i forfatterens private verden — i hennes indre sinn. Den kan, og bør, definitivt forstås i billedlig forstand. 

Ved å ta i bruk en liten språklig fiffighet kan vi dessuten flytte oppmerksomheten fra værelse til tilværelse, og dermed nærme oss filmens ide ytterligere. Vi inviteres til det som for de fleste av oss må fortone seg som en komplett uutholdelig tilværelse.

Tove Ditlevsens liv, synliggjort ved at vi får oppleve noe av det som preget de senere år av hennes totalt 58, kan ikke ha vært enkle. Det er iallfall inntrykket vi får i filmen. Hun var for øvrig i perioder rusmisbruker, og i perioder innlagt for psykiatrisk behandling.

Ditlevsen var blant de store i sin samtid, men fikk ikke den anerkjennelse hun selv mente hun fortjente. Særlig ble hun oppfattet som gammeldags av en del av modernistene.

Dette temaet får også mye plass i filmen. Ektemannen, en svært belest og etter eget perspektiv lynende intelligent modernist, visste å bruke modernisme-diskusjonen mot henne. Ditlevsen sendte like infame utspill i retur. I filmen får vi et rikt utvalg av dem.

Paprika Steens spill må nevnes spesielt. Hun gjør sin rolle så innlevd at vi tror fullt og fast på den. Bedre kan det ikke gjøres. Denne rollen kunne heller ikke vært spilt av en yngre kvinne. Vi aner at Steen tilfører rollen levd liv og samtidig hjelpeløs ensomhet på en måte som griper tak oss, samtidig som den gjør at vi får lyst til å unnslippe. Steen var for øvrig nylig norgesaktuell som regissør med filmen Fedre og mødre. 

Klaus Rifbjerg blir «vår» representant i rommet der han reagerer med det mange vil oppfatte som «normal» bestyrtelse på det han bevitner - og forsøker å bringe inn noe fornuft og empati. Det er et godt grep å bruke denne karakteren på en slik måte. Hans reaksjoner og handlinger gjør at spillet mellom ektefellene framstår enda tydeligere. Husholdersken (Sonja Oppenhagen) bringer derimot en annen dimensjon inn i det hun med sin snikende oppførsel og uutgrunnelige blikk minner Ditlevsen om moren, som hun hadde et svært problematisk forhold til.

Ditlevsens siste bok før selvmordet i 1976 var Vilhelms værelse. Den kom i 1975, to år etter skilsmissen. I boka beskrev hun forholdet til mannen i alle sine mest grusomme detaljer. Det er først og fremst denne boka teaterstykket og filmen har tatt utgangspunkt i.

Samtidig handler ikke filmen kun om den feterte forfatteren og hennes ekteskap. Den er tvert imot sterkere dersom vi ser den som en fortelling om kjærlighetens vanskelige vilkår, menneskelig nedrighet og hvor komplisert vi noen ganger gjør det for oss selv. Etta James «Stormy Weather» på platespilleren er med på å understreke poenget.

Toves værelse gir oss et bilde på at kjærlighet er så komplisert at den også kan få uttrykk som hat. Og at en slik kjærlighet leder til den dypeste ensomhet.