Debatt

Vi bør ha mer forskning på tvers av landegrensene

På tross av Covid-19 og andre utfordringer, bør vi ha mer forskning på tvers av landegrensene.

På tross av hindringene, er det likevel gode grunner til å samarbeide mer med forskere i andre land, skriver Trond Løvdal, matforsker ved Nofima.
På tross av hindringene, er det likevel gode grunner til å samarbeide mer med forskere i andre land, skriver Trond Løvdal, matforsker ved Nofima.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Covid-19-pandemien rammer også forskningsmiljøene. Aldri før har vi opplevd slike omveltninger på så mange nivåer. Reiseforbud, nedstengning av arbeidsplasser og skoler, kansellerte arrangementer over en lav sko og pålagt bruk av hjemmekontor har hatt store ringvirkninger for forskningsfellesskapet.

Nettverket ResearchGate gjennomførte en undersøkelse i midten av mars hvor 3 000 forskere fra hele verden deltok. Resultatene viste at forskerne fokuserte mer på andre aktiviteter enn før.

Rundt halvparten av respondentene brukte mer tid på å lese faglitteratur og på å skrive og publisere fagartikler. Et interessant funn var at nesten halvparten av forskerne oppga at de samarbeider mer med andre forskere enn før – digitalt, selvsagt.

I samarbeidsprosjekter som er finansiert av EU, opplever vi likevel at den praktiske gjennomføringen av forskningsaktivitetene henger etter. Både på vårt eget institutt, og hos de fleste partnerne våre, var det forsøksstopp i to-tre måneder. Mange har fortsatt ikke kommet tilbake til sine vanlige rutiner, og det er fortsatt uvisst hvordan pandemien vil utvikle seg. Reiseforbudene har satt en stopper for all mobilitet, som betyr forsinket fremdrift for mange. Fysiske prosjektmøter og konferanser er naturlig nok satt på vent, men disse kan erstattes med digitale løsninger. Covid-19 har definitivt ført til forsinkelser i EU-prosjektene, og vil fortsette å påvirke forskningssamarbeidet i lang tid fremover.

Men det er ikke slik at samarbeid på tvers av landegrenser alltid går som smurt til vanlig. En formiddag på kontoret ringte telefonen, og jeg fikk en knusende beskjed: En hel pall med matvarer på vei til vår forskningspartner i Sentral-Europa måtte kastes på grunn av brudd i kjølekjeden. Dessverre var det ikke første gang vi så et helt eksperiment gå i vasken.

Som forsker ser jeg at fordelene med internasjonale samarbeid i overveldende grad oppveier ulempene.

Trond Løvdal, Nofima

Vi matforskere har ofte støtt på problemer når vi skal dele biologisk materiale med partnere i andre land. Risikoen for å spre organismer som kan være skadelige for planter og dyr er vanskelig, enten vi skal dele potetprøver til forsøk med spesialutstyr, eller sende sykdomsfremkallende mikroorganismer mellom laboratorier. Selvsagt følger vi de strenge forskriftene for slike prosedyrer – konsekvensene av slurv her kan jo potensielt ødelegge både landbruket og menneskers helse. Likevel er det ofte mangelfull informasjon fra de ulike landenes myndigheter om hva man skal gjøre ved fysisk transport, og papirarbeidet kan være overveldende.

Transport av ferskt materiale over lange avstander er både dyrt og risikofylt. Enten må prøvene tilberedes på en bestemt måte, for eksempel frysetørkes, eller de kan kreve fryse- eller kjøletransport. Det er heller ikke er sikkert at resultater fra ett område i Europa kan overføres til et annet, for eksempel på grunn av kulturelle vaner eller trender. Dette stiller ekstra krav til hvordan eksperimenter utformes.

Gode samarbeid krever også forståelse for at andre land og kulturer gjør ting annerledes. Ulike terminperioder for studenter og forskere kan være et hinder for felles forskningsaktiviteter, og bare de ulike tidssonene og forskjellig tidspunkt for sommerferie kan være nok til å vanskeliggjøre organiseringen av møter. Det finnes også forskjeller i sosiale vaner, arbeidsvaner, tidspunkter for måltider, forpliktelser overfor familien og ulike arbeidstider.

I tillegg kan visumsøknader og tilhørende prosesser arte seg ulikt for hvert av landene i Europa. Noen studenter står overfor betydelige utfordringer på grunn av byråkrati, behandlingstid og kostnadene ved å søke om visum.

På tross av hindringene, er det likevel gode grunner til å samarbeide mer med forskere i andre land. Når EU finaniserer forskningsprosjekter, er det mulig for forskere og industri fra hele Europa å møtes. Det i seg selv har store fordeler.

Forskning som springer ut fra utveksling av både kunnskap, teknologi og infrastruktur, samt tilgangen på et bredt arsenal av analytiske metoder og plattformer, er trolig den viktigste merverdien fra de europeiske forskningsprosjektene. I et tidligere prosjekt jeg deltok i, benyttet italienske fysikere seg av felles feltforsøk i Polen og Norge for å validere nye spektroskopiske instrumenter. Dette var utvilsomt svært tidsbesparende og kostnadseffektivt sammenlignet med det å skulle sette opp egne forsøk spesifikt for dette.

Bransjepartnere kan få testet ut nye og innovative teknologier som ikke er tilgjengelige i deres egne land. Dette gjør det mulig å ta raskere og bedre beslutninger og skaffe kunnskap om de aktuelle teknologiene, noe som igjen fremskynder innovasjons- og implementeringsprosessene. Når små og mellomstore bedrifter og industripartnere involveres, kan prosesser og produkter sendes raskere ut på markedet.

Mobilitet er hjørnesteinen i faglig nettverksbygging, og et nyttig verktøy for å unngå at man sitter og forsker på hver sin tue.

Som forsker ser jeg at fordelene med internasjonale samarbeid i overveldende grad oppveier ulempene. De gjør det mulig å gjennomføre nyskapende, inspirerende og banebrytende forskning, med færre begrensninger knyttet til ressurser og fasiliteter, enn det som ellers ville vært mulig på nasjonalt nivå.

Det er ingen tvil om at EU-prosjektene fungerer som katalysatorer for FoU-aktiviteter, og at den beste måten å bekjempe våre felles utfordringer på er gjennom internasjonalt samarbeid.