Vietnamkrigen gjorde at Seltzer (79) ble professor

«US officials held as an article of faith that any American wishing to give up her or his membership of the club was either insane, drunk or stoned - or a combination of all three».

Slik åpner artikkelen Defector from the Bush i tidsskriftet Utflukt (2003). Der maler Michael Seltzer med bred pensel fortellingen om hvordan han brukte fire år av livet sitt – fra 1997 til 2001 – på å kvitte seg med sitt amerikanske pass.

Både ambassadepersonell og amerikanske myndigheter hadde tungt for å svelge at noen helt frivillig ville si fra seg et amerikansk statsborgerskap. Den gang kunne man ikke som nå, ha dobbelt statsborgerskap.

En avhopper

16.januar 2001, fire dager før George W. Bush ble innsatt som president og inntok Det hvite hus, fikk Seltzer beskjed om at han omsider fikk innvilget skilsmisse fra The United States of America.

Han kunne komme og hente erklæringen hvor det sto svart på hvitt at han ikke lenger var amerikaner.

Og siden har han klart seg utmerket med norsk pass.

Men advarselen han fikk med seg på vei ut av den amerikanske ambassaden den dagen skilsmissen var et faktum, var klar tale:

Halvveis på vei gjennom ventehallen mot utgangen hører han navnet sitt blir ropt opp over høyttaleranlegget.

We won't help you!

Seltzer snur seg mot damen bak det skuddsikre glasset i skranken:

— Unnskyld? Glemte jeg noe?

Damen på ambassaden roper til ham:

— Remember, don't get arrested, because we won't help you!!

Professor Seltzer humrer over kaffekoppen på konditoriet på Oslo øst.

— Sa hun virkelig det?

— Det er sant hvert ord i den artikkelen, sier Seltzer.

Og etter at ambassade-døren smalt igjen bak ham, og bevæpnede vakter så ham forsvinne inn i Norge for godt, skjønte han i et øyeblikks klarsyn, som han selv beskriver det, hva det var han egentlig hadde vært med på.

— Det var ikke bare snakk om en fire år lang byråkratisk prosess jeg hadde lagt bak meg. Det var faktisk en skilsmisse!

Avvist kjærlighet

Seltzer mener at den opprørte kvinnen ikke ropte advarselen til ham fordi hun trodde, eller fryktet, at han var en kriminell.

«Clearly, I wasn't a criminal in the eyes of the woman behind the desk and her colleagues who would end up crying in vain for US help when I got caught for my misdeeds. Instead, I was a criminal, because I rejected the love the US had for me. (...) And so. Like all other rejected lovers wishing to preserve an image of themselves as desirable, they had to find something evil or criminal among those who earlier had been the objects of their desire, but who cruelly left them», skriver Seltzer i artikkelen.

USA har et ekstraordinært sterkt talent for å gjøre alle som en gang har vært deres venner til fiender, mener professoren. Så fort land og stater har kommet seg fri fra «the embrace of God's country», behandler amerikanerne dem som fiender og ser dem som en trussel mot USA som slik rettferdiggjør sine handlinger med å slippe bomber, arrangere kupp, finansiere leiesoldater og minelegge havner - bare for å nevne noen eksempler, ramser han opp.

I prosessen med å kvitte seg med sitt amerikanske statsborgerskap ble han også i et av mange skjema bedt om å gi en begrunnelse. Professoren avsto. Det ville fylt for mange sider.

Michael Seltzer er født i Sabathe i Kansas i 1941. Han var bare 16 år første gang han deltok i en demonstrasjon.

— Det var i en demonstrasjon for retten for å fagorganisere seg, husker han.

Det var mccharthyisme og kald krig.

Jimmy Hoffas mann

Og utover 60-tallet ble Seltzer en av den legendariske fagforeningslederen Jimmy Hoffas menn i International Brotherhood of Teamsters, og han bærer fortsatt jakke med Teamster-logo.

— Jimmy Hoffa var omstridt. Sett i ettertid - hva tenker du om ham?

— Han var leder for USAs mektigste fagforening. De aller fleste av oss da jeg var Teamster Union mente at han arbeidet for oss. Det var flere fagforeningsledere i USA som hadde langt flere kontakter med kriminelle grupper, men det var bare Hoffa som ble plukket ut. For mange av oss var det et klart signal at de som satt med makt i USA vil knuse Hoffa, sier Seltzer.

