Venstrealliansen, her fra da de vant Studentparlamentsvalget på UiO i 2017. Kronikkforfatter Peder Østring i rød t-skjorte. Foto: Ketil Blom Haugstulen.
Venstrealliansen, her fra da de vant Studentparlamentsvalget på UiO i 2017. Kronikkforfatter Peder Østring i rød t-skjorte. Foto: Ketil Blom Haugstulen.

Menn som hater kvotering

Likestilling. Det holder det ikke å late som Norge anno 2017 er et utopisk samfunn hvor alle har like kort utdelt på hånden fra starten av – man trenger politikk for likestilling, skriver Venstrealliansens Peder Østring.

Publisert   Sist oppdatert

I et innlegg i Khrono 12.12 skriver tidligere studentpolitiker Vetle Hedlund at «Kjønn, legning og hudfarge må være revnende likegyldig» ikke bare for bidragsytere i pensum, men også for hvilken sammensetning man ønsker av ansatte på universitetene.

La oss først se litt på tingenes tilstand. På mitt eget lærested, Universitetet i Oslo, er kun 30 prosent av professorene kvinner. Videre er det en gjennomgående skjevhet på pensum i menns favør, ikke minst på innføringsemnet exphil som de fleste nye studenter må gjennom. Selv om det i dag er flere kvinner enn menn som som starter på universitet og høyskoler, ser det ut til å finnes et glasstak. Ser man på statistikken for doktorgradsstipendiater og videre ut i det akademiske løpet kommer menn mer og mer i overtall.

Det er noe tragikomisk over en hvit mann som hyler høyt når noen faktisk foreslår tiltak for likestilling og mangfold
Peder Ressem Østring
Venstrealliansen

Dersom vi med denne statistikken i bakhodet skal fortsette med «business as usual», ignorerer man de strukturene i samfunnet som har muliggjort skjevfordelingen mellom menn og kvinner vi finner i dag. Kvinner som ønsker å komme seg opp og frem innenfor akademia kommer i skvis mellom et meritteringssystem med et overdrevent fokus på vitenskapelige publikasjoner og barnepass og fødselspermisjoner som ikke lett lar seg kombinere med forventninger til stillingen som professor. Ikke minst er det et problem at nye studenter ikke møter representative forbilder i sine fag. Usynliggjøringen av kvinner lærer studenter noe om hvordan verden er, og bør være – det må møtes med radikale tiltak som kvotering og flere kvinner på pensum.

Hedlund skriver at universitetet ikke nødvendigvis trenger et mangfold av etnisiteter, kjønn og legninger, men at vi må ha et mangfold av ideer. Det høres fint ut, men det er naivt og tro at kjønn ikke har noe å si for oppfatninger du danner deg. I kjølvannet av #metoo har flere oppegående menn jeg kjenner sagt at de har blitt rystet over omfanget av trakassering og sexisme i samfunnet. Det er et godt eksempel på hvordan det er vanskelig å få øye på sine egne privilegier, og nettopp derfor vil et akademia med en systematisk underrepresentasjon av kvinner gå sterkt ut over den vitenskapelige kvaliteten.

Hvis man trekker frem pensum i exphil i kjønnskvoteringsdebatten vil nok Hedlund svare at det blir helt feil i skulle ta seg bry med å flette flere kvinner inn i idéhistorien som undervises på UiO, all den tid de fleste dominerende filosofer og tenkere opp gjennom tiden har vært menn. Dette er en unyansert fremstilling som overser de historiske bidragene til filosofien kvinner faktisk har kommet med, ikke bare innenfor feministisk teori. Samtidig må man erkjenne at premissene som har ført til det pensumet vi har i dag kommer fra samfunn hvor kvinner ikke ble sett på som tenkende vesen. Eksempelvis mente Immanuel Kant at kvinner ikke var i besittelse av de samme moralske og intellektuelle evner som menn. Da er det en plikt å løfte frem de kvinnene som faktisk har vært med å prege faget opp gjennom historien, og som tidligere har blitt avfeid på grunn av sitt kjønn.

Her kan en løsning være å se til Universitetet i Tromsø, som utarbeider et nytt filosofiprogram med å gå i dybden på faget og trekke inn kritiske røster til filosofikanon, også kvinner. Det har fått de til å blant annet trekke inn kvinner som Elisabeth av Böhmen som fikk Descartes til å endre standpunkt i lys av hennes kritikk, uten å få akkreditering (publisert 10. august 2017).

Prinsippet om universalisme, at ethvert bidrag til vitenskapen skal bedømmes likt uavhengig bidragsyter, er et godt ideal for det akademiske fellesskapet. Men dersom man ikke fremhever de bidragene kvinner faktisk har kommet med opp gjennom historien, læres nye generasjoner opp i å se på verden gjennom de samme gamle patriarkalske brillene.

Til slutt må jeg nesten svare på Hedlund som setter likhetstegn mellom rasister, og venstreorienterte som går inn for kvotering. Hedlund skriver: «tenkemåten om at hudfarge skal ha betydning for dine kognitive evner står like sterkt hos de venstreorienterte som hos rasistene». Det er noe tragikomisk over en hvit mann som hyler høyt når noen faktisk foreslår tiltak for likestilling og mangfold, som om det er noe av det verste som finnes.

Så la oss gjøre det klinkende klart: Nei, verken kjønn eller hudfarge har noe å si for dine kognitive evner, men det kan ha noe å si for hvilket verdensbilde du danner deg. Dersom akademikere blir homogenisert i retning én spesifikk klasse, etnisitet eller et kjønn, vil dette være et stort tap for både samfunnet og vitenskapen. For å motvirke dette holder det ikke å late som Norge anno 2017 er et utopisk samfunn hvor alle har like kort utdelt på hånden fra starten av – man trenger politikk for likestilling.