Etter- og videreutdanning i støpeskjeen

Publisert - Sist oppdatert
Dekan på fakultet for Samfunnsvitenskap ved OsloMet, Ann-Helén Bay.

Dekan på fakultet for Samfunnsvitenskap ved OsloMet, Ann-Helén Bay.

Livslang læring. Alle vil tilby etter- og videreutdanning (EVU), men hva slags faglig påfyll skal vi tette kunnskapshullene med? Og hvordan skal aktiviteten finansieres, spør Ann-Helén Bay.

Etterspørselen etter etter- og videreutdanning (EVU) og livslang læring uttrykker ofte etterspørsel etter kunnskap som ikke er lett å identifisere. I enkelte tilfeller dreier det seg om å løse utfordringer som vi ennå ikke helt ser konturene av. Som dekan erfarer jeg at både arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner, og profesjonsutøvere selv, er usikre på hva de faktisk har behov for av fornyelse. Vi må erkjenne at dette er en utfordring, og at løsningen må jobbes fram i samarbeid mellom den som etterspør og den som tilbyr EVU.

Etterspørselen etter etter- og videreutdanning og livslang læring uttrykker ofte etterspørsel etter kunnskap som ikke er lett å identifisere.
Ann-Helén Bay
Dekan, Fakultet for samfunnsvitenskap, OsloMet

Som dekan er jeg glad for den økte interessen for etter- og videreutdanning. For det første er det meningsfullt å bidra til at arbeidstakere får fornyet kompetanse til å håndtere dagens arbeidsliv. For det andre vil større satsing på EVU vitalisere virksomheten vår: samhandling med arbeidslivet om EVU vil gjøre det enklere å relevans-orientere grunnutdanningene, forskningen vil få utvidet sitt interesse- og nedslagsfelt, og flere oppgaver vil gi økonomisk fundament for å styrke fagmiljøene.

Å øke innslaget av EVU i porteføljen krever imidlertid omstilling, både innenfor vår egen organisasjon og hos de aktørene vi skal samarbeide med. Særlig viktig er forutsigbart samarbeid knyttet til finansiering. Jeg skal dvele ved noen utfordringer:

For det første: Hvilken kunnskap trenger arbeidslivet i morgen? Etter- og videreutdanning er et vidt begrep. For noen kan det handle om omskolering; en arbeidstaker ønsker eller er tvunget av ytre omstendigheter til å slå inn på en annen yrkesvei og søker utdanning for å få relevant kompetanse. For andre kan det handle om å tette et konkret kunnskapsgap innenfor det yrket man utøver. Begge kategorier kompetansebehov er håndterlige å svare på for utdanningsinstitusjonene, og blir også i dag ivaretatt på en adekvat måte.

Ambisjonen om livslang læring handler imidlertid ofte om å omstille en gruppe arbeidstakere eller en sektor av arbeidslivet til nye oppgaver, til ny teknologi, endrede rammebetingelser eller endringer i omgivelsene for øvrig. Kompetansebehovene vil i slike tilfeller være både komplekse og diffuse. Ofte vil de også måtte besvares tverrfaglig: arbeidstakere utdannet for å håndtere mennesker vil ha behov for å styrke sin digitale kompetanse, teknikeren som er oppøvd i å arbeide selvstendig og autonomt stilles overfor krav om sterkere samhandlingskompetanse osv. Utdanningsinstitusjonene alene har ikke forutsetninger for å identifisere og svare på denne type kompetansebehov. EVU-tilbud må i slike tilfeller utvikles i samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen(e) og arbeidslivet, i en relasjon preget av åpenhet og felles vilje til å prøve og feile fundert på gjensidig respekt og faglig integritet.

For det andre: Hvordan hanskes vi med økonomisk risiko? Økt satsing på etter og videreutdanningstilbud betyr at oppgaveporteføljen blir større. Det vil i de fleste tilfeller også kreve at vi må øke antallet undervisere og forskere. Institusjonen tar med dette på seg en økonomisk risiko, ved at økt bemanning forutsettes dekket inn ved hjelp av eksterne oppdrag. Denne risikoen må være erkjent på begge sider av bordet. Gitt at en (større) arbeidsgiver går i dialog med en utdanningsinstitusjon for å utvikle EVU som beskrevet over, må viljen til samarbeid og finansering være helhjertet og sikte mot kontinuitet. Universiteter og høgskoler må på sin side utvise respekt for samarbeidspartnerens kompetansebehov.

For det tredje: Hvordan skal EVU-virksomheten organiseres? Det er ulike måter å organisere EVU-virksomhet på. Noen utdanningsinstitusjoner velger å opprette egne enheter for dette formålet. Fordelen kan være felles infrastruktur og at markedsutsatt virksomhet samles under en enhet i en institusjon som for øvrig drives etter prinsippene for forvaltning. Det finnes selvsagt ingen fasit i dette spørsmålet, og kanskje vil svaret blant annet variere med hvor etablert EVU-porteføljen er. Basert på analyser av mitt eget fakultet, ser jeg det som hensiktsmessig å utvikle EVU i de miljøer som har ansvar for øvrige deler av utdanningsvirksomheten. Dette for å skape synergi mellom de ulike utdanningstilbudene våre, og for å benytte EVU til å styrke fagmiljøene.

En slik modell fordrer imidlertid at vi evner å skape en forståelse av at EVU inngår i samfunnsoppdraget vårt på lik linje med grunnutdanningene og ph.d.-utdanning og at alle tilsatte i prinsippet er relevante for alle typer undervisningsoppdrag. Det fordrer også at den omtalte økonomiske risikoen ikke legges på skuldrene til enkeltpersoner eller enkelte miljøer, men er av institusjonell karakter.

Innlegget er først publisert på Ann-Helén Bays blogg

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Film. Regissør Håvard Bustnes sitt prosjekt ser ut til å være å fortelle om den politiske utviklingen i Hellas, men også å åpne opp nordmenns forestilling om et land vi først og fremst kjenner gjennom strender, ouzo og fetaost.

Lik rett. Vi vil aldri la vårt universitet bli Trumpifisert, skriver studentlisteleder Maren Bakkevoll som svar til at studentleder på Facebook applauderte Trumps oppfordring om å slutte å kvotere for mangfold ved amerikanske universiteter.