Professoren har ikke bare vært lastebilsjåfør. Han har også jobbet som bryggesjauer og har flere turer til sjøs, som lettmatros og smører. Han har bodd over barer og kneiper i Antwerpen, og som kulturantropolog har han gravd fram pilspisser i Trysil-Knuts fjellverden.

Da den yngste sønnen hans, Thomas, ble født i 1969, var han også i utenriksfart og fikk ikke sett sin andrefødte før sønnen var tre måneder gammel.

Og nå, mens pappa Mike og Khrono drikker kaffe på Tøyen, er sønnen opptatt med å legge siste hånd på verket på NRK-serien UXA, som skal sendes i fem episoder fram til det amerikanske presidentvalget i november.

Seltzer junior i USA

Denne gangen starter Thomas Seltzer reisen i Superior, Wisconsin, som er hans barndoms hjemby i det såkalte rustbeltet. Der bodde familien til Thomas var seks år.

— Men både jeg og hans mor Wencke mente at Norge var et bedre land for barn å vokse opp, så vi flyttet, forteller Michael.

Nylig så Thomas Seltzer, ifølge NRK, barndomshjemmet til salgs for drøye $50 000, og i serien legger han ut på en tur for å forstå hvordan det som en gang var et av USAs og verdens mest fremgangsrike områder nå opplever stagnasjon og forfall.

Seltzer senior vokste opp på 40- og 50-tallet i en tvers igjennom demokratisk familie.

— Vi hadde vel ett «sort får» i familien, en republikansk fetter i Texas, ler han.

Nå møter Seltzer junior på sin rundreise flere av etterkommerne av Seltzer-familien som vil stemme på Trump - igjen.

Selv er professoren glad for at han ikke kan stemme ved årets presidentvalg. Han synes ikke noe om noen av kandidatene - verken Donald Trump eller Joe Biden.

Harvard-rektor og Biden

Seltzer tror heller ikke på en mer radikal politikk under Biden.

— De vil fortsette med mer neoliberalisme, sier han.

Seltzer minner om at en av president Clintons økonomiske rådgivere i sin tid, var den skandaleomsuste tidligere rektoren og økonomiprofessoren ved Harvard, Larry Summers. Rektoren måtte trekke seg fra rektorstillingen, men fikk fortsette som professor, etter å ha kommet med kontroversielle uttalelser om afro-amerikanere og om at kvinners medfødte svake ferdigheter i matematikk gjorde at de ikke kvalifiserte til å være forskere og professorer.

— Summers er også en sann Milton Friedman-venn, så det er ingen grunn til å tro at Biden vil komme med progressive sosiale reformer selv om han lover det nå, sier Seltzer, og viser til en artikkel i The Nation som skriver at Summers «ligger som en død Albatross rundt halsen» på Joe Biden.

— Så hvem ville du helst sett utfordret den sittende presidenten?

— Min eldste sønn, Per Michael i California, jobbet for Elisabeth Warren. Hun er Harvard-professoren med en ekte arbeiderklassebakgrunn. Men demokratene ville jo verken har Bernie Sanders eller Warren, sier han, og frykter at nominasjonen av Biden vil gjøre at president Trump kan få en ny periode i Det hvite hus.

Vietnamkrigen og professor

— Med din brokete bakgrunn som lastebilsjåfør, bryggesjauer og lettmatros - hvordan endte du opp som Doctor of Philosphy Cultural Anthropology fra Washington University i 1971? Tilfeldigheter?

— Nei, det var ikke tilfeldigheter. Jeg kan takke Vietnam-krigen for at jeg er professor, smiler han.

Unge Seltzer hadde mønstret av et jugoslavisk skip i Tanger. Han kom seg til Gibraltar, så haiket han videre oppover Europa. På veien traff han to danske elektrikere og etter hvert norske Wencke som skulle bli mor til hans barn.

Michael Seltzer jobbet som bryggesjauer i Oslo i 1963 da brevet fra det amerikanske forsvaret kom - han ble kalt ut - og hadde 14 dager på seg. Enten dro han til Frankfurt for å innrulleres, eller hvis han ville anke og slippe krigsdeltakelse, måtte han møte opp der han var registrert - i Kansas.

Seltzer dro til USA og fant ut at eneste måten å komme seg unna en aktiv deltakelse i Vietnam-krigen på, var å skaffe seg opptak ved et universitet.

— Jeg var lat på high scool

— Jeg hadde vært en lat og dårlig high school-student – veldig uinteressert i skole i det hele tatt. Jeg er ikke særlig smart, men er flink til å huske ting jeg leser.

