— Vi må ikke gjøre forskning til en konkurranse om mengde

Oversikten over antall publiseringspoeng per forskerårsverk viser store ulikheter mellom de forskjellige institusjonene og selskapene i kunnskapssektoren. Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo mener det er helt naturlig at det skal være slik.

Skille mellom roller

— I kunnskapssektoren er vi avhengig av å ha sammenligninger som er formålstjenlige. Vi har ulike samfunnsoppdrag og det er slett ikke slik at antall artikler er et godt mål på hvordan de forskjellige virksomhetene fyller sin samfunnsrolle, sier Stølen.

Han viser til Khronos siste oversikt, der Fridtjof Nansens Institutt for fjerde år på rad ligger øverst når det gjelder antall publiseringspoeng per ansatt. Direktør Iver B. Neumann mener publiseringspoeng er svært viktig, og at man ikke kan kalle seg forsker uten at man publiserer.

— Her er det viktig å skille mellom rollene. De teknisk-industrielle instituttene, som Sintef eksempelvis, driver forskning av høy internasjonal kvalitet, men deres oppdrag er å sørge for at forskningen tas i bruk i nærings- og arbeidsliv. Jeg ville være bekymret dersom de lå svært høyt på publiseringsstatistikken, og hovedsaklig var opptatt av den siden, sier Stølen.

Han mener publisering kun gir et bilde av totalvirksomheten.

— På universitene driver vi med forskning, utdanning, formidling og innovasjon. Dette betyr at publisering av forskning kun er en del av av våre vitenskapelig tilsattes jobb. Men det betyr ikke at vi ikke fyller samfunnsoppdraget, sier Stølen.

Ikke noen konkurranse

UiO-rektoren er også opptatt av at det bør tenkes kvalitet foran kvantitet.

— Jeg har selv vært på et sted i organisasjonen der vi innførte som strategi at de som publiserte mye skulle vurdere å redusere mengden, men at de som lå i andre enden av skalaen skulle arbeide for å publisere mer. Vi må ikke gjøre forskningen til en konkurranse som handler om mest mulig, sier Stølen.

— Hva tenker du da om at statistikken over publiseringspoeng utgis årlig?

— Jeg tror at det har vært viktig å ha et fokus på publisering innenfor universitetsverdenen når det gjelder fagområder som lå lavt. Men vi må se på kvaliteten og hva som er målet. Er det flest mulig, korte papere, er vi på feil kurs. Jeg trenger dataene, men de fortjener ikke store overskrifter.

— Hva synes du er viktigere?

— Jeg er opptatt av vi gjør internasjonale fagevalueringer og av å tenke helhet. Hvem lykkes eksempelvis med å skaffe seg forskningsprosjekter? ERC-stipendiatene er feks en tydelig kvalitetsindikator, SFFer, SFI er etc likeså. Vurdering av kvalitet er viktigere enn kvantitet.

Driver utdanning og formidling

— Iver B. Neumann sier at det ikke kan kalles forskning om man ikke publiserer. Hva tenker du om et slikt utsagn?

— Nå er jeg en av dem som ikke publiserer særlig mye i min stilling. Dette kan ikke minst variere i en lang karriere, men det er klart at forskning skal publiseres. Jeg synes Iver er svært dyktig, men det er også klart at vi har noen som forsker mye, mens andre driver masse med utdanning og formidling og vi har og et ønske om at forskere skal drive med innovasjon i perioder og deretter kunne komme tilbake til universitetet. D

Derfor tror jeg det er viktig å få frem at bildet er langt mer nyansert enn bare publisering, sier Svein Stølen. Vi skal også fremme de andre samfunnsoppdragene. Jeg synes nok også om jeg får være litt streng at Khrono bør tilstrebe kunnskapsinformerte vinklinger.

Må rettferddiggjøre jobben

Økonomiprofessor Kjell-Erik Lommerud ved Universitetet i Bergen er enig i at publiseringspoengrangeringen blir for unyansert når institusjoner skal måles.

— Jeg tenker likevel at det er fint at vi har dem. Sektoren får 35 millarder fra det offentlige og vi må ha målinger for å rettferdiggjøre hva vi holder på med, sier Lommerud.

Han mener likevel at publiseringspoengene får stor oppmerksomhet i forhold til hva de egentlig måler.

— Mange sier at publiseringspoengene styrer hva vi gjør i sterk grad. Det står i kontrast til de beskjedne beløpene som er involvert. Et poeng gir nå rundt 23 000 kroner. En relativt vanlig poenproduksjon er ett poeng i året. Forskningsbiten av et årsverk koster kanskje 400 000. Det er altså ikke på noen måte slik at publikasjonspoengene finansierer forskningsvirksomheten.

Minsteaktivitet

Han viser til at slik systemet er i dag kan det mistenkes at de som produserer mange poeng går etter de tidsskriftene der det er lettest å plukke dem.

— De med flest poeng kan selvfølgelig være fantastiske. Men systemet er upresist. Dersom forskere bare skulle gå etter poeng ville de prioritere lette poeng foran de mer vanskelige, men den følge at de virkelig gode tingene ikke ville blitt utført.

— Hva burde vært alternative måter å måle på?

— Det har vært diskutert å endre tellekantsystemet slik at det bedre gjenspeiler svært god kvalitet. Man kunne for eksempel innføre et nivå 3 som inneholdt de aller beste tidsskriftene. I bokfagene kunne man kanskje vekte opp monografier på internasjonale forlag på bekostning av antologiartikler. Men helt presist blir dette aldri, og det er veldig naivt å tro at svært høy poengproduksjon signaliserer kvalitet.

Han tror likevel ikke poengjakten styrer de beste forskningsmiljøene. Samtidig som systemet holder en viss kontroll med hvordan det jobbes.

— Det publikasjonspoengene gjør, er å holde greie på at folk og institusjoner holder en viss minsteaktivitet og det er bra. De beste forskningsmiljøene vil følge sine egne kvalitetsstandarder, og hvis man enøyd løper etter å maksimere antall poeng, vil det ofte ta en i feil retning. Nivå 2 gir stort sett en pekepinn om hva som er de bedre tidsskriftene, så denne inndelingen i nivåer er kanskje viktigere enn selve poengene.