Mike klarte å skaffe seg studieplass ved universitetet i Missouri. Det var tøffe krav. Man måtte forplikte seg. Karakterene kunne ikke være dårligere enn C, fikk man det, mistet man studentbeviset og det var Vietnam neste. Alle karakterer ble hvert semester sendt inn til kontoret som sto for den militære innkallingen.

— Og legene fra US Army hadde allerede gitt meg inokulasjoner mot forskjellige jungelsykdommer da jeg ble innkalt til legesjekk. Og slik ble jeg en høyt motivert student, ler han, mens han deltok i en rekke protester og demonstrasjoner mot Vietnamkrigen.

Student Seltzer fikk kun to C-er i løpet av alle sine studieår – resten var bedre enn som så. Og etter doktorgraden i Washington fikk han jobbtilbud fra tre ulike universiteter – i California, i New York og Wisconsin.

Ingen menn strøk

— Og nå skal jeg komme med en innrømmelse overfor amerikanske myndigheter, sier han:

— Under mine første år som underviser – og så lenge Vietnamkrigen varte - fikk ingen mannlige studenter dårligere enn karakteren C hos meg. Selv om de leverte blankt, ga jeg dem en C, sier han.

Slik reddet han flere unge menn fra krigsdeltakelse.

Og så et øyeblikks avsporing:

— Jeg må takke deg for kommentaren du skrev om døgnåpne universiteter. Jeg tok masteren min på nattestid, sier han.

På dagtid var han pappa.

— Og alle vi som har undervist på kveldstid vet at det er da de virkelige motiverte studentene kommer, sier han.

På en av hans første jobber ved University of Wisconsin Extension Division, ble professorene sendt ut på landet for å undervise i leide lokaler - fra kl19-22.

— Vi annonserte i lokalavisen, så dro vi ut. Hvis det kom over 12 personer skulle vil holde kurset, husker han.

Altfor mange midlertidige

Nå er han bekymret over utviklingen i amerikansk akademia.

— Dette systemet har de nå overført til dagens ordinære universiteter. De befolkes nå av en stor mengde akademiske løsarbeidere som alle har ansvar for å skaffe nok betalende studenter til sine kurs. Melder det seg ikke nok studenter til studiet de er ansvarlige for, så har de ingen jobb, og de får de ingen lønn, forteller han.

Offisiell statistikk viser at 75 prosent av USAs undervisningsansatte, nærmere 1,3 millioner personer, nå er ute av såkalte tenure track-stillinger (innstegsstillinger som kan kvalifisere dem til fast ansettelse). 700.000 universitetsansatte er på midlertidige stillinger, også kalt «adjunct».

— Et sterkt økende antall adjunct-er viser at det skjer en überfisering av amerikansk akademia. En Über-ansatt har det i dag bedre enn en universitetsansatt i USA, mener Seltzer.

— Jeg har flere professorvenner som befinner seg på den amerikanske politiske venstresiden. De sier at av de beste stedene de har jobbet, og der de nå opplever størst akademisk frihet i USA, er på små katolske universiteter, forteller han.

Første med doktorgrad

Selv ble Michael Seltzer, for 43 år siden første vitenskapelig ansatte med doktorgrad ved Norges kommunal- og sosialhøyskole, som i dag er en del av OsloMet — storbyuniversitetet.

Den amerikanske avhopperen har så langt ikke hatt nevneverdig bruk for den norske sosialdemokratiske velferdsstaten – og er registrert med kun to dagers sykefravær på alle disse årene. Og som emeritus ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved OsloMet veileder han fortsatt noen kolleger og studenter.

— Så det har ikke vært så verst å være amerikaner og etter hvert amerikansk avhopper i Norge?

— Å være amerikaner i Norge på 1970-tallet var ikke bare morsomt, vi måtte jo ta på oss skylden for denne Vietnamkrigen. Men jeg kunne heldigvis replisere at det er verre med dere nordmenn som faktisk tok ansvaret for å gi Fredsprisen til Kissinger, ler han.

— Og den aller første undervisningsjobben din i norsk akademia?

— Det var som førsteamanuensis på det vi den gang kalte Norges kommunistiske og sosialistiske høgskole (Norges kommunal- og sosialhøgskole red.mrk). Det var veldig gøy, ler han. Igjen.

—-

Her kan du lese hele Michael Seltzers artikkel Defector from the Bush Utflukt kulturtidsskrift 1:48-54, 2003 (Kvaliteten på pdf-filen er ikke god, men lesbar - og artikkelen anbefales! Red.mrk)